fredag 7. juli 2017

Mim på ferie

Fredagskveld i juli. Og få dager igjen til en reise jeg har sett fram i mot med mye glede og litt uro. Mest det første. Egentlig har denne våren hatt mange datoer og frister å se fram i mot. Nå er de fleste kommet og gått. Det er helt greit. For nå er det ferie! Og i år skal jeg være med på langtur. Ikke et vondt ord om Sverige, overhodet ikke, vi er så glad i Stugan i Småland, men det finnes altså mer av Europa. Har jeg hørt.

For noen år siden trodde jeg ikke at jeg var noen. At jeg ikke kunne noe, og at evnen til å lære og utvikle meg var forsvunnet med årene og kreftene. Jeg trodde også at kroppen min var et fengsel hvor all denne tragedien bodde og denne børa fikk jeg pent bære enten jeg ville eller ikke. Jeg fantes ikke lei meg da familien reiste verden rundt, angsten var større enn ønsket om å være med. Jeg pustet faktisk lettet ut hver gang de dro, takk og lov at det ikke var meg som skulle utsettes for livet på den måten! Dessuten hadde jeg en avtale med meg selv om å ha mer enn nok med børa mi.
Etterhvert skjønte jeg at det å leve er rimelig individuelt og at livsveien skapes med de skrittene man tar. Man velger med andre ord livet hvert sekund man lever fram til man dør. Det var kjekt å innse. For meg betydde det at det ikke spiller noen rolle at jeg har blitt en middelaldrende dame med grått i håret. Det betydde ingenting at jeg ikke hadde utdanning, jeg fikk heller bruke tid på å finne ut om det var sant at jeg ikke hadde evner eller krefter igjen. Det betydde at jeg kunne velge hva jeg ville bruke tiden på. Og ikke bruke tiden på. Det betydde også at jeg kunne begynne å gi slipp på litt av hvert.

Jeg har fått mange ønsker innvilget så langt. Jeg er min egen julenisse, for å si det sånn. Det har vært fint å se etter mulighetene som passet for meg. Kanskje har jeg måttet tilpasse litt her og bruke Langbein-metoden litt der, men at det er noe fint i livet for alle om man ser med hjertet kan jeg skrive under på. Det skjønte jeg ikke når jeg bar børa. Ikke for det, det går fremdeles med noen sjokolader, og jeg må arrestere tanker og holdninger som hører børa til, hver dag. Men det er greit. Man er underveis og så videre.

Denne våren gjorde jeg ferdig bacheloroppgaven min, det trodde jeg i alle fall ikke ville skje. I april holdt jeg pusten og meldte meg på masterprogrammet for kunsthistorie for å fortsette fóre meg med kunst noen år til. Dette har jeg ikke pustet ut i forhold til enda, for meg er det stort! I tillegg begynner jeg terapiutdanningen som jeg gleder meg vilt til! Jeg eier sannelig mindre og mindre skam. Jeg har lagt igjen noen kilo av børa i løypene omkring også. Jeg får høre at jeg er flink, men det er jeg ikke enig i, jeg tror bare mer og mer at jeg er noen. Eller rettere sagt: God jul, Mim!

Alle disse endringene gjør en jo litt medtatt til tider. Derfor er det greit å ta ferie nå. Man har aldri ferie når man bærer bør. Da er man så opptatt av den at man ikke har tid til så mye annet. Men i år skal jeg og min lille familie på bobiltur til Europa. For meg er det første gang. Vi tar bare med oss tryggheten, sa Ektemake. Og tryggheten bor i hjertet mitt. Den bor i å ha sine rundt seg, i å kjøre med forståelig fart så sansene mine får med seg hvor i verden jeg er, tryggheten bor i å ha et fast sted å koke kaffe, i eget sengetøy, i lavendelplanten jeg insisterer på å ha med, og den bor i å le av min datters humor. Den blir kjekk å ha når vi har kjørt noen hundre mil i varmen. Tryggheten bor også i at jeg hører til på den samme jorden som alltid, i det samme universet som alltid. Og den bor i det herlige faktum at jeg faktisk skal hjem igjen etter et par uker. Men da med en liten bit av Europa under vesten. Det skal bli fint.

Jeg kommer helt sikkert til å legge ut mange bilder på Instagram, men ikke av alle tårene min sønn og jeg er enige om at jeg kommer til å hyle ut hver gang jeg entrer et nytt land. Han gleder seg til at jeg skal bli glad. Og til alle kosekaféturene som ikke pappa er like flink til å prioritere når de fyker verden rundt. Jeg gleder meg til å kjenne at vi er sammen om å putre omkring fra land til land. Gleder meg til å se den kunsten jeg har tatt eksamen etter eksamen i. Jeg gleder meg til at alle fire skal gå på rekke gjennom Paris' gater med nye, sterkt fargerike crocs (hihi), og jeg gleder meg til å si natta når alle sover i samme rom. Hva mer? Jo. Å bli litt mer ny, litt mer forstandig, litt mer av alt som kan fylle opp plassen der børa satt. Dagene går jo likevel. Sann!

søndag 31. juli 2016

Utsikter

- Jeg synes du skal skjerpe deg!
- Jeg du synes faktisk at det er du som skal skjerpe deg.
- Jeg sa det først. Og ikke uten grunn. Jeg synes du ikke står særlig godt til deg selv for tiden.
- Og det gjør du?
- Gjør jeg ikke?
- Nei.
- Det kan jeg ikke tro, jeg passer veldig godt i meg selv. Tror jeg i hvert fall.
- Tro er ikke å vite.
- Sant. Hva om det er slik at jeg ser ting hos deg fordi jeg kjenner det igjen fra meg selv?
- Det kan jeg ikke forestille meg. Hvordan skulle det bli? Skal jeg spørre meg selv om det handler om meg hver gang det handler om deg?
- Skulle tatt seg ut.
- Ja, det skulle tatt seg ut. Skjerp deg.
- Det var faktisk jeg som sa det først.

mandag 11. januar 2016

Kunst og kultur i ei bygd på 80-tallet; en hyllest til David Bowie.


Jeg løp mot kassettspilleren. Den siste delen av spurten foregikk i en knestående slædd på den grå, eller var det den brune nålefilten, mot det store stereoanlegget til faren min. Knærne fikk noen små brannsår gjennom Levisen, men samma det, for dette var eneste måten om man ville ha med seg mest mulig av sangen som ble spilt på radioen. Det gjaldt å raskt få i gang maskineriet, record og play-knappene skulle trykkes inn samtidig, da fikk man gjort et opptak på kassetten som man spilte av ca 1000 ganger etterpå. Utenpå kassetten skrev man hva den inneholdt. Ti i skuddet, sto det gjerne. Faren min tegnet symboler før vi kunne lese, bil for Knutsen og Ludvigsen, blomst for Abba. 

En del av greia med løpeturen og slædden var at man aldri var rask nok. Fullstendige sanger fikk man kun høre om man hadde originale plater eller kassetter. Det fikk man til jul. Og da hørte man både A og B-siden om og om igjen. Man kunne sin musikk. Hver tone, hvert ord ble et avtrykk i kroppen. Om man forsto hva vokalisten sang da, det var slett ikke alltid. Jeg har fått meg mang en overraskelse som voksen, var det dette teksten handlet om? Artistenes forsøk på å forklare epoken innenfor tiårets overflatiske og tidsriktige rammeverk gjorde sterke inntrykk. Vi lyttet oss gjennom angsten over atombombetrusler og puppene til Samantha Fox. Slik var verden. Og kunsten. Kontrastfylt og neonfarget. Heldigvis skulle alt snart bli bedre, alle samlet jo inn penger til fattige og hadde Rusken-aksjoner. 

Radioen sto alltid på i vårt hjem. Om ikke platespilleren, kassettspilleren eller båndopptageren sto på da. Eller alt samtidig. Livet mitt var bombardert, teppebombet av musikk, og alltid lette jeg etter toner som fikk sjelen min til å tindre, til å skjelve, til å føle sorg, kjærlighet, eller monotoni. Jeg ble tankefull og ungdom med Gylne Tider, skremt og nysgjerrig av Pink Floyd, jeg ble drømmende og kåt av Duran Duran, jeg ville hive meg på sjøen av Rush og Iron Maiden og følte meg intellektuell til Marie Bergman og Kate Bush, ville lære å synge med Barbra Streisand, og døde litt etterhvert sammen med listepopen. 

Under Oppvåkningen, som jeg velger å kalle perioden der musikken ble min kanal for alle indre opplevelser, slukte jeg musikken lik jeg slukte bøker som barn. Og salig var den som hadde ei venninne å elske alt sammen med. Jeg var heldig. Min venninne og jeg møtte mange opplevelser samtidig. Det hun likte, likte jeg og omvendt. Vi leste magasiner som vi oversatte med tysk-norsk ordbok når vi satt på den tøffe sofaen hennes, ved det tøffe bordet på det langhårete og hysterisk tøffe teppet. Bare teppet alene var bevis nok for at jeg hadde med et spesielt menneske å gjøre, vi andre dødelige hadde bare vanlig seng og klesskap og skrivepult. Altså, den hjemlige estetiske rammen borget ikke for store opplevelser om man også ville finne seg selv utenfor seg selv. Min estetiske sans fikk seg derimot en dirrende kilevink i rommet med langhårsteppet, her kunne jeg åpne for galskapen og Den sansende ungdommens lengtende hjerte.
Venninnen presenterte meg for Jackson Browne. Han var litt for lik det jeg fikk tutet ørene fulle av hjemme, men senere skulle jeg komme til å verdsette denne musikeren så utrolig mye mer. Eksotisk var det okke som, og sammen med estetikken eksploderte mitt egne musikkunivers rett i fleisen på meg. Vi lyttet, tok en bit til, svelget og forsynte oss igjen. Alt gikk ned. På disse VG-kassettene var det mye rart, Olav Stedje og Kajagoogoo, Wenche Myhre og Michael Jackson i skjønn forening, 80-tallet hadde i øyeblikk en musikalsk mangfoldighet.
Vi var på konserter, hadde veggene fulle av plakater, vi var medlem av fanclubs og hadde t-skjorter. Med David Bowie. Sammen sanset og danset vi oss gjennom andres kunstneriske bidrag, vi gråt og lo, kranglet og ble venner igjen. Drakk te og snakket om Livet. Med musikken som bakteppe til det hele ble verden et litt lettere sted å være. Og den første vi enet oss om at var større enn størst var David Bowie. Hva var dette for slags mann? Så hvit, så rå, så voksen, så sjelfull, så utfordrende. 

Det var Bowie som gjorde inntrykk da jeg så filmen Cat People. Min venninne og jeg fant ikke helt ordene da filmen var ferdig, men at musikken satte spor er helt sikkert. Stemmen til Bowie traff meg i magen, eller var det livmoren, og hvem i all verden var denne mannen som hadde så mange ansikter, så enorme mengder eleganse og destruktivitet i samme kropp? Som sang så ekspressivt på både tysk og engelsk, så sinnsyk, så romantisk? Mamma mia, jeg måtte passe meg for å ha slik omgang med voksne, det visste jeg. Så nær kom hans stemme. Godt jeg ble distrahert av løpeturer og brannsår på knærne.

For meg var China Girl så sinna-romantisk, hvilket jeg elsket, at jeg gråt meg igjennom videoen den første gangen jeg så den. Jeg undret og gledet meg gjennom Ashes to Ashes og Fashion, og jeg ble medsammensvoren i Space Oddity. Jeg var A-lass-in Sane. Jeg visste hva det ville si å bli borte fra jorden i en rakett, dessuten var Bowie født i Steinbukkens tegn. Det holdt. Vi hadde noe, han og jeg. Delte en verden. Jeg syntes jeg så hans alvor i hans galeste opptredener. Jeg syntes jeg så hans tretthet i intervjuer hvor han måtte forsvare sin fortid, jeg syntes jeg så hans dualitet, humor og skjønnhet i videoen til Blue Jean, for ikke å snakke om hans storhet i nyutgitte Black Star. Han var en kunstner. Han fikk meg til å se min egen Major Tom. 

I dag løper jeg ikke for å trykke inn play og record, og jeg ender forholdsvis sjelden i en knestående slædd om jeg vil få med meg noe. Jeg finner det jeg trenger i gangfart. I dag ser jeg andre deler, en annen helhet, føler andre ting, men minnes også mye, på godt og vondt, takket være musikken.
I går døde David Bowie. Jeg takker for alt. Både for de gamle og de nye opplevelsene. 

The stars look very different today. You're a black star.