fredag 30. oktober 2009

Fargesprakende føtter


Den urolige moren lever og bor inni fargene. Hun er fargene. Det er hun helt sikker på.

På noen dager er hun lilla. Da skal alt forståes og det er en større mening med alt hun tar i eller opplever. Det kan også hende at hun får lyst til å ta på briller og spankulere litt med en bok under armen til gangen der fotformskoene er parkert lett tilgjengelig. Lilla dager er gode og litt andektige for Den urolige moren.

Andre dager er røde. Da kan hun slenge på seg en olajakke og tattovere seg på sparket. Det blir pølse med rå løk til middag og blikket er litt smalere enn på en lilla dag. Og tresko er tøft.

Hennes mest elskede dager er grønne som trærne og gresset. Da er fingerne fulle av jord og vaffelrøra står klar. Duken på bordet skal helst være heklet og middagen er planlagt for lengst. Hun har nytt sengetøy og omfavner trær så hun blir helt barkete på kinnet. Alle får godord og føttene er bare. Åh, disse deilige grønne dagene!

Så kommer blå dager. Det sier seg selv...blå dager...tungt, kjedelig og nødvendig. Her er det lurt å dandere sveisen i en fornuftig frisyre når det likevel er så traust. Som en innvendig gråværsdag. Den urolige moren trenger ikke være lei seg eller redd. Det er bare blått. Fin dag å rydde i regnskaper på. Hva skal man si, tøfler?

Heldigvis avløses de av andre spennende dager, for eksempel de oransje. Da er det full oppfinnsomhet og kreativitet. Fottøyet kan være hva som helst egentlig, kun anstendigheten setter grensen. Ideene til Den urolige moren flyr gjennom rommet som papirfly og de fleste faller til gulvet uten at det gjør noe nevneverdig. Og da er det å håpe at det finnes en gul dag rett i nærheten for i den blir det gjort ting! Handlekraften sitter i armer og bein og det spruter energi og joggesko av hele dagen. Dette er dagen man ønsker seg flere av innimellom, hvor gjemmer de seg egentlig?

Det går også ann å bare svippe innom en rød time etter en lang gul dag. Eller starte den grønn og avslutte lilla med en liten pause i det oransje.
Alt er mulig og livet er en regnbue.

Synes hun.

onsdag 28. oktober 2009

Lillemor på tur


Sola skinner og høstdagen lokker og reklamerer med at det trenges en Lillemor til å gå på stiene der ute, ellers blir ikke høstdagen helt perfekt. Den urolige moren lar seg bestikke så lenge sola er med, så tur blir det med noen få kuldegrader som følge.

Den urolige moren liker lyden av støvel mot en tørr, litt kald sti. Hun synes den lyden er så fin at hun må gå litt ekstra tydelig for virkelig nyte knaaaset som kommer. Hun tenker på at alt er annerledes, og at hun er takknemlig for at hun har en skog å gå i selv om den er litt frossen.

Kontrasten til Sommerskogen er stor. Nå gjør naturen seg klar til å hvile under en snart kommende snø og det er litt trist å se hvordan alt henger med hodet. Men det er ingen grunn for Den urolige moren til å følge blomster og buskers eksempel, selv om det er Sommerskogen som Den urolige moren gjemmer seg nede langs bakken for å trekke litt frisk luft og finner sin hvile i. Der nede er det ikke så vide perspektiver, men hun pleier å se at føttene har kontakt med Moder Jord. Det er jo godt.
Noen ganger får hun lyst til å spørre høyt om det er fint vær der oppe, men hun gjør det ikke i tilfelle noen ser hvor liten hun er, der nede blandt farger og bær.

Det fine med å være liten langs bakken er at da er liksom alt mulig. Blomstene blir til trær med myke stilker og fargeglade kroner på toppen. Gresset blir en jungel og kaninene i skogen er venner hun sladrer og ler med.
Og der nede er det alltid akkurat så lenge til jul at det fremdeles er en fortryllende tanke med alt maset jula fører med seg, påsken er et deilig gult minne der framme og neste sommer skal selvfølgelig bli den beste noensinne.

Hun går videre på stien sin mens hun studerer litt på plantelivet som nærmest fryser til mens hun går. Hun lurer på hvor alle insekter og mus bor mens snøen ligger over dem som et kjempetak, men hun grunner ikke over svaret.

Nå skal hun hjem til kakaoen sin og varme tepper. Minnet om Sommerskogen skal hun legge på et glass og sette i kjøkkenhylla og kose seg over i månedene framover.

Ingen grunn til å henge med hodet, nei!

søndag 25. oktober 2009

Familietreet


Familie. Det er så mangt. Men om den hadde vært en lapskaus så hadde disse ingrediensene vært i gryta:

1 stk mann
2 stk barn, mumlete og hoppete
1 kopp søster Øster
1 liter svoger Nuni
1 sleiv Moms
1 bunt Off
2 kryddermål Blindemann og Bopp
3 ekstra skjeer puser
og 2 fredfylte fisker på toppen.

Det koker av seg selv.


Eller om de hadde vært et sirkus:

1 Direktør med hatt
2 trapesartister med god sving
1 løvetemmer uten frykt for store dyr
1 ukuelig slangemann
1 hun-som-står-på-hesten-og-aldri-ramler-av
1 klovn med mange ansikter
2 løver i forskjellige størrelser
3 ekstra seler
og 2 elefanter på toppen.

Sagflis ikke påkrevd for denne manesjen.


De kunne bodd i Åsgard med gudene, hvor de festet natten lang og gledet seg til Valhall. Eller de kunne ha levd i Antikken og tilbrakt kvalitetstid sammen med Athenerne, klare til å slåss mot Spartanerne når som helst. Muligens ville de erobret litt land på si og hatt Cæsar og Cleopatra på vennelista for de gode historienes skyld, men det er ikke sikkert.
Kanskje de hadde gjort seg i Barokken med høye parykker og salmesang? Den urolige moren tror egentlig ikke det.
Men om de hadde vært samlet på 1500-tallet uten å være tatt av en sott eller en pest, så hadde de nok ønsket å henge med Storbonden og hans folk. Og etter endt sjau på åkeren ville de hatt store gjestebud med enorme mengder mat og øl.

Men de er ikke der.
De er her, med ti fingre og tær og sine sedvanlige hoder under armen, som enhver Storflokk.

De er Storflokken til Den urolige moren. Det er sammen med dem hun lærte om humor og kultur, og hun lærte om å se på verden med andre perspektiver enn de vante. På kjøpet fikk hun med seg Pytagoras' små stemmegafler og versene som satt på rams fra bokskattekammere med gode permer og vakre forsider. Hun hadde lært tordivelvers og hun visste at Karen og Maren og Mette slåss om en gammel hette.


Familie heter det når du har kranglet i det ene øyeblikket og du vil vise fram noe i det neste.
Familie heter det når du svelger så mange kameler at magen står rett ut, men det er greit for du vet at de andre har gjort det samme for deg.

Og familie heter det når du plutselig vil si dem noe du ikke har sagt på lenge.

Familietreet lever og gror.

Og takk for det.

torsdag 22. oktober 2009

God jul eller lignende


Nå har Den urolige moren bestemt seg for å gjøre et mikrolite opprør mot to ting hun skjønner lite av. Det ene er paradokset ved å slanke seg rundere enn kroppen sannsynligvis bifaller selv, og det andre er julefeiringen. Som nærmer seg.

Hun lurer littegrann på om det går ann å ønske seg sunnhet til jul, men kommer fort på at det er lite forenlig med marsipangriser og julebrus i hauger og topper, i EN HEL MÅNED. Så her trengs det å ta på tenkehetta i en fart som øker etterhvert.
For hun vil være sunn og samtidig ha det bra, og hun vil kose seg uten å måtte putte noe i munnen. Hun ler nesten ved tanken. Hva finner man på da, mon tro?

Det er jo noe å finne på, men det er ikke sikkert det alltid passer foran fjernsynsapparatet med unger og gjester til stede.
Hun kommer for eksempel på å gå julebukk, trening og moro på samme fjøla. Men nei. Den muligheten gikk av moten sammen med ungdomskvisene, så det er utelukket.
Så er det å pusse opp noe, som er gøy og samtidig bevegelse. Litt strekk og bøy opp og ned i malingsbøtta føles bra. Men da er det jo det problemet at pengene skal strekke til alvorlig lenge ut i januar og utgiftene før den 24. blir nok til å ta og føle på i år igjen, så nei til det også.
De ekstra kaloriene som hun vet lurer seg under ganen og ned i systemet hennes føre jul, vil hun helst tenke at forsvinner i all handelen, makan til fotgjengeri som forekommer i de tidene skal det jammen en uke på fjellet for å matche.

Nei, tenkehetta fører bare til enda flere spørsmål i dag. Men det kommer nok både tid og svar snart.
Det skulle vært slik at en bare kunne tenke ekstra mye, så kunne en unne seg deretter!
Men nei.

Jul er vel lysfest og tiden for å huske de som lever og er borte? Tiden for å roe det ned og ta seg inn midt i mørketiden? Hvor i all verden kom fråtsingen inn i bildet? Men det er vel noe som var ment som naturlig belønning og noe bra og som tok litt av og ble dumt. Som så mye annet.
Den urolige moren ble et øyeblikk både høytidelig og tankefull av sin egen historietime.
Nei, en får finne egne løsninger.

Tenkehetta lå der klar til neste gang hun trengte den. Og det ville nok bli snart, kjente hun seg selv rett. Og det gjorde hun.

onsdag 21. oktober 2009

Blindemanns verden


Flokken har begynt å våkne litt opp av flyttedvalen sin nå. Den har vart noen uker, verden ble jo ny på mange måter etter de skiftet adresse. Den som taklet denne nye tilværelsen aller best, ble den godeste Herr Blindemann. Han ble satt i en bil, fraktet en liten stund og sluppet ned i en ny verden han aldri hadde hverken sett eller hørt om noen gang. Men han satte bare den ene poten foran den andre og begynte sitt nye liv, uten ytterligere dikkedarier.
Jojo, de første dagene var det veldig trygt å sove under dyna på Den rolige faren sin side.
- Snork, hørte de under nattedekket. Nattesøvnen var heldigvis ikke skadelidende.
Men det å ikke vite hva som er foran deg kan jo være vanskelig nok med både syn og falkeblikk i orden. Hva da med en som ikke ser sin egen nyvaskede skulder engang?

Den urolige moren mistenker tøffen i pels for å ha fordeler ved dette handikappet. Ikke trenger han å se hva slags ansiktsuttrykk motparten måtte vise fram til enhver tid og kroppsspråk er totalt uinteressant for hele Blindemannen. Så skulle det løftes et skeptisk øyebryn eller lyse av andre ufinheter, så ser ikke han det. Han slipper rett og slett å forholde seg annet enn sine egne lyster og forgodtbefinnenheter. O salige puseliv!

Vi tobente ser ofte ikke skogen for bare trær. Vår helt slipper det. Han ser dessverre ikke trærne heller, men det kan noen ganger være en fordel, det tror Den urolige moren når hun ser at han navigerer etter styremekanismer hun aldri vil forstå. Men tankene gir spørsmål om hun selv også kan være utstyrt med noe lignende? Om hun lukker øynene ser jo verden litt annerledes ut? Da blir hun veldig opptatt av sine egne sanser og det er jo litt spennende.

En dag når hun er skikkelig i farta skal hun surre et bind foran øynene og se hva som skjer. Det blir en annerledes skattejaktdag, det er hun sikker på!

mandag 19. oktober 2009

Sonate


Den urolige moren er usikker på vektenheten på det man skal legge bak seg og hvor mye av den som skal sorteres og taes med videre. Om hun ser over livet sitt er det mye hun vil gjøre noe med, og hun bretter opp ermene med sterke hender.
Hun kaster en utslitt frase og et gammelt mønster ut av vinduet med stor kraft, svetten renner og ansiktet blusser. Hva skal i "dette-er-det-ingen-vits-i-å-drasse-på"-kurven, og hvor skal "dette-må-løftes-og-farges-opp-igjen-som-en-gammel-tatovering" legges?
Det henger noe fast til kroppen hennes, det er noe gammelt som hyler og ber om tilholdssted. Hun blir rasende og lynet slår ned der og da.
- Jeg bestemmer, brøler Den urolige moren med mening og magefølelse i samme toneart.

Hun ligger i etterdønningene og tenker på Høstsonaten av Ingmar Bergman. På Ask og Embla. På evighet og arvesynd, på vekst, veier og på vemodet når noe er over for aldri å komme tilbake. Hun drar forsiktig teppet av gamle historier for å pleie dem med med myk klut og varmt kinn. Og nå er det over. Hun er voksen og sleper barndommen etter seg som en litt tung sovepose. Inni der er den. Der er hennes begynnelse og alle de første gangene for alt.

Hun husker små føtter, små bøtter og dompapp i trærne. En ransel med penal, en sykkel med kurv. Og gjett om hun husker de små søte dyra som var med i kurven foran på tur. Bak små søte minner bor risen i berget, men trøsten er alltid i hjertet et sted. Og når hun må gjennom de mørklagte haller der risen bestemmer, er små barndomshelter i lomma som regel med. De bor også i hyller og mellom to bøker, de finner en plass i Den urolige moren sin seng. De lever om natten og valser med katten og tripper med smil og har sløyfe og penskoene på.


Det er ikke alltid så lett å gi slipp. Og spørsmålet er om man i det hele tatt skal?
Veien videre velges hver dag og hun har funnet sin flokk og sin havn for lenge siden.
Men hennes viktigste venn om dagen heter Aksept og han bor i Magen. Å finne sitt eget alternativ mellom alle opplagte veier og nedtråkkede stier er ikke alltid like lett, og innimellom må det da være lov å lette litt og bare fly over alt sammen? Fly inn i den nye verden som virker skummel på avstand og heter Framtid til fornavn.

Det vil nok alltids bli en rå, tenker hun og lar kurv være kurv for en stund. Da var da og nå er nå.
Jeg ville aldri ha byttet med noen, det var og er mitt liv og livet formet hver dag til det den ble.

Hun bestemte seg forresten for at dagens vektenhet var Tilstedeværelse og hun bestilte noen kilo.

God dag, velkommen!

lørdag 17. oktober 2009

Venneflokk


Å, disse herlige venninnene!

Når verden går opp ler de med deg, når verden går ned holder de hånda. De har med vannbakkels fordi de vet at du ikke alltid husker å ha noe i skapet, og de har med gode blikk når de vet at du trenger akkurat det. De drikker kaffe og te og har med gaver som Den urolige moren får tårer i øynene av. Og heldigvis er de er avslappende trygge i kjøkkenskapene hennes. Ååå! Det er høytid!

Hun har kjent akkurat disse humørfylte, sterke og hjertevarme påfulgene siden småskoledagene og de har vært på berg-og-dalbanereise i alle år siden. Antallet kaffe og tekopper er umulig å telle, vinglassene likeså. Men en ting er sikkert, flere vil det bli.

En del av det å bli voksen, har Den urolige moren forstått, er å knytte bånd til mennesker utenfor familien. Det blir en slags utvidet søskenflokk hvor takhøyden er av det formatet at ekkoet forsvinner om man roper for høyt og dumt, og hvor en kan lufte alt fra gammelt skittentøy til suksesser på ventede og uventede hold. Og om noen har fått lov til å kjenne på ungdommen påny, er Venneflokken der med 80-tallets stemninger for å understreke det hele, som et soundtrack til en film der venninnen har hovedrollen.

Den urolige moren kjenner på kjærligheten til disse vakre kvinnene som hennes ekte mann er veldig glad for at hun har. Avlasting, sier han med glimt i sitt ene øye, han som kommer snikende og setter seg sammen med latterdamene om han er i nærheten.

Hverdagen kan by på så mangt, den byr også på et eget tivoli rundt kjøkkenbordet og Den urolige moren er evig takknemlig.

fredag 16. oktober 2009

Tordenskrall og ulvehyl


Disse forskjellene. Hva skal man forstå av at man er skapt på så totalt ulike vis? Den urolige moren klarer ikke å la det ligge. Hun grubler i det ene øyeblikket og reagerer i det andre. Hvordan går det ann?

Når hun sier potet, hører han pottitt! Eller omvendt. Det kan faktisk skje at han hører pommes frites, eller enda rarere; fløtegratinertepotetermedhvitløk. Og dessverre, omvendt. For hun er sikker på at han sa "Helt sikkert" i sta, men han vet at han sa, "Muligens".

Akk og ve!

Hva er dette? Noen skylder på en bit av et eple og noen på steinalderen. Andre snakker om hormoner og noen skikkelig galninger snakker vilt om at motsetninger tiltrekker hverandre. Jojomensann!
Her trekkes det i alle retninger og Den urolige moren roper røøød, mens Den ikke-fullt-så-rolige-faren hoier blååå. Unger og katter står i midten og rister på hodet, alle ser vel at det er lilla?

Huff.

Den gode nyheten er at de som oftest ikke bryr seg om hva de runde grønnsakene med skall på heter, eller om fargen heter blø eller råd.

De vil nemlig lære seg at uenigheter kan man vokse på og finne ut av. De skal ikke bråke, men debattere. De skal hviske, og gestikulere i slow motion. Og de skal lytte mer enn de snakker.

Hih, nei! Det kommer ikke til å skje. Den urolige moren er født med ild i blikket og torden i talen. Og hennes ekte mann ifører seg stor ulveham og elektrisk energi.

Jo, det er stor ståhei innimellom. Men de vet hva fred er. Det er den lille gaven som bor inni hånda og som finner veien til den andres hjerte når det er nok. Det er når brølet sitter fast i halsen og vondord har gått på et skjær og aldri vil nå til havna med sitt ærende. Det er når blikket plutselig vender utover og man ser at det er flere i krigen enn sin egen indre vulkan som bare vil og ikke kjenner kunsten å være mild.
Det er når stillheten dundrer i øret i påvente av at sverdene skal kastes på marken og gaven skal finne sin eier.

Da er det godt å være to med brann i sjela. Selv om forskjellene er store, er likhetene flere og små bål gir også varme.

Hvem bryr seg om hva de runde greiene heter, likevel?

onsdag 14. oktober 2009

Maskepi




Den urolige moren har ikke lyst til å være på bakken med alle maskene på. Hun vil sveve fritt blandt skyene med rolig ansikt og myk nakke. Gjerne sammen med noen.

Det er bare det at det er så vanskelig. Føttene har en lei tendens til å ville være på bakken, og naturlovene gjelder som aldri før. Men det er i den fysiske verden.

Hodet huser et pressluftbor og gamle, seige gruvearbeidere jobber overtid i nakken.

Heldigvis står hun i leddtog med fantasier og våkne drømmer, de er venner og kompanjonger når hun trenger det.

Den hvite hesten! Nå hadde den vært kjekk. Hun skulle rast i vei til grønne åser hvor epletrærne vokste evig og den ville, vakre Huldra skulle voktet over både sine epler og Den urolige moren med sitt skarpe blikk. Det hadde vært fint! Sammen skulle ha sittet på den hvite hesten og jaget hverdag og forgiftede kropper på fjorden for rensing og nye dager.



Men det er ingen Hulder her, og ingen hvit hest heller.

Jaja, det må finnes noe her på jorda, hun er helt sikker, som gir og gnistrer like mye som i fantasien.

Lete, lete!

mandag 12. oktober 2009

Den urolige moren og natten


Når dagen gir sitt siste vink
og natten er tilstede,
da ligger moren stille ned
og hviler i sitt rede.

Da våkner alle tanker opp
som ikke kom i lyset.
De vil holde hodet varmt
men føttene vil fryse.

Tanker om at alt er stort.
Er hennes lys for lite?
Tanken piner redets ro
Hvordan kan hun vite?

Hun undrer på om det er sant
at vi ble født alene.
Ble det ikke født noe mer
på nettopp samme scene?

Sammen til vår lille jord
møtte alle stemmer ,
de som bor i morens kropp
og gir av pryl og klemmer.

Men natten tar det siste stikk
og gullstøvet det tømmer
i hodet til en sliten mor
og tanker blir til drømmer.

Drømmene gir ro og fred
Og englene de flyr
De skal vokte hennes liv
før dagen atter gryr.

søndag 11. oktober 2009

Drømming


Å, den som bare kunne svinge staven og få det man ønsket seg uten å løfte en finger eller en tå. Bare ligge i roden og freden og vips så var drømmen oppfylt! Det hadde vært saker. Hun visste at kloke visdomsord banket på hjernebarken hennes og hvisket gammelmodig at det som ikke fortjenes, ikke smaker og så videre. Men det visste hun da.
Alle som hadde overlevd en barndom, visste det. Bok med stjerne i om man var grei, hadde satt sine spor i mangt et lite hjerte. Hva var kontrasten om du ikke hadde fått stjerne en dag man selv syntes man fortjente akkurat det?

I dag var Den urolige moren i opposisjon til det å fortjene. Fortjente man ikke å få drømmene sine oppfylt uansett? Hvem bestemte hvor grensene og reglene gikk for den slags bokholderi? Hun mistenkte at det var individene selv som likte/mislikte og gjorde akkurat det ut fra egen bakgrunn og selvopplevd ikkefortjeneri, som avgjorde hele saken. Det kunne altså her være snakk om at det hele var opp til de såkalte Tilfeldige Omstendighetene. Hvilket forræderi! Dette betydde at hun måtte tenke over det en gang til for å få det tydeligere.

Her fantes nemlig store muligheter for at man selv kunne avgjøre hva man fortjente. Sandemoses Jante kunne utfordres på det groveste og verden kunne sees med nye øyne.
- Om jeg selv avgjør hva jeg fortjener, Blindemann, så bestemmer jeg at jeg skal oppfylle drømmene mine så langt det er opp til meg. Jeg forstår at jeg er en del av et samspill og at så lenge jeg er avhengig av hjelp og støtte så vil jeg også finne det motsatte. Men jeg trenger ikke lenger tro at jeg ikke fortjener. Jeg lover meg selv å sette stjerne i min egen bok hver eneste dag resten av mitt liv. Det fortjener jeg. Jeg setter en i din og, lille venn.

Purr, sang det fra Blindemanns kropp, han var fornøyd med det.

fredag 9. oktober 2009

Livet i kassa...og utenfor


Den urolige moren bruker nattkrem om dagen og håndkrem på beina. Hun har en kokosnøtt til pynt på bordet og en kjole og en t-skjorte til gardin på soverommet, men det er stort sett det.

Før var det morsommere rundt henne og Flokken synes hun. Da var det rosa og lilla maling på veggene. Og på do hang det en settekasse med minner og Barbafamilien i, til og med en liten kaninbæsj hadde de tatt vare på i kassa etter at et høyt elsket Flokkemedlem hadde pakket snippsekken fordi han helst ville bo i skogen og ikke i bur. Forståelig nok.
Minnekasse, skulle det vel egentlig hett. Minnekasse på ettertankerommet.

Det pleide å henge en kjempeboksesekk midt i stua og en gang hadde de 12 katter. Riktignok var det to av Pusefruene som hadde fått unger på likt, så en tre-måneders-tid var det herlig livat og Flokken hadde hatt mye å studere på.

Den urolige moren lærte ungene sine å smelle med dører og de måtte male med hendene på lerret om de trengte å få ut innestengte følelser, hvilket hun var overbevist var roten til alt ondt. De hadde kaniner som gravde opp hagen og de lo høyt midt på natta. Og det var mye vanligere med vin og stjernekikking.

Av en eller annen grunn er det ikke sånn lenger.
Moroa var mistenkelig forsvunnet.
Den urolige moren lette i kista. Der var den overhodet ikke. I hatten? Absolutt ikke. Var den i magen til Blindemann eller kanskje den var flydd opp i et tre? Nei og nei.

Den urolige moren visste sannelig ikke hvor den ble av, men en ting var sikkert, om den hørte til det å være psyk så vil hun jammen holde en tå eller kanskje et helt fotblad i den såkalte sykdommens verden. Kanskje mer også, når det ble for tamt rundt i krokene.

I dag var hun og hilste på sin gamle venn i malingsbutikken. De hadde snakket mange ganger over fargekartene og han hadde ofte smilt over hennes valg. Da hun skulle betale i dag tok han en kikk under lokket på malingsbøtta hennes og smilte overrasket over at fargen var så dus og rolig. Hun smilte også fordi den var jo lilla selv om den var litt lysere enn den hun pleide å stryke utover veggene i det forrige hjemmet.

Jo, ting er forandret. Men hun skjønte noe av sitt fargevalg i dag. Jakten på skatten handlet også om jakten på moroa. Og det å bli frisk betyr ikke at man skal le mindre.
Framover skulle hun jakte på latteren, nå skulle den bli venn igjen. To tanker til skulle hun ha med seg. Aksept for forandringer og retten til bare å flyte med. Hun takket den lille sommerfuglen for å ha minnet henne på det i rett øyeblikk.

tirsdag 6. oktober 2009

Puh!


Når Den urolige moren ikke liker noe, så liker hun det virkelig ikke. Hun er ikke av typen som synes krigefilmer er bra om man bare venner seg, og hun er ikke av den typen som blir kjempeglad når noen foreslår en matrett hun aldri har smakt.

Inni seg har hun en skala som hun har lært av Den rolige mannen sin. Den tar utgangspunkt i null, som en gradestokk omtrent og kan gå både opp og ned. Eller til himmels eller dit høna sparker. Hva enn som måtte passe.

Mye i livet er null. Vaske klær eller gå på butikken for eksempel. Eller se en komedie som man ikke ler av.
Andre ting er såkalte varmegrader: Skrive og tegne, sjekke ut nye skrifttyper, lese, le og snakke med dyra.
I den andre enden av skalaen hersker kuldegradene, altså det som er dumt, slitsomt og fælt. Og der bor det et par ting som Den urolige moren ikke helt vet hvordan hun skal få til.
Det ene er fysisk fostring utover å gå tur, det andre er matematikktimene på skolen. Og all den tiden hun skulle brukt på tall hjemme. Det er så godt som håpløst, de tingene havner til og med bak rydding i bilen og søppelkjøring. Og det er på minussiden så det holder, det også.

Hun skjønner at det ville være veldig sunt å se at det er et regnestykke bak alt hun tror er magi, sånn innerst inne. Og at en skikkelig sykkeltur så svetten hagler mest sannsynlig vil kjeppjage den dårligste selvtillit og togskrekk.

Men nei.

Her må det legges en slagplan, en Kongeplan som skal gjøre en krigs-strateg grønn av misunnelse. For det er ingen tvil om at hun har de fleste leddene i regnestykket. Hun kan utfordre seg selv, hun kan holde ut ting som er fæle en stund fram til det blir bedre, hun kan svette, og hun har en viss innsikt i det å gå over dørstokken.
Det skulle bli noe sånt som å finne x'en, så er hun igang!
Og x'en leter hun jo etter fra før, symbolet på kartet for der skatten ligger.

Kanskje hun rett og slett må følge en gammel trubadurs råd: Det nytter ikke å vente til inspirasjonen skal komme gående, en får bare prøve og prøve til det går. Det blir jo hverdag til slutt det, også.

Ok, men da skal hun ha kakao når hun kommer hjem!

søndag 4. oktober 2009

Sceneskifte


Nå har han kommet på langvarig besøk. Herr Høst banket på for litt siden og den ble sluppet inn som en velkommen gjest hos Den urolige moren.
Hun ser for seg tekopper og peisvarme mens hun skuer over naturens kostymebytte der ute i villværet. Og hun varmes av forventning over den store avslutningen på senhøsten: Lysfestfeiringen i desember. Etter den er det strenge Kong Vinters ankomst, men det orker hun ikke tenke på i dag.

Hun har hørt at mørket er vanskelig for noen, men det har alltid vært hennes venn. Da hun var mindre lekte hun seg inn i busker og kratt hvor hun fantaserte om at hun satt i et lite hi. Der koste hun seg, og lydene utenfor hiet minnet henne om de hun hørte utenfor teltet som ferierende sommerbarn. Verden var der og var full av isspisende, glade mennesker og hun kunne vite om det mens hun var trygt skjult i hiet sitt. Noen ganger var hiet en kjempesopp med fargerik hatt, det var også koselig.

Som eldre fulgte denne koselige drømmen henne. Forskjellen nå var at hun kunne gjøre noe for å skape hiet på ordentlig. Hun kunne koke kakao, hun kunne lukke døra og si:

- Huff, så kaldt!

Og hun kunne fylle hiet sitt med tepper og levende lys, med bøker i hauger og kake i ovnen, mens regnet sto vannrett utenfor vinduene.
Høsten var som en trygg stor bamse og hun var en liten trollkjerring som var dens beste venn. Hun kjente at hun ville anbefale alle høstmislikere å lage seg et hi i varme farger.

-Om ikke kontrasten blåser hatten av oss der ute er det ikke så koselig å komme inn heller, tenkte Den urolige moren. Den godeste herr Bjørnstjerne kan velge seg april så mye han vil, jeg velger meg høsten for der blir fargene til!

fredag 2. oktober 2009

1-0


Det var dette da, å ta et skritt tilbake for å få et skikkelig overblikk. Men Den urolige moren liker ikke å ta skritt bakover lenger, og dermed må nye løsninger letes og lages fram.

Hun har lenge trodd at det ofte handler om perspektivet på ting. Det er ikke svaret, men mer hvor du står når du ser på problemet, eller utfordringen det så fint heter på positivsk, som kan hjelpe når man står fast i noe.

Om hun myser på det med å ha angst for eksempel. Fra undersiden er det en grusom ting å oppleve. Lidelsen gir usann informasjon til eieren av forbannelsen, og hele poenget er at man tror på det. Og fra baksiden kan man se at angst er et resultat av traumer eller kreativ fantasi blandet opp med følelser. Fra midten er det ikke mye annet å se enn at man er i grusomhetenes vold. Det man er redd for, finnes. Enkelt og greit.

Angsten kan sees som en diagnose, som en reaksjon, som en opplevelse, som et ord i kryssord med overvekt av konsonanter, som hjelp i farlige situasjoner, som livsstil eller som motiv i malerier.
Uansett så finnes den, og Den urolige moren leter med det berømte lyset og lykten for å finne et perspektiv å se faenskapet fra så det ikke blir for altomfattende.

Lenge hadde hun sett et bilde inni seg. Det var bildet av en drage som vaiet i luften høyt over alt og alle. Den så snill og fargerik ut, den ble et bilde hun stadig tok fram om uvennen Angst kom på besøk. Plutselig skjønte hun dagens perspektiv. Om hun skuet over uvennen med drageblikk med langt snøre ble den så liten og uviktig der nede. Den løp fra sted til sted og forsøkte å finne hus til seg selv. Men siden den var så ubetydelig var det ingen som enset den i det hele tatt.

- Vi skal nok se hvem som ler sist av oss to, jeg har nemlig en perspektivfin drage på laget som kan jage flere av det slaget, ropte Den urolige moren.

Angsten ble redd og dro sin kappe tettere om seg, denne gangen hadde den ikke funnet hus. Den urolige moren kokte seg kakao og var fornøyd.

torsdag 1. oktober 2009

Høytid


I dag er det jubileum i det nye Flokkehuset! Mumlejenta har pustet og vært i verden i 17 år, moren hennes har vært mamma nøyaktig like lenge. Det siste har hun gjemt inni seg, det er hennes egen lille høytid. I dag er det Mumlis som gjelder!
Dagen startet med sangtog og faste bursdagsrutiner. Og tankene til Den urolige moren gikk som vanlig til den dagen de så hverandre for første gang.

Den urolige moren hadde forberedt seg på et mindre vakkert barn, i flere uker hadde hun visst at den lille jenta i magen rett ut sagt var lite pen. En tur på sykehuset i forkant av begivenheten hadde avslørt utseendet på den lille sommerfuglen hennes, og det var dessverre lite oppløftende. Men Den urolige moren hadde vært ved godt mot, hun skulle nok bli glad i henne og hjelpe henne gjennom livets strabasiøse reise, uansett hvilken vei nesa pekte.

Dagen kom da Lillemumle hadde bestemt seg for å møte verden utenfor. Og de hadde samarbeidet veldig for å få til en god velkomst. En liten bylt ble lagt opp til moren som hadde syntes det var greit at det hele var over, og der og da fikk hun et sjokk som hun enda ikke er kommet helt over. Det lå et vakkert barn der!
Det var ikke et litt vakkert barn. Det var en ekstremt nydelig liten villkvinne som brølte ut sin vrede over en kald verden, og hun lå der inntullet i rosa teppe og hadde både rasende og nysgjerrige øyne. Ikke alt har forandret seg på 17 år, med andre ord.

Den urolige moren visste ikke hvorfor dette mystiske hadde skjedd, men det var ikke så viktig lenger heller.

Siden har hun lært at små delfiner i mager slett ikke alltid har de riktige proporsjoner sett gjennom ultrafiolette stråler, og at ansikter klemt mot en vegg aldri har vært spesielt pent.

Slike tanker dro gjennom hodet og hjertet i dag, det var godt og vemodig på en gang.
Men i kveld blir det pølsefest og feiring med Storflokken, 17 år er en liten evighet, ja det er jo faktisk hele livet til Mumlejenta. Hurra!