søndag 29. november 2009

Ut på tur


Dårlig samvittighet. Hun har hørt så mye om at den er ubrukelig og ikke verdt noe og hun skal ikke høre på den. Men det er ikke så lett alltid, fordi den er der. Ofte og ubedt kommer den som en frekk gjest som ikke tar av skoene og går rett i skapet for å spise opp det beste pålegget.
Hun oppfatter seg selv som middels oppegående, ja det spørs jo selvfølgelig litt på hva en snakker om, er det motor og vei og sånt er hun ikke å snakke til, da er det kun uououououooo og slike artigheter som trer inn og tar over hele hjernekapasiteten, da blir det riktig ille og ikke særlig middels over intelligenskvosienten. Ellers, ja man må også se bort fra matematikkens teoremer og viderverdigheter, men ellers så er Den urolige moren en rimelig oppvakt kvinne.

Men. Ja, det er jo alltid det. Men. Men hun bærer alltid på den fordømrade dårlige samvittigheten enda hun vet bedre og er så inn i gampe-du-vet-hva enig med ukeblader og andre Vivildegvel-instiusjoner om at slikt skal en ikke tenke på en gang, bare kle deg i riktige farger og spis sunt så går det over. Det er bare så vanskelig.

Hva betyr det? Betyr det at hun eier en liten svakhet et sted mellom hypofysen og oppstoppernesen? Eller betyr det at egenskapen, eller den manglende sådann er så medfødt at hun kan stange hodet i veggen, slå hjul med skru og vinkel uten at det hjelper et lite mikrosekund i evigheten en gang? Eller betyr det at hun ikke slipper unna fordi det er så pokkers viktig å ha O store Samvittighet som rettleder i denne lumske verden hvor vi er født så vankelmodige at vi er nødt for å ha et vedheng som drar oss lavere enn vårt eget senit og jevner oss med jorden om våre barn ikke finner sin rettmessige plass på potta og senere i samfunnet?

Det finnes ikke ord for hvor unødvendig hun synes det er. Det finnes bare lyder.

Joda, jada. Hun skjønner at den trenges om den er god. Joda, jada. Så klart vi trenger den i saker hvor ting skal dømmes nord eller syd. Men hvorfor er den så altoverskyggende i et sinn som bare egentlig vil danse og ha det bra i den grønne eng med katten som partner og Mannen som vitne? Kan ikke vi alle bare i fellesskap kaste den over bord og la havet svelge den med hud og hår eller hva nå slags overflate den tør å bære?

I dag er det forresten den første dagen i jula. Det er adventetid. Hun roter i verktøykassa etter motgift så dagen skal bli god. Hun finner en sang mot verkende skuldre, en pust mot angst, en klappelek mot virkelighetsforstyrrelser og en liten kos mot ensomhet. Men ingen medisin mot Dårlig Samvittighet.

Det gjelder å kjenne sin fiende så du vet dens svakheter, det vet Den urolige moren hvertfall. Og den beste måten å ta en tyr på er fremdeles ved hornene. Stakkars tyr, man kan få litt dårlig samvittighet over alt hva denne tyren har måtte gjennomgå for å lage dette ordtaket, men det kan hun ikke tenke på nå. Ikke i morgen heller.
For tyren er allerede død og samvittigheten skal granskes etter om den virkelig finnes. For det er ikke sikkert den er sann. Det kan godt hende at den er oppkonstruert som så meget annet for å dekke over en annen følelse man ikke tør se på.

- Blindemann! Finn fram langstøvla, vi skal på skattejakt igjen!

Han satt allerede og pusset litt på skulderen sin borte ved døra, han hadde sett at det bar denne veien lenge.

- I morgen er det resten av vårt liv og alt det der, nå går vi og bryter opp litt steinmurer. Kanskje det eneste verktøyet som kan brukes mot slikt utøy er viljen?

Blindemann sto klar med labben og pågangsmotet og nøkkelen. Han visste jo hva gutten som ble født for så lenge siden hadde av motgift i sin gjerning. Blindemann trengte ingen tro for å skjønne at der tilgivelse og kjærligheten bodde, bodde også roen.
Han hadde labben klar om veien fram skulle bli for tung.

onsdag 25. november 2009

Nedtelling til nedtelling


Den urolige moren teller ned til å telle ned. Snart er tiden inne. Hun vet ikke helt hvorfor det er så utrolig koselig med 24 dager i måneden Desember, men det er det. For eventyr man gleder seg til er som regel fra fredag til søndag. Om det i det hele tatt varer såpass. 17. mai er jo bare en dag. Bursdag også. Og den andre store høytiden: St.Hansnatten. Påske er også fint, men ingenting slår 24 dager i strekk.

Når Den urolige moren var liten jente var denne tiden magisk. Moren hennes lagde stemning med julebakst og snøspray på vinduer. Det gjeveste innen vinduspynt var dog rød tape i kryss. Åh, det var fint. Hun lærte å klippe ut de fineste mønsterne som var på bæreposen og hadde vann bakpå, det ble så fint når hun klistret nisser og bjeller på vinduet inne på sitt eget soverom.
Lukten av esken som de hadde reinsdyr og Nissen i kan hun lett framkalle og alle de velkjente små figurene som bodde i vindusposten og i bokseksjonen som lillesøster klatret rundt i inni klatrebuksa si, var fotografert inni minnet hennes. Herlig, var det! Når juletreet entret dørstokken ble det bare enda mer magisk og Lillemor tittet oftere opp på himmelen enn ellers. Stjerna hang udiskutabelt der oppe, hyrdene på marken ville ikke gå seg bort på 70-tallet heller.

Vel, enda er det en liten stund til hun kan henge opp barnas julekalendere, ja de er fremdeles barn når julen pangstarter den 1. desember. 48 gaver har på magisk julevis funnet plass og skal glede de alle en god stund. Den urolige moren mistenker bittelitt at hun er den som iiiiier og ooooier seg mest over de små gavene, men samme det.

Nå skal hun snart hente sin egen eske med hjerter og Nissen, engler og stas. Og i år har Hoppegutt spurt om at siden de har fått så stor, fin stue og sånn, kanskje de kan gå rundt juletreet og synge litt?
Fint skal det bli. Og de har mange dager å glede seg på. Disse 24 dagene er det beste beviset for at veien er målet. Hurra for å vente på ventingen!

søndag 22. november 2009

Ønskeliste


Den urolige moren har noen ønsker. Jo, hun har begynt å tenke på at det går ann. Kanskje for første gang til og med? Sånn på ordentlig. Det er litt fint å tenke på.

Hun forstår ikke helt hvorfor man skal ønske seg gjenstander til en bestemt dato som ikke er dagen hennes, det var jo en baby i en krybbe en gang som hadde selveste bursdagen sin og han ville nok ikke likt at kjøpegalskapen tok så overhånd, om hun hadde forstått det hele riktig. Men noen har bestemt at slik skal det være.

Hva er det så hun vil gi og hva er det hun vil ønske seg når noen da har bestemt seg så veldig for dette med gaver? Det er spørsmålet.

En ønskeliste foreligger faktisk allerede og her er den:

1. Hun ønsker seg muligheten til å gå på ski. De stengslene hun bærer på som gjør at hun ikke kan kjenne glede over å dra føttene med flate lange ting under bortover den hvite snøen er vond. Det ser jo artig nok ut. Men inni henne sier det stopp. Sødern å! Fint at det finnes noe som heter stille øvelse, det er virkelig noe å ønske seg! Stille øvelse står øverst.

2. Trygghet. Hun ønsker seg så hoderystende mye trygghet at det skal holde helt fram til endestasjonen. Hun vet hvor den bor. Tryggheten har adresse i virkeligheten, sier folk. Hun skal finne veien dit, men med litt reisetrygghet i skreppa vil det gå enda fortere. Trygghet har en god del hestekrefter så det er ingen grunn til å sakke på farta i all letingen.

3. Skrive bok. Hun ønsker seg drivkraft og nøkler til alle de sperrede dørene. Det usannsynlig kjedelige er at de nøklene ligger på bordet i gangen, det er bare å hente de i kurven der ute. Ok, hun ønsker seg sko som går til kurven i stedet.

4. Fred på jord og mat til alle. Og nok av Det-var-ikke-din-skyld-pulver til å strø over menneskene.

5. Overraskelser i framtiden! Fine, små, store, artige, spennende, tøffe, fargerike, deilige, lattervekkende, søte og krevende overraskelser. På forhånd takk for dem alle sammen. Ps: Framtiden begynner nå!

6. Det siste ønsket Den urolige moren har er at hun ønsker alt dette og mer til for sin Flokk. Hun ønsker seg at de skal få alt de ønsker av sine liv. Og enda mer til.


Alt dette ønsker hun seg. En overdådig ønskebrønn må lande i hagen hennes for at det skal bli sannhet i alle ønskene, men skitt au! Ingen grunn til å tenke for smått.
Det er en finfin tid dette her. Om ikke dette er et lite lys i mørket, så vet ikke hun. Og ikke Blindemann heller. For selv om han ikke ser lyset, så er det mye lyse følelser i lukta av en god skinkesteik og giverglade sinn!
Han ønsker God Ønsketid til alle sammen. Ønsk uten grenser og blygsel. Det er ingen grunn til annet, det kommer om man bare maser vakkert nok, purrer han.

Den urolige moren er enig. Som vanlig.

torsdag 19. november 2009

Travle tider


Å hui!

Det er travle tider hos Flokken. Særlig hos de voksne. Og det liker de ikke. En ball i lufta går bra, det samme med to. Men når det blir så mange at de ikke vet hvor den første og andre er, så ramler det noen til bakken og andre hilser på hodet. Heldigvis er det flere som holder seg i lufta, forhåpentligvis til alle baller og kuler finner sin rettmessige plass i historien.

For det er ryddetid. Vekk med det forrige kapittelet. Det betyr at de renser ut etter seg i det gamle hjemmet. Alle vegger har fått ny rolig farge og alle tak er hvite. Kjøkkenet er mer blankskurt enn når Den urolige moren hadde oppvask og leven der inne og snart er til og med vinduene rene.
Enda har de ikke begynt på loftet der minnene virkelig bor i hver en liten sparkebukse og lekebil som de ikke har klart å kaste. Men i selve bohuset er det snart ferdig. Det er jammen en prosess.
Der målte de hvor mye Hoppegutt hadde vokst siden forrige måling og der sto vanligvis juletreet. Der lagde Mumlejenta konfekt og der ble alle kattunger født. Borti der pakket de inn gaver til store og små og oppå den satt Den urolige moren og var redd mang en gang. Der kom Den ekte og rolige mannen med armen og der er døra som smalt helt utrolig høyt innimellom.

Det er ikke noe morsomt. Det er slitsomt. Og det krever disiplin. For er det ikke rart hvor mange fine konserter som er nå for tiden? Og har egentlig sofaen i det nye hjemmet noen gang vært så myk og varm og deilig og myk og varm og....er deilig nevnt?

Men disiplin har de i bøtter og spann. Så det blir gjort. Sammen med banning og latter. Snart er det over. Og en klump i halsen er det verdt. Litt mer også, egentlig. Det er ikke nye tider før gamle tider er litt mer på avstand.

Men snart er det jul. Da kommer nye utfordringer. Men det tenker ikke Den urolige moren på i dag. Det tenker hun på i morgen.

søndag 15. november 2009

Hjertet og Mumlehuset


Passe lenge nå hadde Mumlejenta og hennes lille pusehoff holdt hus og hjem på annen adresse enn resten av Flokken. Det hadde vært en fin øvelse for en ivrig ungdom og jammen var det ikke det for moren hennes også. De voksne hadde lært mye, blandt annet at de hadde en særdeles ansvarsfull ungdom og at hun ikke var Lillegull med hestehale og kosedyr godt plassert inni hånda lenger.

Flokken hadde ikke vært hel, følte Den urolige moren, og det gjør alltid inntrykk på en eller annen måte. Øvelser man ikke helt liker kan være mer utmattende enn de med mer positivt fortegn og det gjaldt også denne.
Men nå var de herlig sammen igjen og skulle være det en god stund.

Siden Mumlejenta trente på å være seg selv nærmest og siden hun ikke hadde de samme behovene som før, var det lett å forstå at enighet med de voksne ikke var det første man tydde til. Hun vandret i ulendt terreng og øvelsene hun måtte gjennom på egen hånd var mange og varierte. I tillegg forsto ikke voksne språket hennes så godt. Ungdomsken deres hadde rustet litt med åra.

Mumlejenta trengte et sted å være som hun kunne fortsette øvelsene sine i samtidig som moren hennes hadde et sted å sende brødskiver med servelat og Nugatti til. Og kakao i ne og ny.
De tenkte og undret seg, hvor kunne det være?

Den rolige faren visste råd, som vanlig. Han donerte Veslestua si. Stedet der han egentlig skulle skrive og trylle ut sanger og ord med flyt. Stedet han hadde gledet og hoppet litt over at han hadde fått. Men han viste fram hjertet sitt igjen og fant ut at kunne han smyge kunsten sin ut i andre rom som Den urolige moren kunne male i fine farger til han.
Takknemligheten over den fine mannen sluttet aldri å suse gjennom hans kone.
For det er en tid for voksne kunstnere og en tid for unge rebeller. Eller rettere sagt, steder. Og hjerter har det med å peke ut hvor.

Den unge vakre kvinnen kom med flyttelasset sitt mens snøen lå og de andre kunne se at det beveget seg bak gardinene i det lille huset i hagen. Tilslutt fikk de lov til å se og Veslestua hadde på kort tid forvandlet seg til Mumlehuset med egen sjel og katt. Og Den urolige moren pustet igjen.

Morgenen etter sto hun og så ut mot Mumlehuset med kaffekopp og hjemmefølelse. I snøen gikk det to par spor inn mot Flokkeslottet. Et par, fremdeles små...jo, så absolutt, og et par enda mindre som lydig fulgte sin eierinne.

Der er livet i miniatyr, tenkte Den urolige moren. Syklusen som aldri ender. Det kommer et par mindre spor etter de større. Dette er eventyret, livet og evigheten på vei rett inn til oss.

- Takk for det, kjære Univers, jeg forteller om en kjærlig far og en vakker datter i kjærlighet og fred tilbake.

torsdag 12. november 2009

Ouououououuouuuuu!


Den urolige moren vil ikke bli stor. Hun vil sitte bak kista si og håpe at Pippi Langstrømpe kommer med en krummelurepille til henne. Kanskje de kunne klatret i trærne for å hente litt Sukkerdrikke og etterpå rullet ned en lang bratt gressplen i full fart. For det er morsomt. Leke er morsomt.

En gang måtte Den Ekte Mannen hennes være puma midt på natten og Den urolige moren var stilig sirkusdirektør som bestemte at pumaen skulle gå pent i manesjen. Det var heller dårlig med fine sirkustelt på soverommet så dyna med vaskekosten under fikk duge. Dessverre hadde hun ikke tenkt helt på at Puma også måtte holde vaskekosten, for dyna sto så dårlig av seg selv, så selve leken ble heller kortvarig, men du og du så artig det var!

Ja, noen ganger kilte det så inderlig i beina av lek og tullball at Den urolige moren måtte bli bestemt overfor føttene om de ikke ga seg. Eller uartikulerte lyder ville ut å lage sang. Eller bare bråk. Uouououououuuuuuuuuuu! Eller en eller annet setning som bare gikk i loop, om og om igjen. Gjerne en som var skikkelig irriterende.

Hun kunne føle seg som et lite bråkmakeri som holdt for munnen med begge hendene ellers rant det ut så mye at enkelte kanskje måte heve et øyelokk.

Den urolige moren hadde kjempelyst å dra på skattejakt igjen snart. Det var lenge siden nå. Kanskje fordi hun satt utenfor og bak? Om hun lå oppi kista si hadde hun det med å bare være Den urolige moren. Da var alt greit samme hvor mye som kom ut av henne, for ingen hørte det likevel. Bare Blindemann. Men han likte stemmer som sa ting, bare tonen var god.
Hun kunne være stille også, så klart. Mye og lenge. Blindemann likte det også.

- Du Blindemann, sa hun, tror du at det går ann å hoppe oppi der igjen? Tror du jeg greier å finne tonen min igjen?
Blindemann så på henne, smattet litt før han la seg ned og strakk seg ut av alle stivheter.

- Jo jeg skal prøve å strekke meg ut av alle stivheter jeg også, du er da litt av en læremester, kjære Blindemann!

- Prrr, sa Læremestern og lukket øynene igjen. Snart var det tross alt middag og den ville han helst være uthvilt til.

- Uouououououuuuu!, sa Den urolige moren. Det var da en tone det også.

mandag 9. november 2009

Du og jeg


Teppe er kanskje ikke det fineste ordet i verden. Teppe. Teppteppeleppe.
Men fytterakkern så godt det er at det finnes tepper som man kan sitte under. Mørket under hvisker ut hver lille rille og hvert store sukk. Og under finnes bare to siluetter som egentlig ikke har et eneste ord å si.

Ord kan være dumme, slemme, morsomme og rare. De kan være høytravende og de kan bo i små hvisk. De står oppskrevet og nedtegnet. De løper forbi og de synges, nynnes og brøles.

Men egentlig finnes det bare noen få ord som teller. Kjærlighet og fred er selvsagte. Mat og teater likeså. Og kanskje det utrolig fine ordet Bemerkelsesverdig.

Men når alt kommer til alt og nettene er lange, da finnes det bare to ord i ordboken.

Du og jeg.

lørdag 7. november 2009

Departementsbytte i snøen


Den urolige moren og Hoppegutt hadde baket seg noen helt greie helgerutiner under sin fartstid i Innenriksdepartementet.
Den rolige faren hadde hovedansvaret for Utenrikstjenestene og Mumlejenta hadde fått seg helt egne oppdrag i De Hemmelige Tjenestene, og de gjettet alle sammen på at hun var innenfor Justis.

Ingen klaget nevneverdig over sine respektive plasseringer, men Den urolige moren var litt klar for å skifte departement, kjente hun. Det var sunt med forandringer hadde hun hørt rykter om, og det var rutinene i Innenriks som begynte å bli rimelig forutsigbare og kjedelige, nye rutiner måtte kikkes nærmere på og det litt kvikt.

Det vakre vinduet i Hjemmet deres sto der og viste fram Ute som det pleide. Den urolige moren fikk plutselig veldig lyst til å kjenne på snø rundt støvlene sine og bli kjent med natten her på det nye hjemstedet så hun fortet seg å spørre Hoppegutt om han ønsket å være følgesvennen hennes igjen. Han svarte ja så lenge de kunne gå på veier som var hans. Det ville hun gjerne etter å ha tenkt og funnet ut at det umulig kunne være så veldig farlig.
Blindemann vinket dovent farvel fra sofahjørnet sitt, denne Flokken var det umulig å holde styr på uansett.

Luften var deilig og snøen lavet ned. Den urolige moren gikk i noenlunde rett linje, men Hoppegutt virvlet rundt henne og lagde engler og tegnet store ansikter med føttene samtidig som han hele tiden snakket om hverdagen sin. Tilhøreren hans fikk vite mange nye ting.
Hun fikk vite at det var fint når voksne lekte i snøen, hun fikk vite om nattedrømmer og hun fikk et sjeldent innsyn i en verden hun selv hadde forlatt for lenge siden.
Men han var der nå. Han gikk på en vei som moren hans ikke visste så mye om og hun var så takknemlig for bruddet på rutinene i kveld.

Det skjulte seg spennende og fine opplevelser rett under overflaten og hun ønsket så inderlig at hun hadde gjort dette oftere. Snart var gutten hennes stor og mulighetene for å kunne ha en snakkende virvelvind med ansikter etter seg ble mindre og mindre.
Jorda går rundt seg selv og ungdommer skal ta plass i De hemmelige tjenester. Det er slik det er.

Men enda kunne de gå sene kveldsturer og snakke om store og små ting, enda kunne hun vise og presentere sine egne løsninger og bli møtt med undrende grønnskjær fra en ung mann. Og enda kunne de smile sammen over alle de som bodde i naturen som de ikke så med øynene.

En ting var visst, deres departement skulle heretter få nytt navn: Undre og vandringsdepartementet. Stiftet av Hoppegutt og hans mor en tidlig vinternatt i november.

torsdag 5. november 2009

Ja til isbjørner


Virkeligheten har det med å sende små notiser og større oppslag til Den urolige moren. Noen av dem åpner hun, noen kaster hun rett i søpla. Ganske mange faktisk.
Hun skulle ønske at Virkeligheten kunne bli litt flinkere til å merke konvoluttene sine slik at det ble lett å se hva som var godt nytt og hva som absolutt ikke var det. Da ville det bli lettere å vite hvilke som skulle hvor. Hun var villig til å resirkulere ganske så mye for å få til dette altså.

På de gode virkelighetskonvoluttene kunne det kanskje være en blomst eller en isbjørn og på dårlige-nyheter-konvoluttene kunne det kanskje stå et lite unnskyld eller Åpnes med forsiktighet.
Det ville bli mange forsiktig-meldinger, tror Den urolige moren. For fy så mange dårlige nyheter det var. De var nok tatt fra en sekk på et mørkt rom hvor ingen la merke til den den lyse fine sekken hvor det også var lov å stikke hånda oppi for å kjenne på godsakene før man bar de ut i lyset og gledet seg over dem.

Oppi den lyse sekken var det tilbud på smil, fadderordninger for isbjørner og snille ord fra mennesker. Der lå en gni fra Blindemann og en levende Sverd. Der lå det snø fra oven og en klem fra Mumlejenta. Der lå beskjed om hvor mange som hadde det bra og at det var lett å finne måter å redde verden på. Slankekurer hadde blitt forbudt og positive ord ble påbudt til fremmede. Og ikke-fremmede. Og der lå det en oppskrift på trygghet for alle.

Den urolige moren likte ikke usann virkelighet. Det som var så vanskelig var at hun aldri helt visste hva som var sant og usant der ute. Var ting så farlig som verden der ute ville fortelle at den var? Og hva med det hun selv mente var farlig, som verden sa slett ikke var farlig et eneste sekund? Hun ønsket seg et orakel med sms-tjeneste som kunne svare HELT SANT. Helt sant for henne. NEI, du skal ikke dø i dag eller i morgen. JA, det er trygt å fly med maskin oppi lufta. JA, Tun er død. NEI, du er ikke helt håpløs. JA, noen er glad i deg.

Med to streker under.

Dette sto faktisk øverst på ønskelista i år.

Hun så ut av vinduet og tente et lys for alle som var redde og alene i verden.

mandag 2. november 2009

En hilsen fra Kong Hvit


En hilsen fra Kong Hvit


Det lavet ned fra himmelen.

Den urolige moren hadde spurt seg selv om det fantes noe beroligende som kunne strøs over oss i en opprørt tider? Det var så mye snakk om vonde nyheter og elendighet. Verden fokuserte på ting som ingen egentlig ville ha fokus på, og det føltes ikke riktig. Trengte vi noe fra oven som kunne roe litt? Noe som gjorde oss mindre redde og mer glad?

Den urolige moren hadde lurt på hvordan det skulle foregå, en slik gave måtte nærmest komme fra oven. Dessverre hadde ikke magi det med å inntreffe når det trenges som mest, så hun måtte tenke videre på det.
Trengte Verden et slags stort brannslukningsapparat som kunne kvele det opprørte flammehavet av engstelige tanker? Det hadde vært fint. Tenk om det i tillegg kunne flytte oppmerksomheten vår til noe med et smil i?

Så kom svaret. Ute var det hvitt. Uskyldig og hvitt som kun snø er. Og den første følelsen var smilende forventning. Den urolige moren hadde ikke vært snøleken siden hun var liten jente, men hun kjente at det klødde litt ekstra i de vottene hun hadde tenkt å kjøpe seg i år, de som skulle forme både snøborg og lykter, de som skulle sørge for at Den ekte mannen hennes skulle få seg en passelig våt snøball rett i nakken.

- Man må jo vise litt initiativ til at andre også skal føle på moroa, tenkte og frydet hun seg ved tanken på hvin og hyl, på Hoppegutts latter og Mumlejentas oppgitte og smilende fjes. Og hun tenkte på hvor ubeskrivelig deilig det var når hun selv ble rullet i snø av en hevngjerrig og lattermild lekefar. Lykke på jord!

Det er ikke sikkert at snøen kommer for godt, kanskje den vil øve og prøve seg inn på arenaen som de andre årstidene gjør før den slår seg til ro.

Men akkurat i dag kom den i tide, besøket var veldig velkomment i hennes verden. Hun ville tenne lys, tenke på kakesorter og korsang og hun ville velge seg en ny innstilling til Kong Vinters snille utstrakte hånd.

- Takk for roen, ropte hun ut av døra, du får komme og gå til du synes det passer og bli, Kong Hvit!

- Hm, det er jammen slik jeg er selv, undret Den urolige moren seg, tilvenning til nye vaner eller væremåter er ikke gjort i en håndvending, jeg forstår han godt. Hun skrudde på radioen og bestemte at dette skulle bli en deilig dag.