lørdag 24. desember 2011

24.desember

Agnete hadde sovet godt. Alt var greit. Den urolige moren hadde fortalt at det gikk an å føle det greit selv om det kunne være uvær både her og der, og det kjente Agnete at kunne stemme for henne også. Det nyttet ikke å gjemme bort at hun først var ønsket og når hun endelig kom til verden så var hun ikke ønskelig. Men, det ble så mye lettere når Den urolige moren ville bli kjent på ordentlig likevel. Og det var en god grunn for det meste her i verden, selv om den var vond.
Agnete hadde tenkt på om det var noe Den urolige moren kunne gjøre, slik hun spurte om i går, og det var det faktisk. Når hun var blitt ny på innsiden, ville hun at det skulle synes på utsiden, også.
Hun ønsket klippe håret litt penere. Kunne hennes skaper hjelpe?
Det kunne Den urolige moren. Hun klippet det lange, ujevne håret til Agnete det peneste hun kunne. Og når hun var ferdig sa hun:

- Agnete, jeg vet at det ikke er julekvelden ennå, men du skal få gaven din likevel.

Den urolige moren gikk for å hente noe. Hun kom tilbake med noe hun holdt bak ryggen.

- Lukk øynene.

Hun gjorde det og kjente noe mykt og godt rundt kroppen sin. Hun åpnet øynene. En blå kjole!

- Hvordan visste du at jeg ønsket meg akkurat en slik kjole, ropte Agnete.
- Jeg vet litt av hvert, jeg, svarte Den urolige moren. Du skjønner, det suser så inderlig utenfor her av og til og da tar jeg meg en tur ut for å være i det. Da hender det at jeg innser litt av hvert. Hun smilte. Hun kjente at Agnete smilte inni seg også. Det var fint å se og lytte så inderlig at man skjønte hverandre uten pratespråket. Helt enkelt var det dog ikke alltid. Man kunne så lett tolke feil.

Julekvelden kom. Alle hadde spist og kost seg med det de likte best og tiden var inne for å gi hverandre gaver.

Den urolige moren gledet seg til å gi Den Lille et lite badekar. Det ville den like. Hun gledet seg også til å gi sin kjære Blindemann malersaker så han kunne vise fram sin indre verden. Det skulle bli spennende å få se. De hadde fortalt henne så mye fra turen sin som de hadde tatt for hennes skyld, det var artig å tenke på at kortet hadde vært med dem hele veien og at alt endte så fint.
Hun var også glad for at Agnete hadde fått kjolen sin, hun kledde sitt nye tydelige jeg veldig godt.
Plutselig sto den lille småflokken foran henne.

- Vi har noe til deg, sa Den Lille. Den rakte frem en vakker, lysende sjøstjerne. Denne skal du få av sjøku som hilste deg på Julekortet. Den står for nye begynnelser. Det går nemlig alltid an å begynne på. Skal jeg henge den i toppen av treet?

Den urolige moren ville gjerne det.

- Så har vi med en ting fra engelen med suset fra evigheten i vingene sine. Vi hører gjerne suset når vi kommer nærmere oss selv, det sa engelen til oss utenfor kirken den natten. Det føles så fint i brystet når det skjer, sa Blindemann.
- Se her, fortsatte han. Dette er en paraply med englestøv i som du kan gjemme deg litt under om du skulle trenge det. Blindemann åpnet og lukket paraplyet og så engleskyen sto rundt dem alle. De smilte til hverandre, julstemningen var kommet og det var virkelig verdt alle tanker, alt savn, alle gledene de hadde i vente. Nå var de sammen og nå skulle de begynne på en ny begynnelse.
Den urolige moren tok Agnete på armen og sammen gikk en tur ut til stjernene. De nøt synet av evigheten der ute, dette var de en del av. Sammen med alle andre.

- Du Agnete. Hvorfor ville du ikke ha munn egentlig? Den urolige moren måtte spørre.

- Jeg vet ikke, svarte Agnete med skulderne sine. Men jeg tror det var fordi jeg var redd for å bli en nikkedukke.

Den urolige moren skjønte nøyaktig hva hun mente. Kan hende vi har mye likt, foreslo hun.
 Agnete trodde det. Vi kommer jo fra samme sus, sa hun. Vi og alle andre mennesker, dyr og dukker.

- Vil du ha en munn da, spurte Den urolige moren.

Agnete nikket, det hadde hun ønsket seg lenge. Det ble så mange muligheter til å ta feil om man ikke snakket rett ut. Dessuten visste hun nå at hun ikke var en nikkedukke. Hun hadde et innvendig sus.

- Da synes jeg vi går og syr en munn. En liten munn til å begynne med, du trenger kanskje ikke gape over så mye med en gang?

Agnete klukket i sin nye himmel og jordfargede kjole. Det ble jul til slutt, med ekte stemning, med munn og med Flokken samlet.

- Håper vi kan besøke en kirke sammen en dag, sa Agnete i det de gikk inn igjen til de andre. - I kirkehuset var det så fint å være. Det føltes nesten som om paraplyen sto oppslått over huset med de vakre vinduene hele tiden. Slikt liker du og jeg.
Den urolige moren var enig. Og hun ville gjerne være med. Det hørtes ut som et fint sted for hennes egne nye begynnelser.

- God jul da, Agnete.
- God jul!

fredag 23. desember 2011

23.desember

Lille julaften. Den urolige moren hadde løpt et lite julemaraton i dag sammen med sin Ekte make, det var det samme hvert år. Den urolige moren handlet og løp, Den ekte maken betalte og løp. Til slutt falt de sammen som våte vafler og da var de omtrent halvveis.
Det hadde blitt reneste tradisjonen og litt utpå kvelden måtte Den urolige moren le av alt sammen. Jaja, et maraton måtte vel til når man hverken hadde struktur og disiplin på dagsorden i førjula. Hun lo litt til da hun husket på hvor ofte de hadde løpt motstrøms i butikkene. Men, nå var det på tide å akseptere hvordan de var, man kunne ikke være andre enn seg selv, det hadde hun jo grundig gått igjennom i løpet av desember.

Midt i latteren hørte hun en lyd i døren, det var sikkert Flokkeungdommene som kom inn. Hun ropte Kom inn og Hallo, men det var ingen ungdomsstemmer som svarte.
Ingen svarte. Men en herre i pels og de flotteste barter kom slentrende, like flott som alltid. Han tok en runde på gulvet for å vise at her var han, så satte han seg rett ned ved kjøkkenbenken som om han ikke hadde gjort annet i hele desember.
Løpende, med en salto i halen på Blindemann hang en som Den urolige moren også dro god kjensel på. Det var Den Lille som var i farta og den lekte seg mot vannskålen, tiden var tydelig inne for en liten rotur. Joda, her kom puseparaden til stor jubel fra Flokken.

Inn på kjøkkenet steg til slutt en liten dukke med altfor lange ben. Med bestemte skritt og et stort hjerte hengende på brystet klatret hun alvorlig opp på bordet. Hun satte seg og så Den urolige moren rett i øynene.
Først ble Den urolige moren ble litt usikker, men så kjente hun hvor varmt og godt det strømmet fra Agnete, det var virkelig godt å se henne. Hun satte seg sammen med henne. Nå ville Den urolige moren høre, hvordan hadde hun hatt det siden sist? Var hun veldig lei seg for at hun måtte vente i vinduet så lenge, var det for sent å bli gode venner?

Og Agnete fortalte med hele seg. Hun fortalte at hun hadde hatt det bra på turen, at det hadde vært trist å innse at det var vondt å være ventejente, at hun hadde vært redd for å komme hjem og om hjertegaven hun hadde på brystet. Agnete trodde ikke at det var for sent med noen ting så lenge man ville noe.
Den urolige moren ble veldig rørt og glad. Var det kanskje noe hun kunne gjøre for Agnete, noe hun kunne hjelpe til med slik at forvandlingen fra ventejente til levejente gikk lettest mulig? Den urolige moren var ivrig etter å bli venner. Hun kjente et deilig sus inni seg, det var nesten som hun hadde fått et bankende hjerte selv der hun satt.

Blindemann hadde fått godbiter fra alle som kom for å hilse dem velkommen hjem. Han var en savnet kattemann og han kjente at livet slett ikke trengte særlig flere ingredienser enn Flokken sin, mat og sofa nå som vinter og snø hadde kommet. Ikke så rart han aldri traff Kong Vinter på turen når han var her og lagde julestemning i stedet.
Nå skulle han kose seg i varmen og bare nyte jula. Borte bra, men hjemme best var hans nye motto.

Den Lille turnet seg fram og tilbake fra raketten og inn i Flokkehuset med alle tingene de hadde hatt med. Til slutt kom den inn med noe lite og firkantet i munnen. Den la det fra seg på bordet og gikk for å hilse på mer av den morsomme julepynten som hang i passende høyder overalt.

Den urolige moren følte seg så glad! Nå hadde Agnete endelig kommet hjem. Hun hadde fortalt hvordan hun hadde hatt det og hun ville fremdeles bli kjent, så veldig fint det var! Nå skulle de bli enige om hva som passet for de begge slik at vennskapet gikk alle veier, det likte Den urolige moren. I tillegg kjente hun at hun gledet seg mer og mer til i morgen, for i morgen var det Jul!
Blikket hennes falt på det lille kortet Den Lille hadde ryddet inn fra raketten.

- Julekortet!

Alle kom løpende. Var Julekortet kommet til rette? Da var det ikke så rart at alle gikk og kjente på denne deilige Stemningen som hadde kommet inn sammen med småflokken. Den urolige moren snudde kortet for å lese høyt hva det sto:



KJÆRE FLOKKEN.


Glade jul, hellige jul
engler daler ned i skjul.
Hit de flyver med paradisgrønt,
hvor de ser hva for Gud er skjønt.
Lønnlig i blant oss de går,
lønnlig i blant oss de går.

Julefryd, evige fryd,
hellig sang med himmelsk lyd.
Det var engler som hyrdene så,
den gang Herren i krybben lå.
Evig er englenes sang,
evig er englenes sang.

Salig fred, himmelsk fred,
toner julenatt her ned.
Engler bringer til store og små
bud om ham som i krybben lå.
Fryd deg hver sjel han har frelst.
Fryd deg hver sjel han har frelst.

Julehilsen fra Sjøku, Julenissen og engelen

torsdag 22. desember 2011

22.desember

Et frø var sådd. Men det var lenge til det blomstret, Den urolige moren følte at hun hadde en lang spiretid foran seg. Det var greit det. En måtte henge med i egne svinger ellers ble det utforkjøring og de hadde hun hatt nok av.
Det var to dager igjen til jul og i det siste hadde hun tenkt veldig mye på dette med å være glad selv om det var tåkete og stormfyllt. Hun hadde stilt seg selv spørsmålet i begynnelsen av desember og nå følte hun seg litt nærmere et svar.
Hun trodde det gikk an å få det til.
Kunne det være slik at alt som var utenfor henne selv ikke trengte å være fullt så viktig? At det som var inni henne, samme hvor tullete eller brysomt det kunne se ut til for andre, var viktigere? Det tåkete og stormfulle var jo egentlig ikke inni henne, men heller utenfor. Og at inni kunne det faktisk være hyggelig, hun visste jo hva hun likte, hva hun trengte sånn innerst inne, om hun skulle være ærlig.
Det dumme var at hun ofte synes at den ytre stormen eller tåken var viktigst. Det var dumt, ja. I dårlig vær fikk hun så dårlig sikt for viktige ting.

Dette var interessant. Og bare det var jo vilt og skummelt å innrømme for seg selv. Om dette var interessant, kunne det bare bety at hun selv var interessant for seg selv.
Og var hun interessant for seg selv, måtte Agnete være interessant. Og var Agnete interessant, måtte ting hun skapte eller fant på være interessante. Og om det var interessant, måtte livet være interessant. Og var Livet interessant, da hadde hun mye å gjøre i det nye året og resten av hennes liv. Og det var interessant.

Raketten hadde kjørt over fjell og daler, gjennom storm og sol i flere uker. De satt med hver sine tanker, men i det samme vinduet og de kikket etter Flokkehuset.
Blindemann gledet seg til å sitte på et fang etter å ha fått en godbit etter å ha mast passelig lenge og Den Lille gledet seg til å leke med julepynten han hadde hørt var blitt hengt opp.

Agnete gledet seg ikke. Angsten for at Den urolige moren ikke kom til å skjønne hva hun mente var så stor at hun holdt sin egen hånd i vond fortvilelse. Lenge holdt hun det for seg selv, hun ville ikke bry Blindemann med slike upassende tanker nå som de skulle være glade.
Hun forsøkte å puste rolig, men hendene levde sitt eget liv og ingenting var rolig i hele kroppen.
Raketten satte ned farten, de nærmet seg!

- Hurra, ropte Den Lille, nå er vi framme!

Blindemann sto allerede ved døren med kisten ved siden av seg. Agnete sto ikke der. Hun satt helt stiv ved vinduet uten å klare få fram en eneste bevegelse.

- Men Agnete, hva er det? Nå må du komme, vi er hjemme!

Blindemann skjønte at Agnete ikke kom til å komme. Han ropte på Den Lille.

- Jeg tror vi trenger noe ekstra. Jeg tror Agnete har fryst fast i redsel over at hun ikke vil klare å si det som det er. Hent pakken i kisten.

Den Lille var ikke vond å be.
Raketten hadde landet i hagen. Døren åpnet seg, men ingen gikk ut. To gode venner sto sammen med sin lille venn med en pakke mellom seg.

-Åpne den du, Agnete.
Hun så opp.
- Tror dere at tiden er inne, hvisket hun, det var ikke så lett å si noe. Begge nikket.

Agnete tok pakken og kjente at den var varm. Hun løsnet papiret med forsiktige hender og brukte lang tid. Hun kjente samtidig på en liten gnist av bevegelse inni seg mens hun åpnet, hva kunne dette være?

Agnete løftet noe opp. Det skinte mykt og rødt. Et vakkert julehjerte strålte mot dem med samme ro og fred som engelen hadde hatt, dette var akkurat det ekstra Agnete hadde trengt nå. Et lite hjelpehjerte som kunne banke for henne når hennes eget ikke var like kjent for henne som det skulle være. Hun pustet dypt og så på de to som ønsket henne så vel.

- Tusen takk, kjære dere. Nå skal vi hjem.

Hun hang hjertet rundt halsen. Nå kunne hun gå ut. Nå kunne hun møte Den urolige moren.

onsdag 21. desember 2011

21.desember

Engelen åpnet en liten veske og tok ut en krystallkule. Vet dere hva dette er?
Småflokken ristet på hodet. De gikk nærmere. Inni kulen skjedde det noe bittelite.

- Løp og hent forstørrelsesglasset, Lille!

Agnete ble utover det vanlige nysgjerrig, dette ville hun se nærmere på.
Den Lille kom raskt tilbake med forstørrelsesglasset, like nysgjerrig som de andre.

- Å, det er Den urolige moren! Hun har pyntet og gjort det fint hjemme og hun venter visst på oss!

Hun fortalte alt som skjedde i kulen til Blindemann, han så det lett for seg.

- Men julestemningen har hun visst ikke funnet, sa han.

Agnete skjønte ikke dette helt. Nå som det var så fint hjemme, snøen hadde også kommet, hvorfor var ikke Den urolige moren full av jul da?

- Det er fordi hun leter utenfor seg selv. Hun har pyntet og bakt og hørt på julesanger, men det har ikke nådd hjertet hennes, svarte engelen. Julestemningen er en følelse som kommer fordi vi vil det. Man må ønske å ta i mot julen. Å lese Julekortet var Den urolige morens valg, men hun ville ikke.

De tre små hørte nøye etter, de forsøkte å forstå hva engelen mente.

- Om man er full av tanker om andre ting er det ikke plass til julestemning. En stemning er det samme som å være tilstede her og nå. Er man ikke det, er heller ikke stemningen der.

De nikket alle tre, dette forsto de. Alle så ned i krystallkulen igjen. De så at Den urolige moren forsøkte å finne på noe hele tiden. Hun så litt trist ut også.

- Det er fordi hun savner dere, sa engelen.
- Meg også, spurte Agnete forsiktig. Hun var usikker på om hun hadde hørt riktig.
- Ja, deg også, svarte engelen og flakset rolig med vingene sine. Det suste så behagelig. Agnete ble helt søvnig.

- Jeg tror jeg vil hjem nå, gjespet Agnete. Kan du ta meg med hjem igjen, Blindemann?
Han lovet det, han ville hjem selv. Til sitt kjære kjøkken, til sin sofa og til sin Flokk. Nå var det snart jul og da var det aller best å være hjemme, snø eller ei.

- Jeg lurer bare på en ting, sa han. Hvorfor vil ikke Den urolige moren ta i mot julestemningen?
- Kanskje hun ikke har lekt nok, foreslo Den Lille. Kanskje hun har glemt hva moro er? Kanskje hun har vært i så mye alvorlig at hun ikke lytter til sitt glade hjerte lenger? Jeg har hørt at julen skal være både morsom og gledelig, kanskje hun ikke husker hvordan hun gjør det? Jeg tror det er så ille at selv skulderen hennes er lei seg. Hun klaget over at den var vond, men hun gjorde ikke noe med det.

Engelen nikket. Hun rakte fram en stor paraply.
- Her er en gave jeg vil dere skal ta med til Den urolige moren. Den kan hun holde over seg om hun trenger å gjemme seg litt fra alt hun tror hun må. Når den åpnes faller det gyllent engelstøv ut, den beste medisin mot stress og uro. Kanskje det vil hjelpe henne til å finne julefred, smilte engelen.

- Den skulle vi holdt over hele jordkloden, syntes Den Lille, da hadde nok mange flere blitt glade og kanskje også tatt bedre vare på jorda.
Den Lille hadde blitt veldig opptatt av slike ting, det var de nyes jord de gamle forvaltet og Den Lille ville helst at alle skulle klare å rydde fint etter seg så han og alle andre nye kunne gå framtiden trygt i møte.

Engelen suste med vingene og den lille småflokken hoppet inn i raketten. Nå hadde de fått en julestjerne, en hemmelig gave og en paraply.
De vinket tilbake gjennom vinduet. Nå gledet de seg veldig til å komme hjem å vise fram alt sammen.
Blindemann trykte på kjør-knappen, de var på vei hjem til Den urolige moren og Flokken igjen.

tirsdag 20. desember 2011

20.desember

De brukte litt tid på å komme seg ned fra fjellet og bort til det fine huset de hadde sett fra raketten. Huset hadde fine, buede vinduer og lignet ikke på det de var vant til hjemmefra. Dette huset hadde et mye høyere tak. Dessuten var det pyntet med et kors på toppen.
De gikk stille inn døren og det var helt tomt der inne. Ingen av dem hadde vært på et lignende sted, ingen av den hadde sett et så flott hus. De så seg nøye omkring, og det var Agnete som først brøt stillheten.

- Jeg liker meg her. Det er som om det sitter noe snilt i veggene, kjenner dere det samme?

De to andre nikket forsiktig og fulgte Agnete lengre inn i huset hvor det sto et stort bord. På bordet lå en stor bok oppslått. De så at boken var gammel og da de bladde litt i den så de bilder av et lite barn i en stall, gjetere og en engel. Og overalt i huset var det bilder og vakre ting, det virket som hele huset hadde pyntet seg til jul.

Et julehus. Med et sus. De hadde hørt det hele tiden, det var hverken påtrengende eller irriterende. Det var bare en slags indre lyd som de delte alle tre, det var ikke annen måte å forklare det på. Det var fint.

- Jeg foreslår at vi går ut, sa Agnete, jeg føler at det er viktig vi gjør det. Hun valgte å høre på seg selv, selv om det virket rart det hun følte. Og det ble hun glad av.

De gikk ut den vide døren og inn i kvelden utenfor. Det var ikke mørkt lenger. Det var lyst, men ikke fordi sola hadde stått opp. Det var fordi det sto en engel foran dem som lyste stor og gyllen. Det suste fra vingene og den hilste vennlig på den lille småflokken.

- Ikke bli redde, sa engelen. Jeg har kommet for å fortelle dere noe. Og for å gi dere en gave. Gaven vil dere alltid få brukt for, den vil aldri forlate dere og det er dere selv som bestemmer når eller om den skal benyttes.

Agnete, Blindemann og Den Lille nikket, de følte seg litt gylne selv der de sto. De hadde sett mye, de hadde lært mye, men de hadde aldri møtt en engel som ville gi bort gave. Så spennede og fint!
De små kroppene tok i mot varmen som skinte fra engelen og de ventet på å få høre mer.

mandag 19. desember 2011

19.desember

- Nå skal vi snart hjem! Jeg føler på meg at tiden snart er inne selv om vi aldri fant julekortet. Nå er bare noen få dager igjen til jul og vi må være hjemme igjen før det, synes jeg. Det kan jo hende at det hjelper på julestemningen når vi henger sjøstjernen i toppen av treet? Hva tror dere?

Agnete og Den Lille trodde det.

- Og om det ikke hjelper kan vi jo bare åpne pakken! Da blir det nok julestemning, for det er noe ekstra!

Den Lille hoppet rundt etter halen sin i ren begeistring over idéen. Pakken de hadde fått av Julenissen lå som en glødende kjempefristelse i kisten og alle ventet på den rette anledningen til å få åpnet den. 

- Eller så tar jeg på en nisselue og synger en julesang, lo Blindemann. Det setter nok sving i julegleden.

- Jeg kan vise hvordan jeg svømte ned til Sjøku, ropte Den Lille.

- Det er ikke så veldig julestemningete egentlig, sa Agnete. Men du kan jo gjøre det likevel, og da kan vi fortelle alt vi har opplevd til Den urolige moren og Flokken. Hun vil nok dåne av alt sammen!

- Når hun våkner etter dånet skal jeg fortelle Flokken at Sjøku hadde et barn og at barn betyr nye begynnelser akkurat som meg, jeg er ny. Og så vil jeg fortelle at det går an å bli glad etter man har vært lei seg, det vet jeg nå. Hva vil du fortelle Blindemann?

Den Lille hoppet etter halen hans, det var en røslig hale og ekstra morsom å turne i. Blindemann latet som han ikke så det, det var jo litt gøy med den lille kattungen som hang bak han, men det ville han ikke si. Det var hans hemmelighet. Man trenger jo ikke å si ting før man har lyst. Det kunne jo hende at Den Lille da trodde at han alltid var klar for lek og det var slett ikke tilfellet. Det måtte settes av rikelig med tid for mat og hvile, også.
Blindemann trodde han ville fortelle om bildet han hadde malt hos Julenissen. Bildet som viste noe av det han så inni seg.

Plutselig kjente de at raketten Julegris satte ned farten. Skulle de lande igjen? De trodde de var på vei hjem til Den urolige moren og Flokken selv om ikke hadde funnet noe julekort. Kanskje de ville finne det her? Håpet var slett ikke ute, så det ut til.

Julegris landet forsiktig og de åpnet døra for å smugtitte litt før de gikk ut. De så ikke så mye, det var ganske mørkt utenfor. Men de hørte noe.
Et sus. Dette måtte de undersøke nærmere.

søndag 18. desember 2011

18.desember

Det ligger mange muligheter i en søndagsmorgen. Særlig om man står opp alene og får hele kaffekjelen for seg  selv.
Det ble en ettertenksom morgen for Den urolige moren. Hun var full av tanker om hvorfor hun ikke kunne unne Agnete like mye som hun unnet andre hun traff på sin vei? Hun unnet for eksempel en gjest den beste plassen i sofaen, den fineste koppen og hun klarte også å angre på at hun ikke renset trakteren litt oftere. Alt dette.
Mens Agnete, som var et produkt av henne selv, unnet hun svært lite. Det vil si, hun unnet henne mye inni seg, men når hverdagen kom så ble det Agnete som først forsvant fra prioriteringslisten. Rart. Det var altså forskjell på tanker og handling. Hun skjønte med det samme at hun var edlere i tanken, om det da ikke var en gjest i sofaen, enn i handling.
Agnete var skapt av hennes egen hånd mens Den urolige morens øyne så til en annen kant. Hun så på nåla, javisst, men ikke på om det ble pent eller ei. Det var viktig at dukken kom fra hjertet. Derfor visste Den urolige moren at det var et lite rødt hjerte sydd fast på den lille, langbente kroppen.
Agnete var viktig.

Hva annet var det som var så viktig? Alt hun skulle hele tiden, hvorfor var det så om å gjøre? På veien mistet hun jo grepet om hva som betydde noe og hva som betydde mindre, var det da verdt det?

Hva bodde i livet hennes for tiden?
Hun regnet opp familien, venner, stedet hun smidde nye erfaringer på, grupper, kurser og hverdagsmas.

Ved nærmere ettertanke tok det faktisk ikke all tid. Det var Tanken om at hun hadde mye som tok plassen i henne. Det var i grunnen en oppdagelse.

Hun bestemte seg for at i dagene føre jul ville hun øve på nye tanker om hva som var viktig, hun ønsket å avsløre hva som opptok plassen henne i så stor grad at hun glemte å bli bedre kjent med Agnete, at hun glemte at det går an å ha behov selv om man ikke roper de ut og at det kan være lurt å høre innover før man hører utover. Her gjaldt det å holde tunga rett i munnen.
Og hun måtte huske at det var fint å gjøre det hun tenkte.
Dette var viktig på ordentlig, det kjente hun i hjertet.
Og hun skulle øve på å unne seg selv, og kanskje også Agnete etterhvert, en god plass og en fin kopp. Hun ville så nye frø i seg selv.

Nå håpet hun småflokken kom snart. Hun savnet de alle tre. Og hun var spent på om hun ville klare å skille spirer fra ugress. Hun håpet på det og bestemte at dette skulle bli en fin dag.

lørdag 17. desember 2011

17.desember

Eskene sto midt på gulvet igjen. Det sto der med åpne lokk og store forventninger om å bli tømt. Det virket som det skulle skje.
Den urolige moren var virkelig i farta i dag. Hun og Den ekte mannen hadde fått unna litt hemmelighetsarbeid og de hadde fått handlet inn mel og sukker, marsipan og mange slike ting det ble noe godt ut av. Juledukene var hentet fra bakerst i skapet og julestrømpene var hengt opp ved peisen.
Joda, ting skjedde nå. Mel og sukker med følge var omdannet til favorittjulekakene, sjakkruter. I år ble det faktisk små firkanter, ikke helt helt sjakkbrett, så de var svært fornøyde med dagens kakeinnsats.

I raketten satt det et storøyet vesen som ikke klarte å holde seg lenger.

- Jeg så at Julenissen ga deg noe akkurat når vi hoppet inn i raketten, Blindemann. Hva var det?
Agnete Ventejente surret håret sitt rundt fingeren og så forventningsfull ut.
- Jeg vet ikke, svarte Blindemann, det var noe som var pakket inn. Julenissen sa at vi kunne åpne den om vi trengte noe ekstra. Jeg vet ikke hva det betyr. Men om vi trenger noe ekstra så åpner vi den.

Den Lille hoppet rundt dem og klappet de små labbene sammen, tok et par saltoer og rodde et par tak i vannskåla til Blindemann.

-Hvada? Hvada? Hvada? Hva er det dere snakker om? Er det noe morsomt?


De fortalte om pakken og Den Lille lurte på om de ikke trengte noe ekstra akkurat nå, egentlig? Den syntes ikke man trengte å vente så veldig lenge, det var jo kjedelig.

Agnete skulle akkurat til å holde et lite foredrag om venting, men Blindemann avbrøt og sa at de tidsnok ville få åpnet pakken, det skjedde da noe titt og ofte? Kanskje det skjedde noe ekstra før de visste ordet av det? Han tok med seg pakken og la den i kisten. Han kjente og klemte litt ekstra før han la den fra seg, hva kunne være i den?

Sånn!

Den urolige moren la lokket på den siste esken, nå lignet det endelig jul i Flokkehuset! I år hadde det sittet langt inne, men hun skyldte på at ting slett ikke var som det pleide med småflokken bortreist og dagene som gikk fortere enn før. Det siste var hun nesten helt sikker på. Egentlig hadde det vært fint å snakke litt med Agnete om slikt, hun hadde så mange tanker om tid.
Den urolige moren kjente et lite stikk i hjertet. Huff, hadde hun virkelig latt den lille dukken sin vente så lenge? Det hadde jo ikke vært meningen å la henne vente i over et år, det var bare at Den urolige moren hadde hatt så mange prosjekter og så mye hun måtte løpe til, så det ble liksom ikke til at hun prioriterte Agnete. Og stakkars, det var sikkert ikke så lett å ikke ha munn. Hvorfor ville hun ikke ha det, tro?
Det skulle hun spørre Agnete om når hun kom tilbake. Om hun kom tilbake. Den urolige moren håpet det, det var jo egentlig ganske mye hun ville si til den langbente ventejenta i vinduet.
Hun åpnet vinduet og hvisket ut i kvelden:

- Om noen har dalt ned i skjul der ute, fortell min lille dukke at jeg håper hun kommer hjem og at jeg har pyntet til jul!

Hun syntes hun hørte noen lønnlige små skritt, men var ikke sikker.

Det suste stille gjennom Den urolige moren igjen. Denne gangen satte hun seg ned for å høre nøyere etter.

fredag 16. desember 2011

16.desember

Nisselandet så fredfyllt ut på overflaten, men inni hytter og hus var det stor aktivitet. Alle smånisser var travle, alle ting skulle bli ferdig innen julaften.
Agnete synes det var spennende å se på nissene i arbeidet, for en iver og for en glede!
Hun hadde spurt dem om hvordan arbeidet kunne gå så lett når det var så kort tid igjen til jul, hun trodde alt stresset ville gjøre de sure og gledesløse, men de hadde ikke skjønt spørsmålet. De hadde det bare gøy.

Blindemann også veldig opptatt og glad ut. Han sto og malte et bilde med halen uten å se hva han drev med, det var litt rart.

- Hvorfor gjør du sånn, du ser jo ikke hva du gjør, sa Agnete.
- Jeg ser det inni meg, svarte Blindemann. Og inni meg er dette bildet fullt av sommer og sol og blomsterbed.
Agnete så på bildet.
- Jo, det stemmer, jeg ser det. Du har malt en liten stund i gresset hvor Flokken spiller et kulespill og du klatrer i trærne med forbeina, ser jeg rett?
- Du ser rett. Ser du at alle har det bra, også?
- Jeg gjør det, svarte Agnete. Mal meg inn, ba hun.

Blindemann malte Agnete inn i bildet med sommerfugl på kinnet og blomst i håret.

Den Lille undersøkte hver eneste krok og krik. Noen ganger hoppet den på Julenissens fang for å lære mer om gaver som ikke er innpakket under et tre. Men mest av alt lekte den med nissebarn og andre nissekatter helt til det ble kveld.

Nå må vi visst reise videre, sa Blindemann etter de hadde malt og lekt og sett så mye at de lengtet etter både rakett og en liten blund.

- Det har vært kjempekoselig å ha dere her, men før dere går lurer jeg på noe, sa Julenissen med et smil. Jeg skal ikke spørre om dere har vært snille i år, for det spør ikke skikkelige Julenisser om. Alle gjør så godt de kan, særlig barn. Jeg lurer heller på om det er noe spesielt dere ønsker dere av julekvelden?

Blindemann ønsket seg ro og mat, det var liksom ikke noen nyhet. Den Lille visste ikke hva den ønsket, men den lovet å si i fra så fort den visste. Den hadde liksom opplevd så mye nå at det gikk litt rundt i det vesle hodet.
Men Agnete visste. Hun stilte seg opp på tærne og hvisket det lavt i øret på den store, rødkledde mannen:

- Jeg ønsker meg en blå kjole og en munn så jeg kan få sagt det som det er.

Julenissen så på henne og nikket, han var alvorlig nå.

- Det var et viktig ønske, Agnete.

Alle tre hoppet inn i raketten og Blindemann trykte på Kjør-knappen. De vinket til Julenissen.

- Vi sees om en uke og litt til!

torsdag 15. desember 2011

15.desember

Det var en liten lyd inni Den urolige moren. Et slags sus. Hun likte ikke å være overfølsom eller dramatisk utover det morsomme, men det var det vitterlig et sus hun hørte. Det var som om hun kunne skimte halen av et stort vesen som akkurat hadde vært der, men som hun ikke rakk.
Hun tenkte på eskene ute på terrassen. I dag skulle hun kanskje få de inn? Tenk om nisser og dverger skulle få komme ut å gi Flokken det de hadde å by på?
Til helga skulle hun bake og lage julegaver. Og høre julesanger. Det var ikke mange timene til Mumlis kom hjem heller. I morgen startet juleferien hennes og da skulle hun komme hjem. Hun gledet seg til at de skulle være nesten hel Flokk. Kanskje Stemningen lettere ville innfinne seg da? Om hun ikke fikk til nisser og dverger fant veien ut av esker i dag skulle hun i hvertfall få det til da, det ville hun.
Det var mange tanker rundt at de var småflokkløse, men hun hadde funnet en slags ro på at de sikkert hadde det bra, de var tydeligvis sammen og det var et tegn hun kunne tåle.


Suset. Hun kunne ikke slå det helt vekk. Det var der hele tiden og hun forsøkte etter alle kunstens regler å tyde det. Var det suset fra hele rekken av forfedre og formødre som til nå hadde endt opp i henne selv og barna hennes? Det var like underlig å tenke på hver eneste gang det slo henne. Noen hadde gått veien opp og fram hit før henne. Slekt hadde fulgt slekters gang. Og tider skal fremdeles komme. Det var rent til å bli høytidelig av. Den urolige moren var ikke redd for høytideligheten. Den var både lavmælt og mektig når den kom med harpespill og duse kanter, men den forsvant igjen rimelig raskt. Alt som skulle gjøres, alt som skulle vært gjort hadde det med å hente sopelimen og feie høytiden uhøytidelig ut døra. Det var greit. En tid for alt.

Suset kunne også være en forventning over at det snart var jul. Hun visste at det lå noe der som hun var spent på i år. Om julen egentlig var en etterlevning av en gammel og storstilt solsnufeiring eller om det var feiring av at Jesusbarnet ble født i Betlehem, betydde ikke så mye for henne. Det var uansett fint at det kom en lysende og velduftende tid, med plass for høytid og ro, midt i mørketiden. Hva skulle menneskene gjort uten jula? Det hadde ikke vært særlig trivelig. Ingen lys i vinduene, ingen mulighet for forventning, ingen unnskyldning til å få vasket rundt for de som likte slike aktiviteter, ingen grunn til å dele gode måltider på familiesamlinger.

Det spilte kanskje ingen rolle hva grunnen til julefeiring var? Det viktigste var kanskje at det kom et avbrekk fra mørketid. Hun visste ikke hva hun skulle tenke om det. Hun visste ikke mer om suset heller. Hun visste heller ikke om hun fikk tid til å julepynte.
Men hun visste at det ville bli fint å få hjem Mumlis.

onsdag 14. desember 2011

14.desember

- Hei, hei, hei! Velkommen til Nordpolen og Nisseland!

Rakettfarerne snublet ut døra og stilte seg opp utenfor i en bitteliten kø. Ingen ville stå først, plutselig ble de veldig sjenerte og stumme og rare inni seg. Der sto selveste Julenissen!

- Kom fram, små barn. Stå ikke der og frys, hva ønsker dere til jul?

Agnete fikk enda større øyne enn hun pleide. Blindemann tenkte at han ønsket seg litt julemat og Den Lille ble nysgjerrig på alt sammen. Den var ikke vant til store, skjeggete menn med røde klær og høy stemme, men den likte det. Mannen så snill ut.

- Det hadde vært veldig fint om vi kunne se oss litt omkring, svarte Agnete. Hun hadde fått summet seg nå. Heldigvis forsto Julenissen språket hennes og hun fortsatte:
- Vi leter etter Julekortet til Den urolige moren og raketten tok oss hit. Du skjønner, hun har mistet det og dermed kommer ikke Stemningen heller.
Agnete så ned. Hun fikk en liten tåre i det store øyet sitt, alt ble så alvorlig og ordentlig når den store mannen tittet så snilt på henne.
- Så dere vil hjelpe Den urolige moren?
-Ja, sa Blindemann. Vi vil det. Det er ikke godt å gå inn i julen med kjølig hjerte og hverdag i sinnet. Vi liker best at hun er glad og pynter og baker og ler. Og slik blir hun etter hun har lest julekortet. Hvert år. I år finner vi det ikke igjen. Kanskje det er her?

Julenissen ristet sakte på hodet. Han trodde ikke det. Alle kortene var sendt ut for lenge siden og det sto i oversikten hans at kortet var kommet fram til Flokkehuset. Men det var jo rart at det var forsvunnet. Han så på Den Lille.

- Du er visst ny, du?

Den Lille nikket ivrig. Kjempeny! Jeg liker å leke, kose og mase. Det siste har Blindemann lært meg og jeg begynner å bli skikkelig god på det.

Julenissen var ikke i den minste tvil. Han så lenge på Den Lille og smilte.

- Noen ganger er det slik at vi gjør ting helt uten å vite hva det vil bli ut av det siden. Vi starter på noe nytt eller vi fortsetter noe som kommer til oss på vår vei fra andre. Men vi kan aldri helt vite hvordan det ender. Vi er en del av en lang rekke og vår oppgave er å gjøre det beste ut av den største gaven vi har.

Den Lille skjønte ikke helt hva han mente.
- Jeg er nok litt for liten til å forstå det du sier, men kanskje jeg forstår mer om jeg får lekt litt først?

Julenissen lo høyt.

- Jo, det er en tid for å forstå gaver som ikke er innpakket under et tre og en tid for lek. En tid for mat er det også. Ikke sant, Blindemann? Nå tar vi oss en matbit, her er både stek og reker. Kom alle sammen, etterpå leker de som vil.

Blindemann var svært enig. Den Lille også. Agnete gikk bakerst og følte en liten hviskende fred snike seg inn til hennes lille dukkehjerte. Her var det godt å være. Hun gledet seg til å utforske stedet. Hun gledet seg! Fine, snille Julenisse, om hun skulle tørre å si at hun ønsket seg en blå kjole og en munn til noen, så var det til han. Hun satte seg til bordet og klemte Blindemann i labben.
Han klemte hånden hennes tilbake.

tirsdag 13. desember 2011

13.desember

De var reist fra varmen og alle fargene. Det var greit, alt til sin tid. De hadde dessverre ikke funnet noe julekort, men de hadde absolutt funnet noe annet.

Den Lille hadde besøkt Sjøku og lært litt om nye begynnelser, og med seg hjem hadde han fått en vakker, lysende sjøstjerne til å henge i toppen av juletreet. Agnete og Blindemann synes det var en fin gave og de gledet seg til å vise den til Den urolige moren.

Nå var de i farta igjen. Raketten hadde fløyet en god stund og fargene hadde langsomt forsvunnet under dem. Utsikten var tonet over i hvitt og de skjønte at det slett ikke ville bli varmt der de landet neste gang.

- Jeg lurer på hvor vi kommer, de ser ikke lovende ut med tanke på deg og din manglende snøglede, Blindemann.
Agnete likte å tulle med Blindemann om slike ting, han var jo så streng med hvor håpløs vinteren var. Hun synes ikke snøen var så verst. Den var ren og ny, den var ryddig og uskyldig. Hun kunne lage ting av den om Den urolige moren ville ta henne med ut og den betydde også at det snart var jul. Det var i hvertfall en av de vanligste tegnene på at Julen var i anmarsj.
Det var ikke kommet noe snø hjemme da de dro, kanskje den fremdeles ikke hadde kommet? Da sto det nok dårligere enn dårligst til med julegleden der hjemme, hun håpet snøen var kommet. Hun likte ikke at Den urolige moren var misfornøyd.
Agnete tenkte at det hadde vært veldig kjedelig å sitte å se ut av vinduet hjemme nå, utsikten der var ikke like spennende som alt hun fikk med seg på denne turen. Dessuten var det ikke så moro å vente på at Den urolige moren skulle få lyst til å bli kjent med henne.
Nei, når hun kom hjem igjen skulle hun slutte å vente. Da skulle hun gi beskjed om at hun trengte noe mer enn en plass i vinduet. Hun ønsket mer. Hun visste ikke helt hvordan hun skulle få sagt det, men hun skulle nok finne på noe.

Den Lille lekte i kisten. Den hadde sannelig ingen problemer med å vite hva den ville, heller ingen problemer med å gjøre Verden til sin. Blindemann viste heller ingen tegn på at han syntes verden var problematisk. Det virket som begge tok livet som det kom. Blindemann småskadet seg ganske ofte. Han gikk rett på ting, han snublet og møtte fremmede katter og hunder han ikke kjente størrelsen på nesten hver dag. Han hadde til og med flyttet til et nytt sted uten å vite hvor noe var. Likevel ble han ikke redd. Han ristet litt på hodet, kjente seg ferdig på smertene, ble kjent med de nye erfaringene i seg selv og gikk videre. Som regel gikk det jo bra.
Slikt imponerte Agnete. Hun så jo at han var fornøyd om han i tillegg fikk lønn for maset sitt og om han fikk ligge på rommet til de voksne i Flokken om natten. Han hadde funnet ut hva han likte, var ikke redd for å like flere ting og siden tok han livet som det kom uten å tenke mer på det. Den Lille likeså. Den løp etter Blindemann og hermet så godt den kunne. Lekte og lærte, slo seg og erfarte. Slik var det å være ny.
Det var i grunnen ikke så dumt det Den Lille gjorde. Å finne seg et forbilde og se i andre det man egentlig hadde selv, som kanskje trengtes å se og studere litt på før man fant eget eierskap.

Agnete var en tenker. Dukker uten munn ble gjerne det.
Forbildet hennes hadde munn. Og han hadde veldig gode gnier. Og Den urolige moren ga han mange klemmer og godord. Han hadde hedersplass samme hvor han var og han fikk lov til nesten alt. Agnete ønsket hun var som han. For Blindemann var den fineste, snilleste katten hun kjente. Hun var glad i Blindemann. Det hadde hun til felles med Den urolige moren, det var godt å tenke på.

Ute var det hvite kommet adskillig nærmere. De var i ferd med å lande, og hun så med store øyne på hvor de var kommet.

- Blindemann og Lille! Nå må dere komme og se! Vi har landet og nå skal vi ut å hilse på noen!

mandag 12. desember 2011

12.desember

En splitter ny dag. Den urolige moren var stadig overrasket over at de bare kom og kom. Perlene på den berømte snoren ble små i forhold til alle dager som kommer i jevne drag  med sirlig nøyaktighet. Hun var glad for det. Det var ingen nevneverdige ting å klage på ved tidens gang. Om man da så bort i fra hva den gjorde med hud og hår og slike ting.
Det var stadig ting å fylle dagene med og i dag var intet unntak. Innimellom sneiet hun bortom tanken på at hun kanskje fyllte opp tiden så til de grader for å slippe å tenke på alt som skulle vært tenkt på, men det hadde hun jo ikke tid til å dvele ved, så hun fortsatte dagene som hun pleide.

I dag hadde Den urolige moren vært på ukas viktigste avtale. Altså, sett bort fra den med Den ekte mannen i sofaen om kvelden, den var også viktig. Særlig nå som mange var så inderlig bortreist.

En av avtalene i dag var med en liten gruppe mennesker hun møtte med ekstremt jevne mellomrom. De målte tiden mellom møtene med linjal og de var rimelig trofaste mot tiden de delte. Damene i gruppen er av den sjeldne sorten. Nydelige mennesker med levende ansikter og innholdsrike ord. Den urolige moren setter pris på slikt, hun reiser alltid fra møtene med ro eller uro i hjertet. Bevegelse, kalles det visst på riktigsk.
Sammen kaller de gruppen for Fyrstikkfamilien. Det har noe med lystenning å gjøre. Møter og lys kan ikke verdsettes nok, og i dag var det nesten så julestemningen hadde banket på. Men bare nesten.

Den ekte mannen hentet sin kone i varm bil etter at de var ferdige med sitt og han tok henne med til et varehus. Den ekte mannen var slett ikke dus med store butikker, så det var rett og slett et hverdagslig under som utspant seg i ettermiddagen.
Når lys var tent i Den urolige moren fikk hun nemlig rak rygg og urokkelig tro på at de burde titte på ting sammen. Da gjerne i butikker. Hun mente han kunne se det som når hun er med på fotballkamper. Han så tvilende ut, men ble med og sammen fikk de en fin tur. Kanskje det var julekalenderen i vinduet som hadde gjort de så ekstra vennlig innstilt om dagen?

Det de glemte i hyggen var julegaveinnkjøp og andre typiske nødvendige ting føre jul. I år var alt slikt ute av sinnet. Eskene sto fremdeles på terrassen, like urørte. Og i dag var de halvveis i førjulstiden. Tolvte desember. Lite hadde skjedd på julefronten. Lite. Men ikke ingenting. For Den urolige moren hadde jo sydd gardiner av sengeteppet som hadde feil farge for god søvn og noen flere gardiner av fine, røde pledd. Fargen var passende i stua i stedet, hun var svært fornøyd med fornyelsen da den skjedde. Det andre hun hadde vært fornøyd med var at de hadde bakt pepperkaker. Men det var omtrent en kakeboks siden nå.

Nei, det skulle skjerpes. Hun hadde fått litt håp av all lystenningen.
I morgen skulle hun gjøre noe julete. Helt sikkert. Det var jo tross alt den første dagen i resten av hennes liv i morgen, også. Og hun skulle dra med seg Den ekte mannen. Det ville nok gå bra, hun følte på seg at hun hadde en hel annenomgang til gode.

søndag 11. desember 2011

11.desember

Den urolige moren satt og så ut vinduet. Hun så ikke etter noe spesielt, det var nok bare at glassruten lå som en trygghet mellom henne og verden, vinduet gjorde at hun nesten kunne være med. Den urolige moren ble liksom aldri helt fortrolig med alt som skjedde der ute. Ikke med størrelsen heller. Verden virket så stor og uforutsigbar.
Hun hadde ikke vært så mange steder egentlig. Hun hadde vært mest opptatt av å holde på seg selv der hun var.

I det siste hadde hun tenkt mye på det. Hun hadde fått mer og mer lyst til å se hva som lå der ute, hva denne store kloden inneholdt. Hun hadde jo lest endel. Sett bilder. Jo mer fargerikt og frodig, jo mer likte hun bildet.

I dag ville hun tenne mange lys. Hun hadde det ikke så bra for tiden med tanke på at både Blindemann og Den Lille var borte. Ja, Agnete også. Hun følte på seg at mye ville føles lettere om hun tente lys. Kanskje de lettere ville finne hjem om hun tente så mange at hele huset skinte?

Hvor var de? Var det noe hun hadde gjort som gjorde at de ikke ville være hjemme lenger? Hun hadde både skinkesteik og reker til store og små kattepuser om de ville ha. Hun hadde ikke så mye til Agnete, men Agnete ville ikke ha noe likevel. Hun sa hvertfall ingenting om det.
At dukken ikke hadde munn var ikke Den urolige morens sak lenger. Agnete ville ikke ha munn den gangen hun ble sydd, så da fikk hun slippe det. Da var det ikke bare å komme her å forvente at noen skulle forstå hva hun ønsket sånn ut av det blå. Kattene hadde forstått det, de hylte ut sine behov med innlevelse og diksjon så ingen skulle være i tvil om hva de ville. Da slapp noen å anstrenge seg for å forstå.
Nei, dukken fikk sitte å se, det fikk holde. Hadde hun ikke fått den beste utkikksposten kanskje? Den urolige moren følte seg snill når hun tenkte på det. Hun hadde kanskje selv behov for den gode plassen, men hun sa ingenting om det. Nei, hun satt i sitt eget vindu og brydde ingen. Da trengte ikke Agnete gjøre det heller.

Nei, æsj. Nå fikk det være nok å savne og tenke på alt som ikke var. De kom nok snart alle sammen.

Den urolige moren gikk ut for å måke litt snø igjen i tilfelle det kom noen med kalde hender og små føtter. Det var dessverre lite farger ute nå, men hun kunne jo lage seg noen indre bilder av vakre steder mens hun forsøkte seg på en bred og framkommelig vei inn til huset sitt.

lørdag 10. desember 2011

10.desember

Den Lille hadde hørt historien om menneskene og havet. Den hadde også lært om å være trist. Det var mye på en gang, men det var Den Lille vant til, så ny som den var i verden.

Etter noen svømmetak hit og dit for å titte nærmere på korallene var den endelig klar for å høre litt mer på Sjøkus fortelling. Hun hadde lovet at det ikke skulle bli like trist som den forrige historien. Det var helt greit for Den Lille. 

Sjøku ba Den Lille om å tenke på hvor fint det er at noe blir født og hvor fint det er med nye begynnelser.
Det var lett for kattungen, den begynte på noe nytt hver dag, hver time.

- Nye begynnelser gir håp, i dem kan vi gjøre ting på nytt eller på en annen måte.

Det hadde Den Lille hørt om før. Rett før de reiste med raketten hadde jo Den urolige moren sunget noe om at det var den første dagen i resten av hennes liv. Det var sannelig ikke verst så gammel som hun ofte klagde over at hun var. Egentlig trodde Den Lille at Den urolige moren sa slikt for at Den ekte mannen skulle si at hun fremdeles var ung og pen. Mennesker er sannelig rare.

Havdyret var enig i det. Hun forsatte.

- For veldig mange år siden ble en liten gutt født og det er mange som sier at julen er en feiring av hans fødsel. Gutten het Jesus og det ble skrevet mange historier om han. Historiene står i en bok og vil du høre mer om han er mulighetene store for det i kirker. Jesus brukte livet sitt til å vise kjærlighet og nåde, og det var godt for de han møtte.

- Jeg håper han opplevde mye godhet selv også, svarte Den Lille, som synes dette var spennende. Så rart at folk husker på denne gutten enda, det er tross alt lenge siden han ble født.

- Det er kanskje ikke så rart siden menneskene minner hverandre om hans fødsel hver eneste jul. Det som er rarere er at vi liksom blir snillere i jula når når vi blir minnet om den fødselen. Det blir gitt gaver mellom mennesker og fra de rike til de som ikke har så mye. Det jeg lurer på er om menneskene også kunne hatt godt av å huske på hverandre og korallene litt oftere. Ja, kanskje gjennom hele året? Hva tror du?

Den Lille trodde det. Den trodde at menneskene trengte kjærlighetsforbilder og bestemte seg for å hjelpe Jesus med å minne folk om kjærligheten og nåden så fort den husket det. I hvertfall mellom alt annet som skulle oppleves. Det viktigste er nok å ønske det, trodde Den Lille. Da blir valgene deretter. Det vet jeg som ønsker å bade, og da velger jeg det så fort jeg kan.

- Det fine er at vi kan alltid bestemme oss for nye begynnelser, sa Sjøkua. Klarer vi ikke det vi vil, kan vi bare prøve igjen. Og igjen.
Jeg har forresten en liten ting til deg som du kan ta med deg hjem for å minne de som vil om håpet som ligger i nye begynnelser.

Sjøku rakte Den Lille en vakker, lysende sjøstjerne.

- Denne kan dere feste i toppen av juletreet, så kan Den urolige moren fortsette å minne seg selv om sine første dager. Lykke til videre på ferden mot julegleden!

Den Lille takket for gaven og svømte mot stranden igjen. Nå kom Agnete og Blindemann til å bli glade. Alle trengte gode håp og nye begynnelser enten de var mennesker med historier eller gamle kattepuser og stumme dukkebarn på leit etter Julestemninger i en rakett.

fredag 9. desember 2011

9.desember

Vi lander her!

Agnete så ut av vinduet. Vannet utenfor var veldig blått. Hun hadde alltid likt alle farger, men etter hun så jordkloden på avstand kunne hun ikke skjønne hvilken farge som kunne toppe den vakre blå. I all hemmelighet ønsket hun seg en blå kjole, men hun visste ikke hvordan man strikket, så det fikk bli med ønsket. Blått er fargen for kommunikasjon hadde hun hørt, og det trenger jeg å lære. Kanskje jeg etterhvert også ville fått en munn?

Lenger kom hun ikke i tankerekken før raketten landet. De løp mot døra alle tre, spente på hvor de hadde havnet.
Utenfor skinte sola varmt og godt.

- Dette er virkelig noe annet enn høsten og vinteren hjemme, sa Blindemann. Lurer på hvor vi er? Ser du noen hint, Agnete?

Agnete trakk pusten og lot sola skinne på sitt lille dukkeansikt. Hun satte seg rett ned og så på Den Lille som løp omkring. Agnete kunne opplyse om at dette het Strand, men Den Lille hørte ikke etter, den var i ren gledesrus over hvor mye dette lignet på kassen hjemme på badet.

- En strand? Så fint, mente Blindemann. Her kan vi godt være en stund. Ser dere et julekort forresten?

Det var da Den Lille fikk øye på havet.

- Se, enkjempebøttemedvann! Jegvilbade!
Agnete dro kisten ut av raketten og sørget for at Den Lille fikk med seg svømmebriller og svømmeføtter.
Så løp den avsted mens sanden sto som en liten sky bak. Akkurat som hjemme.

Agnete og Blindemann bestemte seg for å kose seg når de likevel var på en varm strand. I kisten fant de solbriller også, nå kunne de slappe av litt mens Den Lille tok seg et bad.

Den Lille hoppet uti. Det var deilig å få strukket på labbene og tatt noen skikkelige svømmetak. Den muligheten hadde vært svært begrenset i vaskebøtta til Den urolige moren.
Den svømte nedover og så seg omkring. Nå hadde ikke Den Lille sett så mye i livet, men den var sikker på at dette måtte være usedvanlig fint selv til Jordklode å være.

-Ja, sa en stemme, dette er virkelig det vakreste stedet på jorda. Du har nå kommet til Det store Korallrevet. Velkommen skal du være.

Den Lille snudde seg og så rett på et stort vesen og hennes lille barn. Den var litt lik en ku, så badekatten ble ikke redd. Ikke en ku som Hoppegutt likte, men likevel var det noe. Den Lille syntes det var noe mildt over vesenet.

- Er du en ku, spurte Den Lille.
 - Jeg er en sjøku, så det var nesten. Men jeg er like snill, svarte det store vesenet.

Nå ville Den Lille gjerne vite om det var morsomt å være sjøku.
Da fortalte sjøkua historien om havet og menneskene. Om forurensing og om store ankere som ødelegger de vakre korallene og om menneskets lyst til å ha mer etter at det egentlig er nok. Den Lille syntes historien var trist.

- Nå vet jeg hva det vil si å være lei seg, sa kattungen. Tenk at mennesker ikke vet hva de gjør, det er så trist. Jeg er veldig trist nå.

Ja, svarte sjøkua, nå er du det, men om du har litt mer tid kan jeg fortelle deg mer som kanskje ikke er så trist. Og før du drar skal du få en liten gave til reisen deres. Jeg tror den vil hjelpe dere mot målet.

Den Lille ble glad igjen, og tid var det nok av. I hvertfall to uker.

torsdag 8. desember 2011

8.desember

Hoppegutt og Den urolige moren hadde hatt en skikkelig travel dag i går. De hadde handlet og klippet håret, kjøpt en bærepose full av kubbelys og sittet på kafé. De hadde virkelig kost seg. Og de var enige om at det i alle fall ikke sto på varehusene når det kom til forsøk på julestemning. Overalt hang det store og små julekuler og røde sløyfer. De fikk høre diverse julemusikk og butikkene konkurrerte om å ha den fineste pynten i vinduene. Julestemning ikke kan kjøpes for penger, akkurat som mye annet verdifullt, men det virket faktisk midlertidig på julestemningen.
Da de kom hjem tok de seg en klementin og kikket på all snøen som var kommet. Huset var nesten helt hvitt av alle fnuggene og det lignet mer på et pepperkakehus enn det pleide. Pepperkakehus med et tykt lag glasur.

Men huset var mer enn hvitt. Det var stille, også. Ingen maste på mat, ingen tok all plassen i sofaen, ingen løp rett i peisesettet fordi de feilberegnet hvor kjøkkendøra var. Og ingen danset piruetter på stuegulvet. Til og med plassen ved vinduet var tom. Merkelig.

Den urolige moren fikk urolige tanker og bestemte seg for å lete etter masekoppene om de ikke var kommet til i dag. Det var ille nok at Mumlis var på skolen sin og at Hoppegutt hadde mange jern i ilden om ikke hennes kjære Blindemann og hans noe mindre lykkekompanjong heller ikke skulle være hjemme.

Og hva med Agente? Var hun lei av å være ventejente kanskje? Hun hadde visstnok sittet i vinduet i ganske nøyaktig et år, men tiden hadde liksom aldri kommet til å bli bedre kjent med henne. Det var litt ille å tenke på nå. Den urolige moren kjente hun fikk behov for å forsvare seg selv, kjære vene hun hadde jo vært så travel. Dessuten hadde ikke Agnete munn og ingen kunne vel forvente å snakke med en som ikke svarte? Agnete var liten, som et barn. Og alle visste at voksne ansvarlige mennesker ikke snakket med dukker som bare ventet. Ja, slik var det. Ingen forventet at Den urolige moren skulle bli kjent med en dukke som bare hadde store øyne og rar kropp. Okei, så var hun et produkt av Den urolige morens sjel, men slikt brydde ikke aktive og travle mødre seg om. Så det så.
Den urolige moren kjente hvordan skyldfølelsen slapp det verste grepet om brystet hennes.

Tankene vendte tilbake til de to andre forsvunnede. Kanskje de bare hadde tatt seg en ekstra lang tur i skogen? Eller kanskje Den Lille hadde danset seg helt av kjente steder og Blindemann måtte være med for å få den på den rette sti igjen?
Hun bestemte seg for å ta på seg støvlene og gå ut for å lete.

Hun gikk i skogen og på veiene mellom alle husene. Hun så på trammer i tilfelle Blindemann hadde valgt feil hus og hun letet på lekeplasser i tilfelle Den Lille ville ha det moro der.
Ingen var noen steder.
Det var ingen å dele nyheten om snøen med. Agente hadde sikkert sett snøen fra vinduet om hun hadde vært hjemme, og hun ville forlangt å få gå ut å bli kjent med den, det trodde Den urolige moren. Men Agnete var ikke her.

Nå kom den ekle følelsen i magen igjen. Det var akkurat som om Den urolige moren hadde glemt noe. I kveld fant hun det visst ikke ut, det var like greit å gå hjem til kubbelysene og tenne noen ekstra i tilfelle noen hadde gått seg vill i mørketiden.

onsdag 7. desember 2011

7.desember


 Agnete og Blindemann kjørte sakte rundt Jordkloden. Agnete synes den var så pen der den hang og hun ønsket å dvele lenge ved synet. Dette var noe å fortelle om når hun kom hjem, selv om hun ikke var så opptatt av fagre ord slik til hverdags.
- Beundring er en uting, det kan fort bety at noe eller noen er bedre enn noe annet og det er jeg i mot, men denne kloden er virkelig noe for seg selv, Blindemann!
 Det var fint for Agnete Ventejente å ha slik oversikt, dette var virkelig noe annet enn utsikten fra vinduet.

- Der nede er hjemmet vårt, sa Agnete. Der bor vi. Der bor alle mennesker og dyr og dukker, og der er all naturen vi er glad i. Og avhengig av.
- Hva mener du, spurte Blindemann, tenker du på trærne? Den urolige moren og jeg er veldig avhengige av trær.
- Ja. Jeg tenker på trærne, på havet og på luften. Og jorda. Vi trenger alt de gir oss for å overleve. Hva skulle vi gjort uten for eksempel vannet? Vi er heldige som har det i springen. Den Lille er i hvertfall veldig glad for det. Den Lille blir glad av vann og glede er vi visst også avhengige av, smilte Agnete.
Blindemann smilte tilbake.
- Det er jammen lettere å se nærmere på ting når de er langt unna. Fortell meg om alt du ser.

Og Agnete fortalte om hvor blå planeten var, om skyene som beveget seg rundt den, om hvor liten den så ut og om at det ikke sto noen under for å holde den oppe.

Plutselig kom en lyd fra bakenden av raketten. Der sto bagasjen og det virket som lyden kom fra kisten. Den som Agnete tok med i tilfelle de ville få brukt for noe de ikke visste de manglet.
En lyd. Det ville de ikke høre nå.

- Hva var det?

Blindemann visste ikke hva det var. Men han var jo en rolig og røslig katt, så han foreslo at de kunne finne det ut ved å se etter. Ting ble ofte mindre skummelt om de gikk fra fantasi til virkelighet. Sammen gikk de bort og løftet på lokket.
Der satt en liten tass. En liten glad tass som likte vann og tydeligvis også raketter.

- Har du sett! Der sitter jo Den Lille! Har du sittet der hele tiden? Men var ikke du opptatt med en dans hjemme på gulvet da? spurte Agnete.

Den Lille hadde ikke tid til å svare, det var jo så mye som skulle undersøkes, så mye som skulle læres. Nå hadde den hvilt nok for hele desember, så nå ville den finne på kjempemange morsomme ting.

- Hvorskalvi, hvorskalvi, hvorskalvi??

Den Lille ble helt ferdig med å se seg om i raketten på en-to-tre, det var bare å komme seg videre til større og morsommere plasser, syntes den.

Agnete visste ikke om hun skulle si Farvel eller På gjensyn til Jordkloden, og valgte begge da Blindemann trykte på kjør-ganske-fort-knappen.
Så var de avgårde igjen for å finne flere gleder, akkurat som den glade blindpassasjeren hadde ønsket.

tirsdag 6. desember 2011

6.desember

Det var så stille. Den urolige moren skjønte ingenting. Flokkehuset var da aldri stille. Men det var det nå. Riktig så deilig var det. Hun kunne høre seg selv tenke. Hun kunne legge seg utover sofaen om hun ville og ikke bli forstyrret. Her var det ikke en uro eller høy lyd i sikte og kaffen smakte utmerket.
Hun stjal en pepperkake av den altfor tidlige julebaksten og tenkte på alt hun hadde gjort i denne høsten, på alt Mumlis hadde opplevd og på alt Hoppegutt hadde vært med på. Hun tenkte på Den ekte mannens dager og på Blindemannens nye hverdager. Det var nok en overgang for han da Den Lille hadde flyttet inn.
Hun hadde hørt rykter om at det var stress og stri for flere der ute. Særlig nå for tiden. Julen var jo i anmarsj. Det kjentes ikke slik ut og Den urolige moren var overhodet ikke i svinsehumør. Ikke var det snø og ikke hadde hun tid til å tenke på klementiner og kakebakst fra hjertet.
Var det slik hun ville ha det? Hun skulle snakke med Blindemann om det når han kom inn. Jammen hadde han vært lenge ute. Han kom nok snart.
Det var stille ja. Det kunne bli litt kjedelig. Heldigvis var det nok å gjøre utover dagen, men hun savnet Mumlis som var tilbake på skolen sin. Det var alltid godt å ha henne hjemme, heldigvis var det snart ferie.

Merkelig. Den Lille hadde ikke badet i vannskåla i hele dag. Det var tørt på kjøkkengulvet.
Så deilig at den endelig har lært seg å drikke ordentlig, tenkte Den urolige moren mens hun satte seg for å planlegge klokkesletter å gjøre sine forskjellige oppgaver på. Pepperkaken var for lengst fortært sammen med en pepperkake til og om hun fortet seg ville hun rekke å se på kjærestejulekalenderen som de endelig hadde fått hengt opp da hun ryddet til Flokkefesten.
Det var en lang snor med klyper på og under klypene kunne de henge lapper. Det var jammen trivelig å få en skriftelig melding av sin kjære annenhver dag. Det var hyggelig å skrive en, også. Da fikk hun skrevet ned de usagte fine tingene hun ellers ikke fant tiden for å si.
Den ekte mannen var veldig flink til å si gode ting. Hun løp ut til bilen mens hun frydet seg over meldingen i dagens luke.

Og langt oppe, langt borte suser en liten rakett av sted. To små vesener er på leit etter det forsvunnede Julekortet og Julestemningen. Heldigvis for Flokken er de veldig bestemte på å få det til. Fart har de i hvertfall der de farer av sted på vei mot ukjente dager og netter.

mandag 5. desember 2011

5.desember

Den urolige moren tok et godt tak i haugen med klær. Nå skulle de komme seg ut fra vaskerommet og inn i klesskapene samme hva. Det var en gigantisk haug. Det var så ufattelig kjedelig å putte ting inn i klesskapet at som regel latet Den urolige moren som om hun glemte det.
Men nå hadde hun vært flink. Den ekte mannen kom til å få sjokk. Hun var imponert selv, også. Hun hadde nemlig tatt en bestemmelse.

- I dag er det første dagen i resten av mitt liv. Og siden alt er så nytt i dag, feirer jeg det med å gjøre noe jeg virkelig ikke liker. Da har jeg liksom overvunnet noe før frokost. Det er vel en god start, Blindemann?

Ingen Blindemann svarte. Den urolige moren la ikke merke til det. Hun la ikke merke til noe annet enn hvor rasende flink hun var.

- Hei og hå, sang hun, jeg tror jammen jeg rer opp sengen med det samme.
Den Lille bestemte seg for å være med på det. Sengeoppreing var gøy.

- Er noen fugler i sikte? Blindemann og Agnete gjorde seg klare.
- Nei!
- Er det noen stjerneskudd i veien?
- Nei!
- Har du husket forstørrelsesglasset?
- Nei!

Agnete åpnet raketten og løp inn for å hente det. Hun holdt på å snuble i Den Lille som nå svingte rundt på gulvet med halen sin. Agnete skrittet over med de lange dukkebeina sine for å ikke forstyrre piruetten.

- Den katten altså, alltid glad og leken. Hvordan går det an? Kanskje det er fordi han er et barn som ikke har kjent på livets alvor enda, undret hun. Men så kom hun på at det var jo feil. Den Lille hadde reist fra moren sin for å kunne bo med Flokken i stedet og det var ikke lite i et liv som kun var noen få måneder gammelt. Dessuten kunne en liten vondt i hennes liv være en stor vondt for Den Lille, det gikk liksom ikke å måle følelser. Vondter og godter opplevdes ulikt, det hadde hun tenkt på da hun så hvordan Flokken kunne reagere helt forskjellig på den samme tingen.
Det var så mye å lure på. Hun skulle tenke mer på det senere, nå gjaldt det å finne forstørrelsesglasset.

Ute benyttet Blindemann anledningen til å ta farvel med trærne.

- Ha det fint så lenge da, trærne mine. Det vil nok komme litt snø på dere mens vi er borte, men det skal dere ikke tenke på. Den blir jo borte igjen når Våren kommer.

Heldigvis, la han til. Blindemann var mest glad i å oppleve sine venner grønne og fine. Når han tenkte etter var det litt rart at trærne og gresset ikke var fullstendig tildekket av snø, i dag var det tross alt den femte desember. Det pleide å bety vinter. Om han traff Kong Vinter ville han spørre hva som oppholdt han. Blindemann lurte egentlig på mange jordklodeting, det trengte ikke handle om snø. Han lurte også på hvordan fuglene fant fram til Syden og om menneskene ville klare å ta vare på jorda så de kunne ha et fint sted til å ta vare på seg selv. Slike ting.

Agnete hørte at Den urolige moren var opptatt. Kanskje hun skrev, det gjorde hun mye for tiden.
Den Lille var tydeligvis ferdig med dansen, nå var den i allefall borte. Hun løp ut med forstørrelsesglasset i votten og hoppet opp i Julegris.

- Nå kan vi reise, Blindemann. Trykk på kjør-knappen!

Det gjorde han. Det begynte å putre og riste litt, så fór de av sted.

De vinket til Flokkehuset. Snart ville de komme tilbake. Og da hadde de kanskje med seg noe fint til Flokken.

Den urolige moren løftet hodet. Hva var det for en lyd? Nei, det var sikkert bare Den ekte mannen som drev med noe rart. Hun vendte blikket ned mot skjermen og fortsatte med det hun drev med.


søndag 4. desember 2011

4.desember

Det hadde vært en stor dag. Flokken hadde hatt en jubilant blandt seg. Hoppegutts liv var utvidet med enda et år og det var stolthet innblandet som vanlig. Den urolige moren fikk aldri nok av å beundre sine barn samme hvor storaktig det kunne virke. Hun var en ekte fan. Og hun gledet seg til å feire med alle små og større Flokkemedlemmer.

Det var en fin dag for Blindemann og Agnete, også. Det skulle holdes dåp for raketten og de hadde grublet vel og lenge på hva den skulle hete. Det var klart at en del av navnet måtte avspeile hva slags tur de skulle på. I tillegg skulle den hete et ord som bare var koselig.
Agnete hadde vært ute med dåpsbøtta og malepensel litt tidligere for at alt skulle være klart. Hele huset sto på hodet i rydding, hun hadde hørt at Den urolige moren ropte ut beskjeder i hytt og pine. Hun måtte nesten smile, rydde var virkelig Den urolige moren flink til.

- Bær ut juleeskene, hørte hun da klokken nærmet seg gjestetid for Flokkefesten, vi får ta resten av pynten en annen dag!

Jo, det var full fres. Men ute var endelig Agnete klar, Blindemann var også klar. Han ble fort det når huset fyltes opp av gjester på to ben. Han var god på å hilse pent, ellers trakk han seg gjerne tilbake. Den Lille løp omkring med kakesmuler rundt munnen og virket rimelig klar den også.

- Du kaster vannet på raketten så sier vi navnet i kor, er du enig?
Blindemann var ikke så god på å treffe ting så han overlot den høytidelige vannkastingsseremonien til Agnete.
-Det gjelder å forte seg så ikke Den Lille havner i dåpsbøtta, svarte Agnete. Det hadde kanskje ikke vært så dumt, så full av rusk og smuler som den er, men nå kjører vi på!

De hadde funnet på navnet da de så Flokkebarna åpne julekalenderen samme morgen. Det var i grunnen ikke så vanskelig å finne på ting om man bare la listen lavt nok.

- Kjære rakett, du skal hete Julegris!

Tenk, de skulle reise for å finne Julestemningen i en Julegris, så fint! Alle gjestene inne trengte visst ikke å reise særlig langt for å finne noen stemning, der var det sang og prat og kaffe og latter. Alt var vel.

- Blindemann, i morgen reiser vi. Det blir veldig spennende, lurer på hva vi kommer til å finne? Håper ikke raketten finner på noe tull, jeg er ikke så tøff oppe i været.

Blindemann var sikker på at turen ville gå fint, han la labben på Agnetes vott.

- Jeg tror alt vil gå greit. Det gjør jo alltid det tilslutt. Jeg tror vi har med oss slike som vinker fra sine skjul.

- Ja, smilte Agnete, da vil det gå bra. Nå ser vi litt på stjernene før vi legger oss.
- Fortell om stjernene, sa Blindemann.

Og da gjorde Agnete det.

lørdag 3. desember 2011

3.desember

Den Lille hoppet opp og ned fra vinduskarmen. Opp med mjau og bråk, ned med med brede labber og høy haleføring. Rett på Den urolige moren som forsøkte å sove litt ekstra. Blindemann, den luringen, hadde gjemt seg under dyna i håp om at Den Lille ikke ville oppdage han. Dessverre uten hell. Fordi Den Lille fant alle sammen hvor de enn var, virket det som. Rusk og småting som Flokken hadde glemt eller mistet under større ting var hunhan også god på å finne.
I går fant den for eksempel vaskebøtta til Den urolige moren. Hun hadde satt den igjen på kjøkkengulvet da hun måtte ut på et mindre kveldstokt med Mumlis.
Da de kom hjem igjen så de at noen hadde vært aktiv på egenhånd med julevasken. Like greit å få det unnagjort, det var jo tross alt bare tre uker igjen til jul.
Det var Den Lille som hadde vært vaskekone. Dryppende våt og oppstemt sto det lille vesenet og ventet på dem i gangen.
Egentlig var de var mest glade for at Den Lille hadde valgt en bøtte med såpevann i stedet for toalettet som den valgte sist. Det var mulig de måtte vurdere et lite badekar i julegave, så opptatt som det minste familiemedlemmet var av det våte element.
Men nå var den ferdig med hoppeleken sin. Hunhan hadde klart å finne Blindemann og klart å vekke Den urolige moren så da var dagen i gang. Det var jo bra siden de hadde litt å gjøre før den store Flokkefesten i morgen. Alle juleeskene sto tross alt fremdeles på gulvet.

Agnete hadde funnet fram en ekstra kjole og to skjerf. Etter en tur på loftet hadde hun også pakket ned et stort verdensromkart i tillegg til Den urolige morens ønskestav og kisten. Hun visste ikke helt hva det var i kisten, men hun var overbevist om at den ville komme til nytte. Til slutt dro hun med seg et lass kattemat og en stor vannskål. Det skulle tatt seg ut å glemme det. Nå var hun klar.

Den urolige moren ble opptatt med alt mulig denne dagen. Ikke mange av de tingene hun skulle gjøre ble noe av, alle andre ting bare skjedde liksom. Det viktigste i dag var å få tak i smellbonboner og kakefyrverkeri, det ble ikke fest uten, og det hadde hun heldigvis fått til. Julepynteskene kunne jo gjestene sitte på om hun ikke klarte å få de unna i tide.
Den Lille løp som vanlig rundt føttene hennes, nå med noe i munnen. Hun synes den var så flink til å bære, riktig søtt var det å se på.

- Hva er det du bærer på, har du funnet noe ute i dag?

Den Lille hadde akkurat begynt med utetrening. Den skulle bli kjent med trær og vind og gress nå før snøen kom. Flokken synes den var kjempeflink til å trene på det, også.

Men var det ikke et postkort minstemann bar på? Den urolige moren bøyde seg ned for å se. Jovisst!

- Det der er jo Julekortet som kom så tidlig, så rart at du skulle finne det da, Lille?

Den Lille løp ut igjen med kortet, den ville vise hvor den hadde funnet det. Men Den urolige moren hadde funnet noe annet som opptok henne, hun hadde allerede glemt både kort og katt.

Agnete var på vei inn igjen etter å ha lastet alle tingene inn i raketten når hun møtte Den Lille som suste forbi i full fart. For en rar liten katt, nå bar den på noe igjen. Hun måtte smile inni seg. Det var i grunnen mye å smile over for tiden. I morgen skulle de ha fest og dagen etter det skulle de på tur i rakett for å finne Stemningen og Julegleden.
Dette blir spennende, håper vi også finner Julekortet, trallet hun mens dagen langsomt gikk mot kveld.

fredag 2. desember 2011

2.desember

Gråværet hadde blåst bort. Nattevinden hadde tatt med seg alt som skygget for desembersolen som skinte lik en kjempejulelykt langt der oppe.
Agnete Ventejente satt på sin plass og visste om solen først av alle. Hadde hun hatt munn og stemme ville hun ha ropt ut en værmelding, ropt at det var klar himmelsikt for alle engler der oppe om de ville dale ned på jorden og ned til sine skjul.
Tenk om det. Da ville hun nok sett det. For Agnete så nesten alt.

Den urolige moren våknet av den vonde skulderen sin. Au, au. Det var da svært som den plaget henne for tiden. Noen innvendige fornuftsstemmer sa noe om trening, men det hadde hun ikke tid til. Og når det ikke var tid så visste hun ikke hva hun skulle gjøre med vondten, så da ble til at hun brukte den metoden hun kjente best.

- Å late som det ikke er så vondt kan ha sine fordeler om man ikke er av den kroppsselvhjelpende typen, sa hun til Blindemann mens hun satte over den første kaffekoppen. Den metoden har fungert så lenge at den fungerer nok litt til. Hun smilte til sin venn mens hun helte opp matskålene hans med dagens første mat og drikke. Det var så koselig å høre lydene fra en spisende og morgentrøtt katt. Ikke mye slo det. Mens hun sto der kom hun plutselig på at hun hadde glemt å henge opp den årlige julekalenderen til Den ekte mannen og seg selv! Ikke engang det har jeg hatt tid til, sukket hun mens hun ventet på at kaffen skulle bli ferdig.

Blindemann gjespet, han hadde hatt en herlig natt siden Den Lille ikke fikk lov å forstyrre han om natten. Han, eller hun, Flokken var ikke kommet til enighet om hvilket kjønn Den Lille hadde, var også våken. Veldig våken. Hunhan satt i vannskåla og rodde med de små labbene, det var ingen tvil om at den lekte båttur ved siden av sin eldre onkel Blindemann som spiste sin frokost med stoisk ro.

Den urolige moren så ut vinduet mens det suste i trakteren, hun ble faktisk litt oppstemt av at det var så fint vær der ute. Skulle hun kanskje begynne å tømme alle juleeskene med pynt i dag for så å finne gode plasser til alt sammen? Den Lille hoppet opp og ned og var klarere enn klarest.

- Kanviikkebegynnemedengang? Hurraforjulepyntingoghvaerjulforresten, ropte Den Lille mens den tok en salto sammen med et lite rusk som egentlig skulle vært i støvsugeren, men nå havnet under sofaen der det hørte hjemme.

Blindemann hadde spist ferdig og bestemte seg for å gå ut i været. Han gjorde det ofte for tiden. Han samlet ivrig på uteturer nå før snøen kom og gjorde verden hans mindre, så han gikk fra hele morgenmøtet.
På stua kjente han at Agnete ville noe. Hun så på han med snakkeblikket sitt, så han tuslet bort og satte seg på gulvet under vinduet hennes.

- Hva er det, Agnete? Har du sett noe?

Blindemann likte å høre om hva Agnete så. Han hadde ikke synet selv derfor var det alltid spennende å høre på hennes beretninger. De kunne lett forstå hverandre, helt uten snakkespråket.

- Jo, du skjønner, begynte hun, Den urolige moren har mistet kortet fra Julen og da kommer ikke Stemningen hit og Flokken er ikke glade og det er jo desember og ingen hjerter gleder seg!
- Det var alvorlig, svarte Blindemann. Det ligner ikke min Flokk i det hele tatt. Hvorfor er det slik da?
- Jeg vet ikke. Jeg tror rett og slett de har så mye å gjøre inni seg og utenpå at de helt har glemt hva som er viktig. Jeg vet at kortet fra Julen må letes fram og at de må lese det. Jeg som ser så mye ser ikke kortet her i Flokkehuset i det hele tatt. Jeg tror vi må lete andre steder.

Blindemann tenkte så det knaket mellom de hakkete ørene. Han så på de fulle eskene og bort på Den urolige moren som sto og strøk seg på den vonde skulderen mens hun fortet seg å tenke på noe annet. Den Lille vekslet mellom å øve mer på å mase og på å fly  som en liten vind rundt føttene hennes.
Da kom ideen.

- Agnete. Jeg foreslår at vi låner Den urolige morens rakett og drar av sted for å finne Julekortet. At gleden er borte går ikke an. Det er jo nærmest en katastrofe. Jeg foreslår at vi reiser den femte desember, for vi må ikke gå glipp av Flokkefesten den fjerde. Vi må jo pakke litt og døpe raketten og slike ting før vi drar, er du enig?

Agnete var enig. Hun var glad for at hun hadde delt sin bekymring. Den ble liksom bare halv nå som de bar den begge to. Hun syntes forslaget om å reise med rakett for å lete etter julekortet var veldig god. Hun var nok ikke så rakettvant, men det ville hun sikkert bli. I morgen skulle hun pakke og døpe.

Hun så etter Blindemann da han gikk ut. Himmelen lyste fremdeles blått og klart. Plutselig så hun en vinkende bevegelse bak et lite tre. Hun smilte inni seg. Noen hadde likevel dalt ned i skjul.

torsdag 1. desember 2011

1.desember


Det er i dag. 1. desember! Den urolige moren har virkelig gledet seg. På avstand. I august for eksempel, da var det enda lenge igjen til jul. Alle flotte juletanker hadde fritt rullet seg i rødt og gull med en liten kvast granbar på toppen. Det var så fullstendig trygt og stressfritt å glede seg til julekaker og klementiner. Da var det fremdeles en deilig julefantasi.
I julefantasien var det kaldt og hvitt ute og lunt, rent og ryddig inne. Det fantes for eksempel ikke oppvask på kjøkkenet og sko utover hele gangen, det var ikke regninger uten dressur i posthylla og fulle avtalebøker i lomma. Det var bare tanker om alle eskene med julepynt og juleminner, alle de kreative påfunnene med granbar og julenek og julekuler hun gledet seg til å finne på, og selvsagt alle julesangene som skulle lalles med på. Fantasien hadde faktisk vært så livaktig god at hun bestemte seg for at julefølelsen var velkommen ekstra tidlig i år. Derfor hadde Flokken bakt pepperkaker på et usedvanlig tidlig tidspunkt til dem å være i et tappert forsøk på å lokke og lose Stemningen trygt inn litt før den pleide.
Men dessverre, juleduften hadde kun hjulpet midlertidig på deres ujulete neser og opptatte sinn.

Jul, jul, jul. Den urolige moren sukket dypt og hentet en kaffekopp som hun dyppet et lite og uvirksomt pepperkakehjerte i.

Det årlige postkortet fra Julen hadde forlengst kommet. Det hadde dumpet ned i postkassen og var et sikkert tegn på at Julen snart sto for alles dører, med alt det den innebar. 
Julekortet fikk henne alltid oppunder taket av julefryd, kortet betydde startskuddet for ei tid som Den urolige moren hadde en stor og barnlig glede av og kortet kunne gjerne komme til Flokkens postkasse veldig tidlig, ja gjerne i august.
Men når det kom i år hadde ikke Den urolige moren interessert seg for hva som sto på det. Ikke i det hele tatt. Hun hadde bare sett på kortet, ristet på hodet og lagt det til side sammen med noe annet hun heller ikke smilte av.

Blindemann gikk forbi henne der hun satt og stirret ut på stormbøyde trær og tåkelagt horisont. Han så at hun tenkte på noe, så han lot henne få sitte i fred. Dessuten hadde han en liten tornado hengende i halen. Blindemanns nyeste strategi var å la Den Lille Nye henge der og leke, han visste jo i all sin klokskap at små og nye katter ikke eide den store fintfølelsen for hvordan ekte Herrers haler skulle behandles. Altså med den største andektighet, beundring og respekt.
Den Lille på sin side, ante ikke noe om hva fintfølelse var, det hadde den ikke lært ennå. Kattungen visste kun at den likte å ha det moro og at den spiste alt som luktet godt. Særlig det samme som de store vesnene spiste på sine store tallerker. Oioi, det luktet alltid spennende fra de tallerknene, så det gjaldt å mase på den riktige måten. Det var det andre regelen Blindemann hadde lært den når den kom hit til Flokkehuset for et par uker siden. Det første var at han, selveste Herr Blindemann alltid skulle spise først siden han hadde den fineste halen og de flotteste bartene. Et viktig punkt. Det andre var at det skal lønne seg å mase. Så det drev Den Lille og øvde veldig mye på.

Agnete Ventejente satt som vanlig på post i vinduet med vinterskjerfet surret rundt halsen. Herfra observerte hun det meste som foregikk og det syntes hun, var ikke lite. Hun måtte tenke på hvorfor alle gjorde som de gjorde og hun måtte undre seg veldig over de svarene hun fant.
I dag undret hun seg veldig over at Den urolige moren bare satt og så ut vinduet med en halvspist pepperkake i hånda når det var 1. desember og alle ting. Juleeskene på gulvet sto halvåpne, kun adventslysene var funnet fram. Rart.
Det var så mye å lure på og Agnete lurte ganske mye på leken og gleden til Den Lille, hvordan gikk det an å være så glad for den minste ting? Svinge seg i gardinene med stort engasjement bare det blåste litt i dem og etterpå fant den seg en god arm å ligge på sånn helt uten å virkelig være sikker på at det passet for armen. Trengte noe, gjorde noe med det. Forunderlig.
Agnete var vant til å vente til Riktig Tid, om den kom, og da med blikket sitt forsøke å formidle hva hun hadde av behov. Stemmeløshet krever stor kreativitet.   
Men nå hun undret hun seg ekstra fra sin utkikkspost: Gikk det an å være glad og fornøyd samtidig med at alt var så tåkete og stormfyllt?

Agnete bestemte seg for at hun ville finne ut av alt sammen. Her måtte noe gjøres. Hun bestemte seg for å finne ut hva det sto på kortet de hadde fått av Julen og kanskje til og med finne ut hvor Stemningen bodde og hvorfor den ikke ville komme til Flokkehuset i år.
Det så kanskje mørkt ut akkurat nå, men Agnete var ikke av de som ga opp i første sving.

I morgen ville hun snakke med Blindemann om det hele.



tirsdag 8. november 2011

Snart den fine tiden..

Det er snart den tiden. Den tiden som Den urolige moren ikke har så mye i mot.

Førjulstiden!

Selve Julen er som tidligere nevnt ikke like interessant. Eller, det kan jo hende den blir det i år. Slikt kan man aldri vite i et dynamisk liv hvor intet står stille og intet er grodd, men i følge utsikten fra november ser det ut til at førjulen fremdeles er best.

Høsten hittil har mest bestått av arbeid og hvile. Om hverandre. Den urolige moren er ganske stolt av hvor flink hun har blitt til å kombinere disse tingene som før kun lignet noe komplett uforståelig. Uforståelig som russisk, som mattestykker, som Den ekte mannens arbeid, som at himmelen er blå. Men hvilegåten er altså noenlunde løst, hun er veldig stolt av det.
For tiden går hun på kurser, er med på å arrangere flere konserter, hun strikker, hun lærer seg nye ting som er lurt, hun rydder igjen, hun lever og hun ser på filmer og tenker ut nye ting å gjøre. Minst.
Og hun smugtitter på kjæresten sin.
Det går nemlig an og det kan være ganske spennende.
Hun smugtitter litt på framtiden, også. Det er også spennende.

Dessuten er det ikke mange dagene igjen til julekalendertider nå. Den urolige moren gleder seg til alt som skal gjøres. Førjulen er heldigvis helt forståelig og magisk og det er tiden da alt kan liksom alt skje. Det synes i alle fall Den urolige moren. Snart, snart!


torsdag 6. oktober 2011

Høst


Den urolige moren og byen var venner for tiden. De delte den samme sola og de sang på den samme sangen. Sangen fra det evige veiarbeidet, fra biler og fra hæler mot tørr og kjølig asfalt. Hun likte det.
Da hun dukket fram fra bakken, opp fra sin ubestridte uvenn T-banen idag, som forresten oppførte seg noenlunde, ingen strømstans, ikke for full av folk, ikke noe tullball, gikk hun mot sitt mål med ganske lette skritt.

Hun passerte Teateret som sto der slik det pleide og i dag fikk hun indre bilder av kostymer, rød fløyel og fine stemninger. Det var så inspirerende å være avstandsvenner med et teater, ingen forpliktelser, bare morsomme tanker med seg selv i hovedrollen.
Det er ikke alltid slik, bare så det er sagt. Noen ganger blir hun mutt fordi hun ikke svinger og gestikulerer på gulvet der inne på ordentlig, iført tunge kjoler og parykker. Hun kan til og med finne hele bygget provoserende fordi det står der og minner om uoppfyllte drømmer og da nekter hun å svinge kroppen mer enn nødvendig fordi T-banen har gjort henne uvenner med alt. 

Men ikke i dag. I dag hilser hun honnør mot høvdingene på forsiden, som også er hennes venner i solen, og hun gleder seg til at Flokken med venner skal dit på besøk om en stund.

Det tørre høstløvet spraket deilig under skoene og Den urolige moren hadde det akkurat passe fint. Det er det beste.
Høsten gjør henne så passelig og det er deilig å krype inn i alt som er koselig, mykt og varmt på kveldene. Tepper, sofakroker og skygger. Lysene hun tenner blir liksom så mye tydeligere derfra.

Jo, høsten er slett ikke verst. Blindemann har sagt noe om at julen ligger i enden av høsten og derfor synes hun den er verdt å få med seg. Han er enig, julen betyr mange Flokkemedlemmer i sofaen og mye godt i skåla.
Men enda lenge skal Den urolige moren og hennes trofaste kumpan fortsette å kose seg i høstløv, i skrått regn og i lav sol. Vel, kanskje ikke så mye i regnet, men heller da enda mer i lav sol.




lørdag 10. september 2011

På utstilling

Det er så mange ting Den urolige moren kan tenke på. I det siste har hun tenkt veldig mye på Mumlis, festivaler og politikk. Hun har tenkt på det å snu på livet og hun tenker mye på at hun har snakket med en snill politimann. Noen ganger tenker hun så mye at hun ikke har lyst til å tenke mer, det iler liksom både lyn og torden oppi der og det kan hun godt si høyt, er ikke så moro.

Hun skulle hatt hengekøye til tankene og bademadrass til lynet og tordenet. Det hadde vært fint. Der kunne de ha slappet av i fint vær og få brus med sugerør, blitt uthvilte og fine til hun hadde trengt de igjen, for eksempel til noe fornuftig.


I dag skal ikke Den urolige moren tenke så mye. Hun skal på kunstutstilling i stedet. Å se. Ta inn. Og det blir litt rart, for mellom alt som er å se på, henger hun selv. I rammer.

Det skal bli veldig spennende. Hjemme venter Blindemann på å få høre hvordan alt gikk. Noen må tross alt passe matfatet.


mandag 29. august 2011

Oppvaskveier

Jeg savner og tenker for mye, sa Den urolige moren høyt mens oppvaskvannet sprutet om henne. Noen dråper fant kinnet og noen traff en liten herre som tålmodig satt ved sin faste plass langt der nede ved tøflene hennes.

- Nå er det rett før du drukner meg i all selvmedlidenheten din, jeg synes du skal ta det litt mer med ro der oppe! Du vil jo helst ikke knuse noe, det er jeg sikker på!

Blindemann fulgte nøye med på alle bevegelser, jammen var det fres i matmor i dag.

- Men jeg synes ikke at det er noe moro å ta oppvasken, svarte hun. Jeg synes ikke det er noe morsomt å vente, heller.
- Hva venter du på da?

Blindemann visste jo så mye om det å vente, det var faktisk en del av livet slik han så det. Han ventet for eksempel på mat, på at noen skulle åpne døra om morgenen og på at noen skulle komme hjem å synes at han var den flotteste skapningen på fire ben. Ja, slike ting. Hver dag måtte det som regel ventes. Så hva var problemet?

Den urolige moren satte seg på en stol og så ned. Det var kanskje slik? Kanskje var venting en del av livet. Men akkurat nå synes hun seks uker var lenge.

- Visste du at det er seks uker til at du skal sitte og være i veien når Mumlis skal kle på seg sokkene sine? Visste du at det er seks uker til at du får en ekstra varm kos og at det er like lenge til vi får se det vakre ansiktet hennes? Ikke skal Fredrik Bil kjøre inn på grusen og ikke skal vennene hennes parkere sko i gangen. Ikke på seks uker! Og har du tenkt på hvor langt unna hun er?!

Nei, Blindemann hadde ikke tenkt på det, ikke i det hele tatt. Han levde i det berømte nuet og fant det spennende nok.

- Er det ikke slik at man har barna sine til låns, spurte han. At de er her for en stund. Da kan vi lære de ting og uting, vi kan se på dem og gi de mange klemmer. Etter en stund vil de ha livet mer for seg selv og da reiser de til det de selv har valgt, til sitt eget liv. Som kanskje er en morsom skole, akkurat som Mumlis valgte seg. Jeg vet jo ikke, jeg ble aldri far selv, men jeg har jo vært onkel for utallige små som reiste da de ble passelig klare. Livets gang, er det noe som heter. Dessuten er jo jeg her med nesten frisk labb og med matlysten på topp og alle ting. Det er absolutt nok å ta seg av, vil jeg mene.

Jo. Den urolige moren skjønte det. Men hun tenkte og savnet likevel. Snart skulle hun ikke savnevente på høstferie og Mumlis mer, da ville hun godvente i stedet. Men først måtte hun bli ferdig med å søle oppvaskvann overalt.