søndag 31. juli 2016

Utsikter

- Jeg synes du skal skjerpe deg!
- Jeg du synes faktisk at det er du som skal skjerpe deg.
- Jeg sa det først. Og ikke uten grunn. Jeg synes du ikke står særlig godt til deg selv for tiden.
- Og det gjør du?
- Gjør jeg ikke?
- Nei.
- Det kan jeg ikke tro, jeg passer veldig godt i meg selv. Tror jeg i hvert fall.
- Tro er ikke å vite.
- Sant. Hva om det er slik at jeg ser ting hos deg fordi jeg kjenner det igjen fra meg selv?
- Det kan jeg ikke forestille meg. Hvordan skulle det bli? Skal jeg spørre meg selv om det handler om meg hver gang det handler om deg?
- Skulle tatt seg ut.
- Ja, det skulle tatt seg ut. Skjerp deg.
- Det var faktisk jeg som sa det først.

mandag 11. januar 2016

Kunst og kultur i ei bygd på 80-tallet; en hyllest til David Bowie.


Jeg løp mot kassettspilleren. Den siste delen av spurten foregikk i en knestående slædd på den grå, eller var det den brune nålefilten, mot det store stereoanlegget til faren min. Knærne fikk noen små brannsår gjennom Levisen, men samma det, for dette var eneste måten om man ville ha med seg mest mulig av sangen som ble spilt på radioen. Det gjaldt å raskt få i gang maskineriet, record og play-knappene skulle trykkes inn samtidig, da fikk man gjort et opptak på kassetten som man spilte av ca 1000 ganger etterpå. Utenpå kassetten skrev man hva den inneholdt. Ti i skuddet, sto det gjerne. Faren min tegnet symboler før vi kunne lese. Bil for Knutsen og Ludvigsen. Blomst for Abba. 

En del av greia med løpeturen og slædden var at man aldri var rask nok. Så starten av en sang fikk man sjelden med. Ikke slutten heller, forresten. Fullstendige sanger drev man ikke med på Ti i skuddet, hele låten fikk man kun høre om man hadde originale plater eller kassetter. Det fikk man til jul. Og da hørte man både A og B-siden om og om igjen. Man kunne sin musikk. Hver tone, hvert ord ble et avtrykk i kroppen. Om man forsto hva vokalisten sang da, det var slett ikke alltid. Jeg har fått meg mang en overraskelse som voksen, var det dette teksten handlet om? Artistenes forsøk på å forklare epoken innenfor tiårets overflatiske og tidsriktige rammeverk gjorde sterke inntrykk. Vi lyttet oss gjennom angsten over atombombetrusler og puppene til Samantha Fox. Slik var verden. Og kunsten. Kontrastfylt og neonfarget. Heldigvis skulle alt snart bli bedre, alle samlet jo inn penger til fattige og hadde Rusken-aksjoner. 

Radioen sto alltid på i vårt hjem. Gjerne samtidig som platespilleren, kassettspilleren og båndopptageren sto på. Litt fra hvert rom i hver etasje. Livet mitt var bombardert, teppebombet av musikk, og alltid lette jeg etter toner som fikk sjelen min til å tindre, til å skjelve, til å føle sorg, kjærlighet, eller monotoni. Jeg ble tankefull og ungdom med Gylne Tider, skremt og nysgjerrig av Pink Floyd, jeg ble drømmende og kåt av Roxy Music, jeg ville hive meg på sjøen av Rush og Deep Purple og følte meg intellektuell til Marie Bergman og Kate Bush, ville lære å synge med Barbra Streisand, og døde litt etterhvert sammen med listepopen. 

Under Oppvåkningen, som jeg velger å kalle perioden der musikken ble min kanal for alle indre opplevelser, slukte jeg musikken lik jeg slukte bøker som barn. Og salig var den som hadde ei venninne å elske alt sammen med. Jeg var heldig. Min venninne og jeg møtte mange opplevelser samtidig. Det hun likte, likte jeg og omvendt. Vi leste magasiner som vi oversatte med tysk-norsk ordbok når vi satt på den tøffe sofaen hennes, ved det tøffe bordet på det langhårete og hysterisk tøffe teppet. Bare teppet alene var bevis nok for at jeg hadde med et spesielt menneske å gjøre, vi andre dødelige hadde bare vanlig seng og klesskap og skrivepult. Min estetiske sans fikk seg en dirrende kilevink i rommet med langhårsteppet og ordboka, her kunne jeg åpne for galskapen og Den sansende ungdommens lengtende hjerte.
Venninnen presenterte meg for Jackson Browne og jeg presenterte henne for Duran Duran som føltes nytt og annerledes etter fatterns evige påføringer av køntrimusikkens lidelseshistorier . Etter det kunne alt bli eksotisk okke som, og sammen med 80-tallsestetikken eksploderte nye musikkunivers rett i fleisen på meg. Vi lyttet, tok en bit til, svelget og forsynte oss igjen. Alt gikk ned. Selv VG-kassetter, som faktisk ble en viktig musikkpusher for oss hungrige. Så fattige var vi på nye opplevelser. På VG-kassettene var det mye rart, Olav Stedje og Kajagoogoo, Wenche Myhre og Michael Jackson i skjønn forening, 80-tallet hadde i øyeblikk en vanvittig musikalsk mangfoldighet.

Vi venninnene var på konserter, vi hadde veggene fulle av plakater, vi var medlem av fanclubs og hadde t-skjorter. Med David Bowie. Sammen sanset og danset vi oss gjennom ulike kunstneriske bidrag, vi gråt og lo, kranglet og ble venner igjen. Drakk te, spiste egg- og tomatskiver og snakket om Livet. Med musikken som bakteppe ble verden et litt lettere sted å være. Og den første vi enet oss om at var større enn størst var David Bowie. Hva var dette for slags mann? Så hvit, så rå, så voksen, så sjelfull, så utfordrende. 

Det var Bowie som gjorde inntrykk da jeg så filmen Cat People. Min venninne og jeg fant ikke helt ordene da filmen var ferdig, men at musikken satte spor er helt sikkert. Stemmen til Bowie traff meg i magen, eller var det livmoren, og hvem i all verden var denne mannen som hadde så mange ansikter, så enorme mengder eleganse og destruktivitet i samme kropp? Som sang så ekspressivt på både tysk og engelsk, så sinnsyk, så romantisk? Mamma mia! Hans stemme kom så nært. Godt jeg ble distrahert av løpeturer og brannsår på knærne.

For meg var China Girl så sinna-romantisk, hvilket jeg elsket, at jeg gråt meg igjennom videoen den første gangen jeg så den. Jeg undret og gledet meg gjennom Ashes to Ashes og Fashion, og jeg ble medsammensvoren i Space Oddity. Jeg var A-lass-in Sane. Jeg visste hva det ville si å bli borte fra jorden i en rakett, dessuten var Bowie født i Steinbukkens tegn. Det holdt. Vi hadde noe, han og jeg. Delte en verden. Jeg syntes jeg så hans alvor i hans galeste opptredener. Jeg syntes jeg så hans tretthet i intervjuer hvor han måtte forsvare sin fortid, jeg syntes jeg så hans dualitet, humor og skjønnhet i videoen til Blue Jean, for ikke å snakke om hans storhet i nyutgitte Black Star. Han var en kunstner. Han fikk meg til å se min egen Major Tom. 

I dag løper jeg ikke for å trykke inn play og record, og jeg ender forholdsvis sjelden i en knestående slædd om jeg vil få med meg noe. Jeg finner det jeg trenger i gangfart. I dag ser jeg andre deler, en annen helhet, føler andre ting, men minnes også mye, på godt og vondt, takket være musikken.
I går døde David Bowie. Jeg takker for alt. Både for de gamle og de nye opplevelsene. 

The stars look very different today. You're a black star.

søndag 15. november 2015

Senhøstlig skogtur

Så er vi her igjen. Isen har lagt seg på noen av de minste vannene og blåbærlyngen har fått hvit frostdekor. Det er mange måneder til alt igjen skal dukke fram fra kuldas vintergrep, men det gjør ingenting så lenge fargene kommer tilbake. Og det gjør de. Det er sikkert.

tirsdag 12. mai 2015

Fra utstilling

Dette bildet handler om å reise. Gjerne i seg selv.


Leter man så finner man. Forhåpentligvis?


Om å finne andre veier når de første syntes håpløse.


Om å finnes selv om man ligner på bakgrunnen.


Bare om å stå under noe.


Det  kan vokse mye rart opp av ei mangfoldig rot, ikke alt er like forventet.


Om kjærlighet.


Om å klore seg fast uansett. Og lykkes.


Om å gi. Om å ta i mot.


Om å finne fram.


Om å stå samme hvor sterk stormen er.


Om å se i skyggene, bak lyset.


Om å gå av stien for å finne den igjen.


Om å se når man har muligheten.


Om å være varm i det kalde. Og omvendt.