torsdag 31. desember 2009

Takk for det gamle!


Et år, 365 dager er i ferd med å gli ut i evigheten for å aldri mer komme tilbake.

Heldigvis står et nytt der klar for å ta over den evige stafettpinnen. År 2010 står spent som en stålfjær med friske bein og oppbrettede ermer, ubrukt og frisk i fargen som et par nye sko, her skal dere få møte året sitt!

Men det er i morgen, i dag er i dag og nå vil Den urolige moren gjerne dvele litt ved det gamle, oppbrukte året.

Tenk alt som skjedde! Til tross for at lille år 2009 er en bagatell som tiårsavslutter så var det et forrykende år med opp og nedturer, med store smil, enorme tårer og flere spontane snapp etter pusten.

Året startet med januarhysteri og Den urolige moren klorte opp luften og satte sjøbein i 4 måneder. Godt det er over!
Så kom våren og en anpusten tid var fyllt med eksamensnerver og klassefest. Herlig! Hun fikk testet sine nyervervede kunnskaper og det ble resultater langt forbi det hun kunne våge å tro da innleveringer, foredrag og klasseglede begynte.

Mange nye mennesker krysset hennes sti i 2009, de var fine alle sammen!
Inspirerende og vakre Frk. Plomme, tøffe og klargjørende Rockchic, ei Rognbærhulder, en Snikende Tiger og mange mange flere.
Hun fant igjen gamle barndomsvenner også. Minnene suste i ørene og vennligheten hun møtte var så befriende at hun klappet i hendene av glede.

Da sommeren brant som hetest og fargene lekte i hver krok sammen med grillmatdufter og saltvann, bestemte hun og Den ekte mannen seg for å ta av håndbrekket og slippe bremsene og heller finne et gir til. Innen høsten hadde hilst på så sa det nye Hjemmet plutselig HEI! Og der satt de plutselig med store øyne rundt middagsbordet på et sted som var Hjem og de ble med inn i mørk høst og vintertid.

År 2009 var Den urolige morens år og nå var det over.

- Blindemann!

Den urolige moren ropte på en lite interessert og kald kar, han hadde tross alt vært ute i to minutter og ville gjerne vise hva han mente om at noen kunne gjøre det inne, mens andre måtte gå ut.

- Kom da, lille venn! Tror du at neste år blir like bra?

Hun lokket med en bit av kveldens festmåltid og ørene hans så straks lystigere ut. Utsiktene til å få gnage skrog gjorde velvilligheten større og han tenkte på spørsmålet.

- Tror du gode dager og herlige utfordringer er begrenset, spurte han. Tror du at glede og oppturer har en viss levetid som du selv må posjonere ut så du ikke bruker opp alt sammen? Kan alt som er godt bli enda bedre og bare du selv kan avgjøre hvordan du tar hver dag som tilslutt blir hele livet ditt?

- Min gode Blindmann, takk for det! Og takk for det gamle året vi hadde sammen. Jeg gleder meg til det nye. Det nye året skal være en perfekt fortsettelse av det gamle og bremsene er fremdeles av. Vi har jo ankeret om det skulle gå for fort. Det skal Den ekte mannen få låne også, vi har jo lovt det. Nå ble jeg glad!

ET SPENNENDE OG GODT NYTT ÅR ØNSKES TIL DERE ALLE SAMMEN!

onsdag 30. desember 2009

Trøstevise


Når det ser ut som om man er sviktet av livet selv. Når man har holdt hendene vidåpne i tilfelle det er sant at det ikke faller noe i lukkede hender. Når man har bedt til en Gud man ikke har sett eller hørt i tidligere fall. Når man tenkte at "Jo, det kan vise seg at jeg er akkurat som alle andre!" Når man i et sekund innbilte seg samme rettigheter som menneskene utenfor kjøkkenvinduet har.
Når man trodde på mirakler. Når man gikk den ekstra mila. Når man ikke gråt så mye fordi man ville vise seg sterk. Når man tenkte så positivt at det sved litt i ryggen og knakte litt i jeksler.
Når man egentlig bare ville hvile i troen på at man var hel og fin.

Da er det vondt å ikke få det bekreftet.

Da er det hjertensskjærende å se på, å stå ved siden av å ikke få gjort noe. Å strekke ut ei hand blir liksom så tafatt, men den er der om du vil ha en varm neve å holde i.

Det blir bra igjen, det blir bedre enn bra igjen! Men denne veien må du gå selv, med vidåpne øyne fordi verden bare er sånn. Det var slik veien var lagt.

Ingen kan be deg se på gresset, ingen kan be deg løfte blikket mot det blå. Du trenger det ikke heller.
Din sorg er din, og min er min og tiden det tar bestemmer du.

Men du er ikke alene. Noen tenker på deg, noen bryr seg om deg og noen vil stryke ryggen din og si deg at det vil bli bedre selv om arret lyser av seg selv.

Se på mitt arr, jeg har også et! Han utenfor kjøkkenvinduet også. Vi er kanskje en klode befolket av arrete mennesker.
Og nå har du fått ett til å samle på. Vi kan se på arret ditt sammen? Om du vil.

Og om du vil, så kan jeg holde hånda di. Så holder du min når det er meg som puster stille.

Det er det som er planen. I mangel på mirakler er jeg tilhenger av den.

En klem og litt på stryk på ryggen til deg.

tirsdag 29. desember 2009

Minuttet


Det er en kald dag utenfor Flokkeheimen og husets beboere sitter klokelig innenfor veggene siden det hadde vært litt uklokt å sitte utenfor i denne kulda.

Den urolige moren har lagt seg under lagvis med tepper på tenkeplassen sin og der har hun fått selskap av en forkjølelse med nogo attåt.
Det er ikke noe moro å være hanglete, men når Den ekte mannen byr på koser, kakao og armekroker så er det ikke så verst likevel.

Det er hverdagsfølelse og hun skal en tur til byen. Hadde hun vært helt frisk og i slaget skulle hun tatt toget, men den leie forkjølelsen har sikkert ikke godt av det, heldigvis hadde hun bil. Heldigvis.
Det toget altså. Hun hørte for noen dager siden at en eller annen i det fjerne snakket om den gode følelsen av å bare sette seg inn i en kupè og bare la seg transportere fra A til B. I himmelens navn, er folk gale?! Det er jo skummelt. Tenk om...?

Den urolige moren må stoppe opp. Verktøykassa! Den har hun snakket om før og akkurat den kassa er helt uvurderlig på noen dager, i noen situasjoner. Den er også litt skummel å finne fram siden den betyr at hun må utfordre, men i dag er det jo denne leie forkjølelsen som ikke vil på toget og da er det jo greit å bare titte litt oppi for sikkerthets skyld.

Hun roter seg forbi pusteøvelsen og løfter litt på slapp-av-trikset. Under der er den hun er ute etter, Minuttet.
I et minutt skal hun si alt som er så skummelt at fy, og ingenting er ille nok. Ut med det, en to, tre!:

Toget kan spore av, det kan hende det ikke klarer å få opp dørene sine, tenk om hun blir syk, herregud hva skal hun da gjøre, tenk om konduktøren glemmer hvor bremsen er, tenk om skinnene ikke vil mer, tenk om hun blir syk og...det har hun sagt ja, tenk om hun aldri kommer av og tenk om hun blir syyyyyk! Hvor skal hun gjemme seg da? Og tenk om toget ikke vil ha henne på. Tenk om hun er en sånn som ikke toget liker, tenk om hun blir både syk og toget ikke vil være en venn?

Minuttet er over.

Hun sitter under teppene med den ene hånda i den andre og skjønner at tog er tog. Det er hverken venn eller uvenn. Så det var slik fatt, ja. Hun er redd for at hun skal bli glemt og oversett om det skulle skje henne noe. På et minutt var DET avslørt.

Da vet hun hva hun må. Men ikke i dag. I dag er hun tross alt forkjøla og forkjølelser liker ikke tog.

Kan du fortelle noe fint om tog?

søndag 27. desember 2009

Innvendige utlendinger


Den urolige moren hadde fått et interessant spørsmål i dag. Hun tenkte mye på det og spørsmålet lød:

Er du en høylydt amerikaner eller en taus finne?

Det var to ytterpunkter som hadde stor plass mellom seg og man kunne jo være alt i mellom. Hun undret seg på om hun var begge deler og siden disse to typene sto på hver sin ende av typeskalaen i følge henne selv, så var det riktig å ta den tiden det tok å bli ferdig med det.

Høylydt amerikaner. Hun så for seg en stor mann fra Texas med sigaren i munnviken og beltespenne på størrelse med sin egen stat. Språket kan tendere mot vulgært og magen over beltet er på bristepunktet i sin egen glede over å holde seg mett. Antall kvadratmeter med jorder og dyr avspeiler egoets storhet og verden er til å forsyne seg grådig i mens lassoen drar inn det som ikke vil, men skal.

Jo, ja, arketypen og myten fikk rom og Den urolige moren lot det skje.

Taus finne. Hun hadde selv sine aner fra Tornedalen og hadde lettere for å identifisere seg. Om hun skulle tillate at arketypens lavmælte framtoning skulle få samme behandling som kvegeieren, ble bildet utvilsomt utvidet med klaskende bjøkekvisteslag mot naken hud i varm sauna mens svetten sildret og edene rant. Vodkaflaska står utenfor i snøen så man kan ta en støyt i farta mot snøbading og annen selvpining i julegledens navn, og livet er ikke det samme uten dagens smekk.

Var det der forskjellene lå? I det ene eksemplet fantes ikke større smerte enn irritasjonen over en knute eller to på lassoen og kanskje også over naboens manglende respekt for ranchens grenser, mens hos finnen oppsøkte man smerten lavmælt og gjorde den om til en del av det daglige ritualet. Smerten ble holdt oppe og framme som en mager og evigvarende fakkel på vei i mot en olympiade.

Den urolige moren visste ikke svaret, men hun tenkte at begge hadde islett av noe hun visste hva var.
På fest eller i sammenkomster med andre sender hun den tause finnen ut i sommernatten. Han sitter alene i halvmørket og nipper til svartkoppen mens han tenker dystre tanker om liv og død samtidig som bjørkene suser svakt i toppene og solens snarlige ankomst er uinteressant.

Men på den andre siden er det amerikaneren som får reisepass og visum når hun blir alene og måtte ta tak i indre trollskap og fanteri. Høy latter og lårklasking er fremmedord og uvesen og ballonger er noe man stikker hull på.

Den urolige moren liker å være så mye på engang. I skattekisten finnes både amerikanere og finner. Håpet er at amerikaneren innimellom kan glede seg over en kvistesmekk og et livstankespinn i livets sauna og at finnen kan feste et belte med gigantspenne rundt magen før han ruller i snøen og ler høyt.

Et lite kulturkrasj er ikke å forakte og Den urolige moren ler inni seg av alt tullballet en kan komme til å tenke på når romjulen går så sakte at den nesten parkerer.

Har du en gal utlending eller to boende i deg?

lørdag 26. desember 2009

Jazzkaffedagen


Mmm...disse herlige dagene hvor alt er dekket av fløyel og små filthjerter. Dagene da snøfnuggene faller ned som små lyddempere som legger seg akkurat på rett plass, nesten som for å understreke at tiden har giret ned til et lavere gir og det bare er å slappe av i baksetet mens man stille betrakter utsikten på den rette og ukompliserte reisen. Langt der borte skimter man kanskje et rådyr, men det er det bare du som ser og verden er for fin til å forstyrres med småprat.

I det fjerne høres svake lyder av snøfresere og barneglede, duften av nykokt kaffe sprer seg for andre gang.

Nå er det jul og vinter hos Flokken.

Hoppegutt og kameraten har kost seg ute i snøeldoradoet. Den urolige moren vet det siden det ligger et fjell av uteklær og smeltede snøklumper som fine små bevis ute i gangen. Det er nesten så hun får barnehagestemning inni seg, oi så mange våte støvler hun har sett gjennom åra.
Mumlejenta fikk også en rolig start på dagen i dag da hun hadde snødd inne og tålmodig måtte vente til de fikk spadd henne ut. Selv om dramatikken ikke var stort å skryte av så var det tross alt en liten hendelse i en langsom dag.

Den ekte mannen har løftet kaffekoppen i sakte film opptil flere ganger sammen med sin utkårede etter ekspedisjonen bort til Mumlehuset og de er enige om at dette er gode dager. I morgen begynner Romjula. I følge vikingene er dette dager som ikke er så hellige og i sin kjærlighet til fordums vikingetid, tenker hun at etter all bloting og hellighet skal det bli godt å være litt uhellig framover.
Hellige eller ikke, etter å ha jogget seg gjennom desember er det en ren nødvendighet å ligge mer enn man står. Dessuten er de så fornøyde med all snøen som ga de både bevegelse og god samvittighet.

Mer sofaligging og nye sukkersjokk skal de i gjennom før de svømmer med rolige tak inn i Romjula. Heldigvis er det enda en stund til tiden for de gode forsettene.

torsdag 24. desember 2009

24. desember


Blindemann satt på nattbordet og kikket ned på en sovende Mor. Han var ivrig i dag og ville at alle skulle våkne nå som han hadde åpnet dagen sammen med den tause og stadig fallende snøen utenfor vinduet. Det var så stille overalt og han lurte på om kanskje hele verden sov mens han var våken.

I dag var visst julen kommet. Den hadde banket på mens han hadde ligget og snust inn duften av at ute hadde kommet inn med pynt på. Han undret seg over det, hvorfor var skogen i stua? Menneskene var jammen rare. Han hadde jo vært med på såpass mange juler nå at han visste gangen i alle ting som skulle skje, men det var nå ikke alltid han skjønte hvorfor.

Han visste at snart skulle alle løpe omkring samtidig som de ville se på firkanten med lyd i. Forøvrig er det de samme lydene hvert år, men det ser ut til å glede Flokken hans så da har ikke han nevneverdige motforestillinger. Han har heller ikke motforestillinger til duftene som kommer til å spre seg sånn utpå eftan, nesa skulle heves inn i dufthimmelen i noen timer før han satte seg tilbords sammen med de andre. Av en eller annen uviss grunn ble han alltid henvist til skåla si, men han var ikke den som ga seg så det ble da alltids noen herligheter på han til slutt.

Det som kanskje var litt verre å tenke på var at menneskene måtte igjennom så mye vanskeligheter.
Noen klarte eller kunne ikke være sammen med de som de var glade i, noen var alvorlig syke, mange var redde og veldig mange visste ikke hvor de skulle gjøre av livet sitt.
Det var ikke alle barn som fikk være barn i jula. Og det var ikke alle katter som fikk være glade katter heller. For veldig mange betydde ikke jul annet enn en dag til uten mat, ro eller tro. Disse tankene var så store at Blindemann ikke visste hvordan han skulle avslutte de.

Han så ned på Flokken sin der de sov trygt i huset sitt. De kunne få sove litt til. Han tuslet inn i stua igjen og satte seg i vinduet. Der ute var verden.

Blindemann sendte et lite takk ut til evigheten fordi han var en heldig katt som kunne både demonstrere og mase etter mat uten å få ris på halen sin.


Takk for følget i julekalenderen og til alle levende sjeler, til alle som har hatt en plass på jorda i historien og til alle som kommer: Til akkurat deg ønskes en fredelig jul, det ønskes deg noe moro, noe godt og noe spennende.

GOD JUL!

onsdag 23. desember 2009

23. desember



I dag våknet Den urolige moren av at hun hadde glemt å skru av radioen før hun sovnet i går. Den sto lavt på så det gjorde ikke så mye. Radioen hennes var svært hjelpsom, den fortalte henne at det faktisk var lille julaften i dag.
Som om hun ikke visste det.

Det var en rar dag, dagen før dagen. Et slags alvor hadde rammet henne, og hun visste ikke hvorfor. I hele desember hadde hun hatt lekejulen i seg, hun hadde pyntet for at alt skulle være klart til julen kom på besøk og hun hadde funnet fram sin mest gjestmilde plass i sjelen for den.
Var det slik det var en gang da hun ventet på julenissen som liten jente? På avstand virket det bare stas og gavene sto i fokus. Men når det sa Bank Bank på døra mistet hun fullstendig taket i alle gavetanker, de kom ikke tilbake før den store mannen som forventet et helt års godhet av henne, var ute av døra igjen.

Nå var det litt lignende. Snart skulle jula banke på og andektigheten hun ikke ante hvor kom fra bodde i hele magen hennes.
Hun kjente bare at hun trengte den. Livet var en jo en serie dager som løp fra og rundt henne til vanlig, den ene mandagen avløste den andre og nå var hun blitt grå i håret.

Det kom ikke til å banke noen nisse på døra hennes i morgen kveld, men hun visste at julen kom likevel. Den kom ikke fordi noen hadde bladd utrolig fort i kalenderen fram til nå og ikke fordi radioen sendte ut sanger og pepperkakebaketriks som minnet henne om at de hadde glemt hele pepperkakebakingen i år. Så dumt, de som hadde former til krokodiller og moskeer i år og alt.
Nei, i år kom jula til henne fordi hun hadde invitert den. Hun hadde sendt ut små daglige invitasjoner som alle var blitt akseptert. Hun kunne gråte av glede og lettelse, og gjorde det vel litt og.

Det var rart å tenke på at jula hadde vært en uvenn så lenge. Og at trikset hadde vært å kaste øksa dit den hørte hjemme og røyke fredspipe i stedet.
Skulle presset bli for stort er det jo bare en middag hun skal servere, tross alt. Og til hvem? Hennes Storflokk blir glad bare hun husker å sette på kaffen og er ikke maten ute av kjøla en gang så henter de den da selv. Hun trenger ikke å tenke på det.

Det er skrekken som er borte. Skrekken for en uke i året. Den er forsvunnet så det bare er et skyggeminne om den igjen.

Bare det er jo verdt en fest. Og de åpner dørene til huset sitt den første juledagen for å feire det.
Flokken tenner lykter så alle finner fram.

Ha en god og vakker lille julaften!

tirsdag 22. desember 2009

22. desember


Flokken har pyntet juletreet sitt.
Det kom da et tre inni huset selv om det ikke ble furu. Den urolige moren fikk faktisk ikke viljen sin på et eneste punkt, og det må hun jobbe litt med for å komme over. Hun ville nemlig ha noe lignende juletreet til Søster Øster. Flokkens eldste medlemmer var innom Øster og Nuni i dag og hun falt i staver over stueprakten som sto der og lyste som et Tove Jansson-eventyr i nydelige lyse farger og blomster og perler. Vakkert som Øster selv.

Men nei, hjemme sto hennes eget tre akkurat som hun hadde forlatt det. Stort og veldig fullt av pynt som hverken matchet eller hadde noen stil. Det skal sies at Flokken var veldig glad i alt som hadde en historie. Særlig om den innebefattet ungenes yngre år.
Men litt helhet kunne det likevel være, prøvde hun seg.

Nedstemt.

Av det som hang i grana var det blandt annet en liten nisse som var fra Den urolige morens egen barndom. Hun hadde sneket den ned i lomma en gang hun hadde vært hos Mommo for å nyte ribba hennes og den stjålne nissen hadde senere hvisket at den trivdes hos Flokken også.
De fineste pyntene hadde hun fått i en julekalender som Øster hadde laget til henne for mange år siden, og mange kuler i varm rød og gullende gull hadde blitt med hjem fra store magasiner i svenske farger. Og med det var hun fornøyd.

Uenighetene med resten av Flokken lå ikke der. Den lå i hvorvidt musikkinstrumenter hørte hjemme på et tre eller ikke. De andre mente unisont at trommer og saksofoner absolutt skulle opp. Trompeter og althorn, likeså. Den urolige moren har i flere år tilsynelatende bøyd nakken og godtatt de instrumentene under tvil, men i år kom den virkelige utfordringen.
Den ekte mannen kom hjem fra spillejobb med utvalgte produkter fra et firma i dets egne farger. I posen lå det mang en skatt for kjennere og en av gavene var skinnende julekuler i rødt og blått med TYDELIG logo som fortalte hvilket fotball-lag det var lurt å heie på. Hoppegutt holdt på å ta salto i ren fryd og Den urolige moren sank sammen i juletresjelen sin. Hoppegutt, som eide hoveddelen av høytiden når moren hans datt inn i uviktigheter, sto klar til å henge opp en blå kule med glede og latter i hele seg. Den ekte mannen flirte og Mumlis hadde medfølelse med moren sin, heldigvis. Men det var ikke verre enn at de kom opp på treet, alle fire kulene.

Så nå henger de der. Bejublet av et lite korps med instrumenter.

Hun måtte le.
Det var vel ikke så viktig hva som hang oppe på et tre, det viktigste var at alle var glade. Og det var hun. Hun lo av at de hadde dumme ting på treet og at de synes det var så moro å erte henne.

Hva de kom til å dra i hus til neste år turte hun ikke å tenke på en gang, men en ting var sikkert. Det ville bli grusomt.

God 22. desember!

mandag 21. desember 2009

21. desember


Årets mørkeste dag er her. I morgen snur det igjen mot lysere tider og det er stor grunn til feiring. Nå er Den urolige moren fryktelig glad i Midtsommeraften også, særlig fordi det er heksenes og de nye blomstenes tid. Det er veldig fint. Hun liker alt som er heksete og mystisk, og en fin svart heksehatt som disse skjønne kvinnene har ville hun blitt glad for å kunne bære rundt i huset på visse dager. Om noen da skulle lure på humøret hennes så ville hun kunne peke på hatten og alle ville skjønne alt. Det var et fint juleønske, kjente hun.

Det er ikke mye hekserier over julen og solsnufeiring. Det er litt dumt. Og litt rart siden de er så til stede når sola bikker andre veien.

Hvor gjemmer heksene seg i mellomtiden? Kan det hende at de bor litt i oss kvinner og kanskje også i dere menn? Når vi fine og ellers snille damer hyler og smeller med dører, når vi har store forråd med edder og galle som skal ut, er det da vi kjenner på heksene inni som har litt de skulle ha sagt?

I julen er alt veldig hyggelig, et minimum av edder og svært lite galle preger tiden hvor vi smiler og smiler og tenner lys.
Den urolige moren har lært at det ene eksisterer ikke uten det andre, det finnes ikke liv uten død, det finnes ikke glede uten sorg og så videre.

Sånn sett så er det fint at hekser finnes, så vi kan bruke julen til å være litt ekstra fine mot hverandre, siden resten av året er fritt til å hekse seg i.

Ha en fin 21. desember!

søndag 20. desember 2009

20. desember


Hvem høres i den stille natt
når konglebjellen ringer?
Hvem bor i treet med sin katt,
som julestemning bringer?

Det kan vel være musemor
og kanskje vinterfuglen?
Eller lyden av en stjerne stor
som ikke finner julen?

I skogen står et lite tre.
Der finnes en med lue,
som rister konglens hjertefred
på busk og blåbærtue.

For de som tror på litt magi
på trylleri og glede
kan kanskje få et glimt i år
av Skognissen sin slede.

For han er til for de som ser,
for de som gjør som fuglen,
den sitter stille på en gren
og minnes barndomsjulen.

Var den som et fint juletre
med glitter og med stas?
Eller som en blå isbre,
med kulde og med ras?

Heldigvis kan ras ha stas
og juletrær står skjeve.
Sjelden er det helt perfekt
Det kalles jo å leve.

Skognissen sitt konglestøv
det sprer seg fra hans slede.
Det drysser over bark og løv
og gir oss juleglede.

Hvor vi alle kommer fra
og hvor vi nesen vender
vil vår alles bakgrunnstid
holde våre hender.

Men det vår venn i skogen vil
som barnehjerter hører
er at bjellen klinger til
når sleden ved oss kjører.

God 20. desember!

lørdag 19. desember 2009

19. desember


Det er den nest siste lørdagen i dette tiåret i dag. Det er litt rart å tenke på. Den urolige moren tenkte mer på det når det var skifte fra 1989 til 1990-tallet. Og særlig fra 1999 til år 2000.
Lille år 2009 drukner litt, som et lite ubetydelig tall under det store 2000-tallet og det er jo litt sårt. For det er da minsanten et tiår dette som alle de andre. En uke og noen dager til bare nå, så er det over.

Men først kommer jul og all den kosen det fører med seg. Det er den siste julen i dette tiåret, også. Neste jul kommer til å bo i et helt nytt tiår, kanskje vil man om enda flere år si at det der tiåret fra 2010 til 2020 var litt av et tiår, musikken fant nye takter og moten var eksepsjonell. Kanskje man vil ta etter, kopiere kunst og arkitektur, design og kaffetyper og alt det beste ved den i...ja, la oss si i år 2050?

Men nok om neste tiår, dette lille 2009 kan føle seg enda mindre om hun ikke en gang sier skikkelig farvel.
I år vil Den urolige moren feire jula skikkelig for siste gang i 2000-tallets første tiår og hun skal ut å kjøpe stjerneskudd til julaften. Faklene som Hoppegutt og vennene hans har laget skal også tennes til 2009 sin ære. Året skal få sin verdige avslutning og hun gleder seg over å være med i historiens sus.

Det kommer mange tanker når en sitter sånn ute i kulda og ser opp på stjernene. Men mindre ting har også sin plass i tankene, som for eksempel at hun ikke finner furutreet sitt, hun har begynt å mentalt forberede seg på et annet. Det er faktisk mulig hun må feire med et annet tre.
Det skal være velkomment det og, selv om det ikke er så fint. Hun lærte jo det under kakebakingen, det trengte ikke være pent for å være godt.
Tiårets siste jul vil komme og gå samme hva hun staser opp i stua, men at det skal pyntes litt ekstra i år er det ingen tvil om. Instrumenter eller ei.

God nest siste lørdag i desember 2009!

fredag 18. desember 2009

18. desember


I dag skal ikke Den urolige moren mase om alt hun ikke har fått gjort. For det har hun nemlig fått.
I går fikk hun litt nerver, ja det er selvsagt en overdrivelse siden hun utmerket godt vet hva nerver er for noe og det ligner ikke på det man får fordi man ikke er på topp i forhold til datoer, så hun dro ut i går for å handle inn gaver.

Hun fant helt utrolig mange gaver der ute i de overfylte butikkene, men ikke mange av dem passet til de hun skulle ha de til. Bortsett fra til Søster Øster da. De har en god og fornuftig avtale om å ikke kjøpe gaver til hverandre, bursdagene deres ligger dessuten nære julehøytiden og alt det der. Men hvem er den eneste hun finner gaver til? Den ene perfekte, søte og fine gaven etter den andre til Søster Øster. Men siden hun ikke skal få noe, sukker Den urolige moren og går videre. Det er jammen ikke lett å vite hva folk blir glad for, men hun tenker at det viktigste er at hun finner det hun vil gi.

Da det ene territoriet var snust opp og endevendt hva muligheter angikk, reiste hun til neste slagmark for å møte Den ekte mannen. Sammen trakk de skulderne opp til ørene og løp inn som de reneste våpenbrødre, dem mot alle. De fant ikke alt, men de fant mye, og den gode vane tro så fant Den urolige moren alt mulig hun kunne tenke seg selv.
Den ekte mannen mente at om hun og Søster Øster hadde hatt ubegrenset med penger og plass, hadde de slått alle kjøperekorder i denne søte juletiden. Den urolige moren var helt enig men tenkte nå mest på hvor ekstra fint de hadde fått det da. Da skulle hun...men nei, det var ikke virkelighet.
Hun lurte litt på hva som var virkelighet når hun så Den store kjøpefesten utspringe som en scene fra maurtuas indre foran henne. Uten forkleinelse til maurene, selvsagt. Virkeligheten sa dessverre noe om at hun selv var en menneskemaur der hun løp fra den ene hylla til den andre. Og at det var noe koselig i dette kaoshysteriet, men den innrømmelsen ville hun aldri si høyt.

Hun sto ikke sterkt og tøft på barrikadene for mindre forbruk og mer hjerter i år, men litt hadde hun da fått til. Hun og søstern hadde jo fått til gavestopp. Som egentlig bare betydde at hun ikke fikk kjøpt den nydelige suppeskåla med tilhørende hvit og vakker skje og det herlige lokket på toppen som hun hadde løftet av og på, av og på, i ren glede.

Neste år....DA skal hun stå på sitt da. Da skal hun gå i tog, skrive store plakater med NEI på den ene halvparten og hjerter på den andre. Til neste år...

Ha en vakker 18. desember!

torsdag 17. desember 2009

17. desember


Nå nærmer det seg. Det er få dager igjen til den egentlige julen er her. Det handles og pyntes overalt og Flokken henger som vanlig usedvanlig langt etter. Kanskje ikke på pynting og iver, men på sånt som krever tid i butikker. Men så lenge ribba kommer i hus og de klarer å finne den furua som Den urolige moren er så oppsatt på, så skal det nok bli jul. Jo, det er et par, tre, fire, ti gaver som de ønsker å få tak i før den 24. desember, det er sant. Så det skal de da få gjort. Det er jo en hel uke igjen!
Men om hun tenker på en uke bakover i tid så var det nærmest i går, så hun skjønner at jula egentlig bare er et vindpust unna.

I hele kalendertiden har Den ekte mannen og hun selv fulgt dagene med en liten hilsen til hverandre annenhver dag. Den urolige moren begynte den 1. desember og siden har de hengt opp lapper under ei klype som igjen sitter fast i en tråd som er spent over stuevinduet. Det er noe å glede seg til, og spenningen har også ligget i hvem som først kommer til å lage hull i tanngarden. Hittil har de husket det hver eneste dag midt i all stri, utrolig og herlig sant.
Det som også har vært artig med den kalenderen er at den hele tiden billedliggjør hvor lenge det er til jul.
Nå er det ikke plass til så veldig mange hilser til. Det vil si at de snart må ut å gjøre det de må. I morgen.

Eller i helga. Ja, snart.

God 17. desember!

onsdag 16. desember 2009

16. desember


Den urolige moren hadde hatt en ekstraordinært julete dag i går. Hun hadde fått hengt opp en lysekronesak utenfor og pyntet den med granbar og glitter og røde filthjerter. Blindemann hadde fulgt henne hakk i hæl under hele granbarletingsturen og de hadde hatt en god samtale om hvor høyt en meisebolle bør henge i tilfelle noen av hans like skulle være ute med ufinheter i nærheten av fuglenes etegilde.
De hadde også beundret trærne og hvor mye snø det var kommet i det siste. Blindemann kunne jo ikke akkurat se hvor fint det var, men da hun fortalte det så han glad ut og stupte en kjapp kråke rundt for å vise at han likte det han hørte.

Litt senere på kvelden fikk Den urolige moren for seg at hun skulle bake noen julekaker, og som før nevnt var hun ikke så god på slike aktiviteter. Nå skulle det tilslutt vise seg at hun var enda dårligere på det enn først antatt, men det var jo mest for kosen de gjorde det. Og lukten.
Hun fant fram smør og sukker og alt hun måtte trenge, ja til og med et forkle fikk hun surret rundt seg og følelsen over å være bakekone var helt fortreffelig. Radioen sto på med julesangene trallende ut av den lille høyttaleren og Den urolige moren sang mens Blindemann trampet takten og sa prrt på de rette stedene. De var helt utrolig i takt med juleånden og slang inn det første brettet i ovnen.

I mellomtiden hadde Den ekte mannen kommet hjem fra lang dags ferd mot kveld og han snuste litt i luften før han satte seg godt til rette i sofakroken med Hoppegutt til selskap. De var ikke helt i den samme flyten som bakstekona, men lot seg heller begeistre av svære greier på tv og satt klar med kaffekoppen til kakeunderne skulle bli servert.
Tiden var inne for å se på de små vidunderne som lå i ovnen, tenk, hennes første bakst i Hjemmet.

Men der lå det ingen bakst, ikke så mye som snurten av en firkantet, søt liten sjakkrute. De var sporløst forsvunnet, men de hadde etterlatt seg noe annet…et helt sjakkbrett! Alt hadde bare flytt utover til et flatt og fint spillebrett med sirlige svarte og hvite ruter i den skjønneste orden. Her manglet bare tårn og majesteter og de andre hvite og svarte impliserte.
Hun gikk ut i stua til de forventningsfulle og lurte på om noen ville ha et parti med kaffe attåt. De ble litt sjakk matt først, men etter en forsiktig prøvesmaking på H1 ble resultatet godkjent. Det trenger ikke være pent for å være godt.
Hun skjønte aldri hva som hadde skjedd, men årets kakeboks ble litt større enn forventet. Større og lavere.

Ha en riktig god og velduftende 16. Desember!

tirsdag 15. desember 2009

15. desember


Den urolige moren har ei venninne som hun ler så inderlig godt sammen med. De treffes dessverre ikke så ofte, avstanden er for stor i det daglige. Likevel har de en kontakt som er der samme hvor langt det i tid eller mil.

Nylig hadde de nok en berikende samtale over nett der framtid og ønsker om framtiden sto i fokus. De var skjønt enige om hvordan den ikke skulle være, samtidig var det så mange løse tråder inn i denne framtiden at å forsøke å se en tråd i det hele var vanskelig. Synlig røde tråder vokser nemlig på de trærne du ikke ser fordi de er i en skog, tro det eller ei. Det gikk ann, hadde Den urolige moren hørt.

Den urolige moren har flere nydelige venninner som hun tar ut forskjellige sider av seg selv med. De var spredd utover som lys på ei kake og ei var i Telemark, ei i Trondheim, ei koste seg med helikopteret i Mysen og ei holdt fort i Sveriges land. Og mange herlige fruer og frøkner residerte rundt i hennes egen bygd.
Hun var heldig.

Jula er mer enn lysepynting og gullspraying av greiner, den favner jo hjertet og gir en lov til å tenke tanker en vanligvis finner litt store og litt umulige å få sagt.
Det er akkurat som all høytiden i jula gir ut små lovlighetspass, eller høytidsbilletter: Nå kan du si at du er glad i familie og venner, i katter og kyr. Nå kan du smile oppriktig og glemme sure miner, de er jo bare oppgulp fra et slitent Jeg allikevel.
Det fine med denne billetten er at den gir mer lov for hver dag, den har samme regler som kjærligheten sjøl. Jo mer du ødsler av den, jo mer vokser den. Forøvrig et av favorittsitatene til Den urolige moren. Som en magisk brønn nærmest.

Tenk om hun kunne invitert alle venner som har kommet og gått, alle nye gode fjes og alle fortidens kjente ansikter, til et midtvintersblot. Hun hadde jo blitt så glad av den tanken i går, så hvorfor ikke? Det hadde vært noe.
De kunne ha ofret, spist og ledd. De kunne ha planlagt enda flere framtider og funnet så mange røde tråder at de kunne ha strikket skjerf og sjal av dem. Grisen kunne de ha slengt i ovnen, man er da moderne og sofistikert innimellom og vinen kunne fått rulle og gurgle i munnen.

Det ville ikke bli noen storbloting akkurat i dag, i dag skulle hun skjemme bort småfugler som hun hadde lovt i går. Men en deilig tanke hadde slått ned i Den urolige moren. Hun hadde jo jubileum snart. Ja, ikke snart da. Det var veldig lenge til, men likevel.

I dag skulle hun ofre litt gamle tanker og puste inn noen nye befriende supertanker og kose seg med kalendersjokolade nummer 15.

God 15. desember!

mandag 14. desember 2009

14. desember


10 dager igjen til juledagen, juleaften og julenatten.

Jøje meg, var det ikke akkurat sommer da? Det var da ikke så lenge siden de var på årets campingvogntur med Hoppegutt og hans venn. De hadde badet med alle klærne på sammen med tråbåt og krabber og sommerkvelden hadde vært så varm og livlig med måkeskrik og alle de deilige sommertegnene. Da de kom opp til vogna var de helt salige av grillpølselukten de hadde møtt på veien tilbake til deres lille sommerhus på hjul og sommerlykken oste av dem på vei til kveldsdusj og tannpuss.
Et godt minne.

Det er da sannelig ikke så verst med vinter og jul, heller. Men det har ikke alltid vært slik. I mange år har Den urolige moren fått hosteanfall og hissig utslett bare av å tenke på julehøytiden og alle dens farger. Hun hadde glemt, eller ikke visst hva det egentlig dreide seg om og hvor sårt tiltrengt det er for henne med litt lys og varme i mørketiden.

Hva dreier det seg egentlig om da? Den urolige moren kan jo historien om hva som skjedde i de dager, hun vet om at det er godt å få fri fra jobb og hun har innsett at det bokstavelig talt er julekvelden for handelsstanden og alle de som omsetter saker og mat i pengeverdier.
Og på skolen i fjor fikk hun førsteklasses innføring i vikingenes midtvintersblot og deres feiring av at sola snudde. I tankenes tidsmaskin hadde hun reist hun dit og var med på høylydt fest og moro. En slik jul hadde jeg hatt godt av i denne verden også, tenkte hun.

Men når alt kom til alt gjaldt det vel å finne egne grunner til hvorfor man ville være med i runddansen og hvorfor man ville akseptere de forskjellige skikkene og gjøre de til sine egne. I Flokkehuset hadde flertallet akseptert juletretradisjonen og alle hadde skrevet greit under på at førjulstiden skulle være koselig og fyllt av små ting som ledet tanker og følelser inn mot juletidens skattekiste av gode stemninger.
I dag hadde hun vært ute og lånt noen greiner av naturen som hun skulle pynte med inne og ute, det skulle være dagens julebidrag. Tilbake skulle naturen få fuglemat og god energi.

Hun ønsker alle en god 14. desember!

søndag 13. desember 2009

13. desember


Det gikk en gang en ung kvinne på Sicilia som trodde på noe. Hun trodde på at det fantes noe mer enn det hun ble fortalt og hun måtte dø for sin frimodighet. Lille Lucia ville heller tro på en Gud framfor å tilbe sin keiser og av den grunn ble hun plassert i halm, bundet til påler og måtte vente der på å dø mens flammene tok tak i kjolen hennes og alt ble til det sagnet vi kjenner i dag.

Det hadde gått over 300 år siden den lille gutten hadde kost seg mellom engler og kuer på sin fødselsdag i den lille stallen, så Lucia ble ikke en del av julehøytiden slik sett. Men å feire en liten kvinne med flammer i håret er litt fint likevel, synes Den urolige moren.
Det er fint å vite at noen satte verdier så høyt at de ville dø for det, det må jo bety at saken er viktig, tenkte hun mens hun sto og rørte i søndagens kjedelige gryterett. På den måten har Lucia noe til felles med guttebarnet. Og med så mange andre som har vært innom jorda i den lange historien til menneskene.

Den urolige moren ble tankefull. Er det slik at det er noe fint å stå på sitt, på det man tror på tross av andres motstand? Selv om andre faktisk vil brenne deg opp?
Å, dette var store tanker. Hun kunne ikke på noen måte forestille seg martyrens liv og død, hun visste bare at dette var lussekattenes og stjerneguttenes dag, at hun måtte grytidlig opp da ungene gikk i barnehagen og at hun syntes det var uhyre vakkert med små lys i mørket.

Kanskje livet er større enn vi i vår hverdag tenker over, kanskje vi trenger å vite om historiens små Luciaer for å speile vår eget liv og leven?
For et menneske er et menneske om det lever nå eller for nesten 2000 år siden. Og katter også ja, Blindemann.

- Vi er litt redde for å si hvem vi er, hva vi tror på og hva vi ønsker av våre liv. Jeg holder muligheten åpen for at vi ønsker for smått og gjør for lite for de drømmene vi engang hadde, tror du ikke Blindemann?

Blindemann var litt distrahert siden hun snakket samtidig som han var på jobb, middagen luktet jo så godt i nesa hans, men han fikk da med seg at hun satte seg selv på plass i historien. Han likte også den kjempegamle historien om Lucia og at hun visstnok kom med Åsgårdsreien og tusser og troll om man ikke hadde gjort alt klart til jul. Det var veldig spennende. Jammen finner menneskene på mye artig når de trenger en god forklaring på noe. Like greit å bare bake det til, til det passer.

Den urolige moren tente noen ekstra lys og bestemte seg for å leve enda mer mens hun likevel var i historien.

God 13. desember og Luciafeiring!

lørdag 12. desember 2009

12. desember


Joda, i dag er det dagen som Storflokken har gledet seg til i et helt år. De skal til Onkil. For Onkil har pinnekjøtt og julestemning i alle kjelene sine.

Den urolige moren er veldig glad i både Onkil og denne velduftende juleretten han serverer, og hun er ikke alene. Hele flokkefølget gleder seg og sikler hele veien til hans lille hus og de puster ikke rolig før hele middagen er fortært, gjerne etter andre eller tredje gangs forsyning.
Den ekte mannen hennes er helt håpløs. Han langer i seg og lager koselyder som en ekte etterlevning av steinaldermannen der han grynter ved sitt bål mens han fornøyd smatter i seg beinet sitt. Det er mulig at Den urolige moren overdriver sitt syn på sin kjære Majestet der han sitter med lykke og kålrot i hele ansiktet, men dette er bare så veldig likt hva hun har sett i Onkils tegneserier, bytt ut pinnekjøttet med villsvin så har hun blitt til Godemine før kvelden er omme.

Onkil er ingen dårlig vert, han vet å sette fram desserter og andre godsaker til kaffen i akkurat rett tid. Alle stønner i hver sin krok av sofa og godstoler og i bakgrunnen går julekalenderprogrammene som de aldri har tid til å se ellers. Og ganske ofte må de åpne på vinduet og lufte ut litt siden de er så varme inni seg når de er der.
Hoppegutt og Mumlejenta, når hun ikke er og demonstrerer, må vandre gjennom Onkils lille hus i tilfelle det har skjedd noe siden sist og det har det ikke. Den urolige moren og hennes steinaldermann snoker til de finner tegneseriene som de er nødt for å låne ellers blir det ikke jul som de liker det. Og hele tiden er det julelyder overalt.

- Men kjære barn, her er det 1 kg pølser og så mye brus at dere må da bare drikke, mer i kjøleskapet og snart er det sjokolade, har alle fått prøve av denne kjelen? Her er nemlig lam av ypperste klasse...og skål!

Litt senere:

- Har noen satt på kaffen?
- Ja herregud, for lengst. Nå jeg er mett altså!

Alle vet nøyaktig hvor lenge selskapet varer. Det varer til Onkil begynner å synge julesanger. Han synger med et smil om munnen og alle kjenner at det var akkurat i rett tid igjen. Det er startskuddet for å finne kåpa, og Onkil står i døra og vinker et lykkelig farvel til sine gjester i år som i fjor. Noen ganger er det fint at året går så fort, tiden iler til de igjen vil møtes over varme kjeler og lune samtaler og de vil igjen høre julesangene som følger dem til bilen som i en ekte julefilm.

Den urolige moren liker tradisjoner med løs snipp, hun liker å se Storflokken samlet og hun liker at noe kan være så fint at tradisjonen bærer seg selv oppe, ingen vil glemme å invitere seg selv til Onkil!

Den urolige moren svinger ønskestaven og sender ut et ønske om at alle må få en Onkil med pinnekjøtt og tegneserier og julesanger til jul.

God 12. desember!

fredag 11. desember 2009

11. desember


Det er den fineste dagen i uka i dag. Fredag. Den urolige moren har en haug med ærender og oppgaver, den ene mer hyggelig enn den andre. Hun skal på førjulslunsj. Ikke en sånn der julen står i fokus, men hun skal møte en gammel venn og hvile litt i ny og gammel energi. Hun gleder seg.

Litt senere skal hun kjøre Mumlejenta til danskebussen, hun er en ekte demonstrant og skal utvise sin mening i København i helga. Den urolige moren er utrolig urolig, men har vært nødt for å klippe i mammastrengen og slippe sin selvstendige Mumlis avgårde. Hun tenker tanker om at bilen må være i nærheten i helga i tilfelle hun må bråkjøre til Danmark for å løslate noen.

- Kjære allverden hvor mye rart en skal få oppleve som mor, tenker hun mens hun pakker ned en ekstra refleksbrikke og legger ved en lapp om at den lille ungen må være forsiktig der ute, mamma venter hjemme med fyr i peisen.

Så er det Hoppegutt som skal til Bestemor og Bestefar for å bake julekaker og det høres så koselig ut, særlig koselig er det å få med vakre kaker hjem som de voksne beskyldes for å spise opp mens Hoppegutt sover. Og det er litt sant.

Den ekte mannen skal ut på spillejobb og det betyr...at Den urolige moren skal være helt alene for seg selv! Jojo, Blindemann og Sverd og de to andre småfjollepusekattene til barna, unnskyld ungdommene, er jo også der.
Men herrefredogjemeni, hva skal hun da finne på?

Forslag 1: Vaske (ja jøss)(Men veldig fornuftig da)
Forslag 2: Sette seg rett ned og kope inn i fjernsynsruta (Man blir veldig godterisjuk av det da)
Forslag 3: Invitere noen på rødvin og småpludder, tenne lys og sette på noe fin musikk og bare flyte med og det er akkurat det blir, ingen grunn til å lure mer for alle andre forslag er så utelukket atte fy.

Den urolige moren ønsker alle en julekonfekt av en fredag. Vakker og mørk på utsiden, smakfull, søt, lun og litt pirrende i midten.

God 11. desember!

torsdag 10. desember 2009

10. desember


Deilig er jorden?

Den urolige moren får mange tanker når hun hører tonene i den velkjente sangen som det er så lett å synge med på. Deilig er jorden, mektig er Guds himmel.

Det er fredstider. Og alles ønsker innerst inne er fred på jorden og at den skal være deilig og god. Den urolige moren tviler ikke på det.
Julen er jo en tid hvor det fokuseres på fred og fordragelighet, familiebånd skal styrkes for de som har slike interesser og givergleden stammer muligens fra ønsket om å bidra til andres velferd. Og kjærlighetens symboler henger i hvert et vindu, mens håpets lys skinner opp i hver en mørk krok. Og det høres fint ut. Det er fint.

Men hvorfor må det en julehøytid til? Og hvorfor svarer vi fredsropet med gufne svar og slitne ansikter?

Den urolige moren har forsøkt å finne ut av det og ser ingen annen mulighet enn at det må herske ro og tydelig kjærlighet for at vi skal klare å gi før vi tar. Og vi må ville gi mer enn vi selv vil ha. Ønske det.

Det er vel egentlig logisk. Men hvordan skal vi klare å snu alt det slitne til noe fredfyllt og harmonisk? Hun skjønner at det er nødt for å finnes hederlige unntak som for eksempel når hun selv har PMS, da vil det ikke være muligheter for fred om hun så har sovet i en uke på forhånd. Og det er også en umulighet når hennes halvblinde halvdel slår sin blinde side inn i noe han ikke ser. Da snakker vi ikke om fred. Da snakker vi om alt vi forbanner.

Kanskje vi bare må innse at klag og surv, slitne ansikter og håpløse PMS-uker bare er noe vi må leve med.

Men! Det unnskylder ikke at vi ikke skal prøve mer, det gir oss ikke et hvileskjær i utmattelsens tanke og vi skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke blir begått mot oss selv. Hun tok herr Øverlands ord til sine og kjente på dem med litt skrekk i magen. Det lå et dirrende ansvar i hans utsagn.

- Blindemann, hva synes du om alle disse fredspriser og fredstanker som flyr over verden i dag? Er det håp for oss og vår ustanselige vilje til å kun tenke dit nesa rekker? Eller er jeg urettferdig og navlebeskuende nå?

Blindemann så på henne med et slapt blikk og hadde det samme svaret som alltid. Den dagen kjærligheten og tilgivelsen står foran redslen for å ikke være bra nok, så vil vi nok puste lettere og regnskogen vil leve et tryggere liv. Tror jeg da, sa han søvnig og la den ene labben over den andre.

Den urolige moren kunne si seg enig i det, men samtidig var det ikke lett. Jorden var deilig under alle krav, himmelen er mektig om man rydder plass til å se det.

Fred til alle. Og skjønn er sjelens vakre pilgrimssang.

onsdag 9. desember 2009

9. desember


Det er en grå og våt dag der ute og behovet for varme og farger har meldt seg. I kveld skal Flokken på kirkekonsert for å øke julestemningen og for å gjøre noe sammen. Og det er både godt og viktig, synes moren og faren til Flokkeungdommene, som nå er den korrekte tittelen på de med minst ansiennitet hva levde år angår.

Hun har begynt å kjenne litt på at rundt dette tidspunktet i desember har ALLE kjøpt ferdig gaver, ALLE har vasket ned huset og ALLE har minst 7 slag i boksen. I tillegg til nyfarget hår og siste skrik i klesskapet.
Men hun har ingen av delene. Og det skal litt til å tro på at hun er noen flink Julestemningsskaper da.
Hun selv er jo mye mer opptatt av å kose seg og gjøre hyggelige ting, og trøsten er at de bor i et såpass nytt hus at de ikke har fått tid til å grise så veldig rundt seg slik at de ikke trenger den rundvasken hun skryter på seg hvert år, som hun aldri har gjort.
- Jeg vasker til våren, har hun deklamert for seg selv og de som vil høre på. Men det har visst ikke vært rare rundvasken da heller. Men hun er flink til å lufte da! Hun lufter ut dårlige stemninger og lufter inn nye ferske energier som kommer rett fra trærne ute.

Apropos trær så har hun sett at de kommer til å selge furutrær hos den lokale juletreselgeren i år. Det er hun glad for. Hun skal prøve å ikke tenke på hvor trist det er at det lille treet har fått liv og skal dø for å pynte opp i en liten periode i livet sitt innendørs og hun lover seg selv at Flokken skal få slippe den årlige diskusjonen om hvorvidt de virkelig skal være med på en slik vond runddans og at de heller kan nyte synet av de vakre grønne glitrende trærne i skogen.
Av en eller annen grunn vinner hun aldri fram med synet sitt.

Så hun gir seg og velger at de skal ha et furutre. De andre er enige i det bare de får pynte med instrumenter. Men det er en annen historie.

I dag vil Den urolige moren henge opp appelsiner med nellikspiker i og la det dufte i stedet for grønnsåpa.

Ha en fin 9. desember!

tirsdag 8. desember 2009

8. desember


Allerede! Det er langt over en uke inn i julemåneden, det stormer faktisk avgårde. Og det er ingen tegn i tiden som sier at stormingen skal slutte heller, faktisk er det store muligheter for at vi stormer forbi julaften også. Og nyttårsaften. Som bare er en uke etter. Det er alltid like sjokkerende. Har de to høytidene alltid ligget så nære hverandre?

Men tilbake til saken. Verden bare stormer avgårde og ingen gjør noe med det! Det kan jo hende at flere har grunnet over dette rene faktum og funnet ut at håndbrekket til denne Tiden er vanskelig tilgjengelig og at det faktisk ikke er så mye å gjøre med dette fenomenet.

Og det liker ikke Den urolige moren. Hun puster inn og forsøker å bite og klore seg fast i hvert sekund, men den blir til fortid på utpust. Fortiden ligger hakk i hæl og klarer nesten å ta igjen nåtid, men heldigvis går det alltid bra. Det er en sikker ting. Som to etter en kommer fortid etter nå.

Nå er det jo juletid og Den urolige moren burde slenge opp låsen og slåen og svelge nøkkelen, men siden det er vanskelig så kanskje det er andre metoder som gjelder? For eksempel å sette ned tempoet litt? Da lurer hun hele sin egen oppfatning og når Tiden suser i serken hennes vil hun gå rolig og fattet og bare le av alt sammen, hoho!

Herfra og ut er det kun rolig gange som gjelder. Dette må nytes, det er jo et helt år til neste gang. Selv om det ikke er så lenge til, tiden bare stormer jo avgårde og noen skulle ha funnet det håndbrekket og.....

Puh!

Den urolige moren finner en indre saks og bryter seg selv av. Nå blir det sofa og en julefilm for å senke pulsen.

Lurer på om det er noen pepperkaker liggende et sted?

Fredelig 8. desember!

mandag 7. desember 2009

7. desember


Det var stort selskap for Hoppegutt i går. Nesten hele Storflokken troppet opp og samlet seg om den nye tenåringen. Det ble servert pølser og kaker som i hvertfall ikke Den urolige moren hadde bakt, det skulle ha tatt seg ut.
Takk for at vi har forskjellige interesser altså, tenkte hun, ellers hadde vi fort lidd under hjemmelagd-kakeløshet og det er veldig kjedelig når noen jubilerer.

Hun la fra seg vaskeriene sine en stund og fant fram en rest kake som var like god i dag. Jammen hadde det ikke snødd litt ekstra i natt også. Greinene på trærne utenfor bukket ærbødig for Den urolige moren, nesten som de bød opp til dans. Hun takket nei, i dag ville hun ikke gjøre noen ting. Ikke danse, ikke vaske mer heller. Resten av dagen ville hun bare være til.
Tankene kretset om julaften som i år skulle feires i Det nye huset.

I år skal Storflokken ringe på døra og si God Jul og Den ekte mannen skal åpne døra med ribbeglede i hele ansiktet og bjellene skal ringe av seg selv og så kommer Donald inn døra og der er Snipp og Snapp og himmel og hav, der er jammen Karl-Bertil Jönson, også! Alle toger inn akkopagnert av selveste Sølvguttene. Ved ribbebordet skal alle de vanlige kommentarene falle om at det er ikke jul før alle er blanke i ansiktet og denne ribba var jammen den beste ever! Skål for en fin jul!

Hun smiler ned i kaffekoppen og bestemmer seg for et stykke til. Hun tror det skal bli en fin jul. Og kanskje de får til å gå rundt treet også, akkurat som Hoppegutt ønsker seg. Hun bestemte seg for å tenke litt på hva slags land de skulle til alle de som skulle over sjø og land og møte en gammel mann.

Kanskje til Kakeland?

God 7. desember!

søndag 6. desember 2009

6. desember


Andre advent. I dag skal det andre lyset i adventsstaken tennes og det med den største selvfølge. Det har Den urolige moren alltid gjort, i allefall så lenge hun har bodd ute av barndomshjemmet.
Men hvorfor gjør man det? Hennes eneste tanke hittil har vært om lysene skal være lilla eller om hun skal klinke til å ha hvite, rene lys i år. Det har alltid vært forbundet med høytid å sette fyrstikken borti og hun har ønsket å kunne si disse fine versene, men ikke mer enn at det blir med ønsket og ferdig med det.

Hun har lest et sted at dette med fargen på lysene er noe kirken har i sine liturgier, lilla er kirkens botsfarge. Botsfarge? Da tenker hun på å gjøre bot, angre seg og gjøre det godt igjen. Det pleier ikke å være i hennes tanker når hun koser seg i lillaens deilige stemning, men noe åndelig er det jo i lilla, det er hun enig i.
Angre seg?
Jo, det er mye hun kan angre på. Mye hun gjerne skulle gjort annerledes. Men det går ikke. Gjort er gjort og spist er spist, heter det. Lett å si er det hvertfall. Hun står der med fyrstikken sin og det brenner litt i magen over alt som ble dumt som hun selv var ansvarlig for.

- Blindemann, hva er fargen til tilgivelse?

Men Blindemann vet ikke det. Den urolige moren blir litt lei seg, hun skulle så gjerne visst den fargen. Da skulle hun ha malt den utover ark og klippet ut små hjerter som hun ville ha strødd utover seg selv og alle andre. Det hadde vært fint.

-Jeg tror ikke det var meningen at man skulle bli lei seg når man tente adventslysene Blindemann, tror du?

Nei, Blindemann trodde ikke det han heller. Lys er jo håp det, minnet han om med de fine blanke øynene som alltid lyser i både lys og mørke.

-Håp. Men da tenner vi det andre lyset for håp da, Blindemann! Tilgivelsens farge er sikkert lysefargen, hvit kan vi si. Vi bestemmer det nå.

Jo, han var enig i det. Hvitt var fint, det hadde jo alle fargene i seg. Dessuten var det en fin hilsen å sette i vinduet, sende litt håp til både øst og vest. Han selv så ikke lyset, men det gjorde ingenting så lenge han hadde det inni seg. Og han tilga seg selv hver eneste dag så lett som en plett. Det skulle han fortelle neste gang han våknet og det var middag; Tenn et tilgivelsens lys inni deg for alt som er gjort og spist, det vil nå alltids gå bra til slutt.

God 6. dag i desember!

lørdag 5. desember 2009

5. desember


Den urolige moren våknet av en deilig følelse i dag. Hun lå der under dyna og var glad for at noen hadde funnet opp den myke gode firkanten som lå over og rundt henne og gjorde henne varm mens snøen lavet ned bare noen meter fra henne. Dyne...bare ordet varmet, syntes hun. Det var i grunnen fint. Og hun trengte ikke å ligge der særlig lenge før tankene begynte å fly som tusen snøfnugg i vinden.

- Engler daler ned i skjul, sa det plutselig inni henne.

- Jaha, svarte Den urolige moren. Hva betyr det da? Betyr det at de ramler rett ned i vedskjulet til bestefar som han hadde verktøy og en stor sag inni når jeg var liten? Eller betyr det at englene vil skjule seg av uvisse årsaker?

Hun spurte høyt om det kanskje var sånn at englene egentlig gikk blandt oss, men at vi ikke ser dem? At de går lønnlig rundt omkring og bare sprer paradisets grønne skatt, helt uten at vi vet?
Oi. Da skulle hun jammen se nærmere etter om hun så noen av skattene som ble lagt fram, kanskje de lå på usannsynlige steder som i en grøft eller oppå et loft?

Purr, sa det fra fotenden. Det var flere enn henne som hadde våknet og han ville dele dyne og varme. Blindemann var så glad i å ha hodet på puta at han nesten glemte all kattemanèr. Han hadde hverken tid eller lyst til å stirre uinteressert ut i intet helt til Den urolige moren forsto alle hans behov. Handling måtte til og han tok den tiden han trengte på å dandere seg på plass og smattet fornøyd da han lå der han skulle.

- Men Blindemann, du er jo en av paradisets skatter! Det er deg englene fløy hit med før de skjulte seg igjen.

Blindemann la seg bedre til rette, han var på vei inn i drømmeland der englene kom flyvende med skinkesteiker og grønne dyner. Paradis er heldigvis ikke det samme for alle. For han var det i hvertfall nok med varme og god mat. Og om det het glad og hellig jul, så var han fornøyd. Skattene lå jo alltid der, lønnlig eller ei.

fredag 4. desember 2009

4. desember!


Den urolige moren har et barn som er født den 1. og et som er født den 4. Og det er hun veldig stolt av. Hennes eget tall er nemlig 14.
I dag er det den 4. dagen julemåneden og det betyr at Hoppegutt har sin dag, sitt jubileum og sin høytidsdag. Det er ikke noe småtteri å feire hvor lenge en har vært på jorda. I 13 år har han vandret omkring her, satt spor etter seg og fått mennesker han møter til å smile.

Dagen startet med sang og latter på sengekanten, akkurat som det skal være. De stablet seg opp trappa i mørket og vekket opp både Sverd og Blindemann på sin ferd. Og et smilende og bustete fjes dukket fram fra dyna. Der en gutt la seg i går, våknet en ungdom i dag da de stemte i med rustne morgenstemmer for å hylle en bursdagshelt.

Den urolige moren så på gutten sin, hvordan kunne det ha seg at hun var så heldig å få lov å bli kjent med akkurat han? Utenfor vinduet snødde det og hun tenkte på en kald vinterførjulsmorgen for 13 år siden da Hoppegutt var klar for å møte verden med sine store grønne øyne og sin trillende latter som gjorde at Den urolige moren måtte le selv om det ikke var like morsomt for henne alltid som for Hoppegutt og hans like. Hans dyphet og filosofiske evner hadde slått moren hans som bemerkelsesverdige mer enn en gang. Fine gutten! Heldig er den prinsessen som en dag skal vinne denne prinsen og hans katt og kongerike. Den urolige moren hadde ofte tenkt at hun måtte oppføre seg skikkelig siden ukepressen og andre instanser hadde satt ut rykter om at man valgte partner etter hvordan foreldrene var. Huttetu!

I dag skal Hoppegutt ha fest for å feire sin inngang gjennom tenåringsporten. Den urolige moren har bedt Husnissen passe godt på, med litt hjelp fra Mumlesøster som sitter klar med kikkert og vaktkatt i huset sitt.

Det er en helt spesiell dag i juletiden dette her. Hoppegutt er blitt til Hoppeungdom!

God førjulstid, i dag er det lov å kose seg ekstra! Hurra for alle som er født, særlig Hoppegutt og søstern hans. Og Blindemann da. For ikke å snakke om Den ekte mannen. Og når hun er i gang...Storflokken er hun veldig glad er født. Hun må ikke glemme alle venner og naboer og tanter og fugler og...

Fint at vi er født! God 4. desember!

torsdag 3. desember 2009

3. desember


Julestemning, hva er det egentlig?
Den urolige moren har tenkt litt på det. Kanskje det rett og slett er behovet for noe varmt og fargerikt etter lang tids venting på noe godt? Det er lenge siden blomstene anget og sloss om oppmerksomheten fra veikanten og vi hadde friheten til å bade i synet av hele herligheten. Sommeren har fargene og luktene, hvorfor skal ikke vinteren ha samme privilegium?
Det har den jo selvfølgelig, men det er jo ikke så lett for naturen å by på samme show siden snøen er hvit og slett og lun i all sin kulde. Det er slett ikke verst å bivåne trærnes underlige skikkelser under snødekke i månelyset heller, det skal sies, men fargene er ikke der.
Vi mennesker er heldigvis lure og litt av noen kriseløsere så vi tar skjeen i vår egen kreative hånd og lager jul, lysfest og dufteksplosjonstid.
Og det er nå.
I dag er den 3. dagen inn i julemåneden og Den urolige moren har laget sitt eget lille rede ved peisen. Boka med skolepensum ligger der ufyselig oppmerksomhetssyk, og det nytter ikke å ignorere dens hav av kunnskap. I dag skal hun til pers og vise fram hva hun kan, så det er ingen bønn. Kunnskapen skal dyttes inn og skylles ned med kakao og mandariner.

I morgen er det forresten jubileum i Flokkehuset igjen. Hun gleder seg til sang og bursdagsritualer, men det er i morgen. Ikke så lett å glemme det forresten, bursdagsforventningene dirrer i hele huset. Jubilanten flakser rundt med nisselue og
ønskelister som varierer etter hukommelse og tro på foreldres lommebok.

I stedet for å lure så fælt på hva julestemning er, vil Den urolige moren forsøke å kjenne litt etter. Den er jo der samme hva hun måtte finne på snurre tankene inn i.

Ha en velduftende og fargerik 3. desember alle sammen!

onsdag 2. desember 2009

2. desember


Siden Den urolige moren ikke har en hest og ikke kjenner en hest heller, må hun fantasere om kanefart og en varm hest som pruster med en fin og tydelig lyd etter å ha løpt med slede bak seg og en urolig mor oppi. Hun ser for seg hvordan pusten til hesten blir synlig i kulda og at det materialiserer seg både skinnfell og fakkel inn i fantasien.
Det er julestemning i toppklasse, særlig om det ligger en termos med kakao oppi sleden sammen med henne. Kose seg er viktig, ute som inne.
Det blir en fin tur, men både Blindemann og Den urolige moren synes det er godt å komme til seg selv etterpå. Det er jo så kaldt om dagen.

I går var det jo den 1. dagen. For å øke stemningen hadde hun slått på fjernsynet og sett på noen juleprogrammer, samtidig mens hun sto med hodet oppi juleeskene for å finne fram de små skattene som hadde ligget i snart et år og ventet på sin tur til å pryde for Flokken. Men hun fant mer. Der var jo også alle de små englene og nissene som ungene hadde hatt med hjem i julegave til mor og far i alle årene og fram til for et par år siden.
Å, minner! En nisse fra år 2000 hadde brukket nesa og hos en engel hadde vingene fått hard medfart, men det gjorde da ingenting. Opp og fram skulle de, og det var ikke fritt for at Den urolige moren holdt litt ekstra hardt i noen av dem.
Så i dag på den 2. dagen i julemåneden står de der alle sammen, ufullkomne og vakre og koser seg i innevarmen.

Den urolige moren og Blindemannen skal prøve den nye peisen sin og koke seg litt kakao før de starter med andre plikter som ikke er så julete. De finnes jo faktisk de også, selv om det skulle vært forbudt i desember.

- Vi får se på plikter og skolearbeid som en kontrast så kosen blir enda mer kosete, eller hva Blindemann?
Blindemann syntes at disse pliktene kunne man kalle hva som helst for hans del. Dessuten var han ikke så opptatt av det. Han var jo katt og hans oppgave var å sove. Men sove foran peisen var absolutt å foretrekke. Han hadde jo tross alt vært på kanefart!

God 2. desember!

tirsdag 1. desember 2009

1. desember


I dag våknet Den urolige moren av en lyd som kunne være startskuddet for at Julemåneden hadde begynt. Dessverre var det ikke det, det var nok bare Den ekte mannen som ikke fikk start på bilen igjen. Men det var et vintersignal så godt som noe!
Hun bestemte seg for at det skulle bli en fantastisk dag uansett årsaken til lyden og at den skulle foregå inne blandt alle eskene med julepynt som de hadde funnet fram.

I går var hun ute å besøkte Nissen for å forhandle om de 48 gavene som skulle henges opp på veggen føre dagen i dag kom, men det var så rart...i tillegg til alle gavene hadde det blitt med nye julegardiner, også! Og litt annet småtteri. Hun skyldte på Nissen og smilte vakkert til sin utkårede som tross alt var den som kom hjem med gitaren i den ene hånda og pengeposen i den andre i sene nattetimer hvor andre helst sov. Han hadde nok møtt på Nissen mang en gang og laget gode avtaler, for Den urolige moren synes hun hadde vært heldig med antall poser kontra slunken lommebok.

I dag skulle alt på plass, ingen grunn til å vente. Ute hadde allerede pyntet seg, men hun lå litt etter i år. Men det betydde ingenting så lenge Stemningen var kommet og Forventningene om varm magi fremdeles levde i henne.

God tur med juletoget til Den urolige moren, ta plass!