fredag 19. februar 2010

Tusen takk!


Da var tiden kommet til å la Den urolige moren i sin opprinnelige form få hvile litt. Hun er så flink, så arbeidsom og så positiv at hun fortjener en liten ferie.

Jeg har kjent at tiden snart var inne for å slutte å gjemme meg bak en karakter, en figur som er en så stor del av meg, men likevel ikke er det. Den urolige moren er ønske-meg, den som finnes bak alle masker og alle forestillinger. Men hun er også litt for redd, litt for avhengig av at Blindemann sier det for henne.
Han finnes jo på ordentlig, blind er han også der han ofte ligger sammen med meg når jeg tegner og skriver. Dessverre er han ikke alltid like heldig når han velger sine veier, det blir mye bump og fall før han til slutt finner veien til matskåla. Hans evige optimisme, hans fryktløse pågang i sitt mørklagte liv, har vært til inspirasjon for meg hele veien.

Min Flokk finnes jo også. De trenger litt beskyttelse og har fått andre navn, akkurat som meg. De har vært så optimistiske, min beste heiagjeng om den store skjelven har inntatt meg ved middagsbordet eller på andre skumle steder. De har smilt og godkjent bloggetegninger og tekst, og sagt at jeg bare skal legge den ut om jeg selv har vært redd. Jeg kan aldri få takket nok.

Mitt opprinnelige ønske var at Den urolige moren skulle hverdagsliggjøre det å være psykisk psyk. Jeg har lest et sted at over 600.000 nordmenn lider av denne såkalte diagnosen og da er det godt å være en som snakker høyt om å være redd eller rett og slett bare er av den kreative typen. Det å ha angst betyr at du er uhyre kreativ, tenk å klare å finne opp alle de skumle tankene! Vi trenger "bare" å kjenne på hva som virkelig er sant  før vi bestemmer oss for våre handlinger.
Det å ta diagnosen med inn i hverdagen og legge livet rundt den uten å være rar fordi man ikke mestrer alt like godt, må være et mål. Jeg er ikke rar selv om jeg er redd, alt jeg og du gjør har vi alltid verdens beste grunn for å gjøre.

Vi får gjøre det så vakkert vi kan, er mitt motto. Som dere lesere har gjort for meg. Hver kommentar jeg har fått her inne, særlig på Facebook hvor jeg legger den ut for de som vil lese, har gledet meg så jeg nesten har klappet i hendene. Hvert ord har gitt meg troen på at jeg kan høre til, at jeg kan nå fram med mine skrevne ord og mine naive tegninger.

Jeg har så lyst til å spre litt mot, litt opprørstrang mot vedtatte normer som bare er til begrensning og litt kjærlighet til alle oss som bærer tittelen Menneske. Det kan virke pretensiøst å kaste hjerter omkring, men det er oppriktig ment; Dere lesere har gitt så mye tilbake ved å si at dere liker eller at dere påvirkes av mine ord.

Heretter vil bloggen min fremdeles preges av store ord og bilder, den vil være skrevet av meg og den vil følge tråden om at verden og livet skal utforskes etter skatter å legge i kista eller verktøykassa. De er kanskje det samme?

Den urolige moren sier Tusen Takk for følget så langt og det er jo klart at hun er med videre. Sammen med meg.

Klem til alle som vil ha.
Med kjærlighet fra Monica Ilni

torsdag 18. februar 2010

Tanketull og framtidsgull

Det er akkurat som om sola forsøker å titte fram litt mer for hver dag. Den urolige moren har undret seg på om den er litt sjenert, men det kan hun ikke tro. Da den skimtet fram mellom snøfnuggene tidligere i dag syntes hun nesten synd på den og hun fikk lyst til å lokke en liten kulokk, men tok seg i det.

Tanker, tanker. Det er jo nok av dem. De innholder jo så mangt. Minner, huskelapper, kunnskap, det er i dem hun tar i mot beskjed om hvor veien ligger og de er opptakt til de utroligste følelser. Og mye mer.

Hva ville skje om man tok i fra henne tankene? Så kun følelsene og instinktene var igjen? Da hadde hun vel sikkert fått en roligere tilværelse, men også mistet muligheten til å tulle og tøyse og finne måter å leke og plage Den ekte mannen på. Hun hadde ikke funnet så mange fine venner og hun hadde heller ikke kunnet følge en oppskrift på hva det nå måtte være. Like greit å ha de tankene når hun tenkte etter.


Om hun kunne se i framtiden da? Det er jo umulig å si noe om, men hun vet at i nær framtid så skal hun spise pizza sammen med Svigerstorflokken og hun vet at det blir hyggelig. Men særlig lenger kommer hun ikke i å spå sikkert om framtiden.

En gang hun mediterte møtte hun seg selv fra framtiden. Det var et godt møte og hun så frisk og rask ut. Antrekket husker hun i minste detajl enda. Hyggelig å vite at man blir såpass klesflink og stilsikker med tid og stunder. Hun hadde selvsagt en stor katt og hun hadde en maskin på kjøkkenet som duret akkurat slik Den urolige moren liker.
Så litt har hun liksom sett framtiden og den gleder hun seg til når hun kommer på at alt ikke skal være det samme alltid.
Alt er for eksempel ikke likt nå som det var for ti år siden, eller tyve? For ikke å snakke om for tretti år siden, men da får det være bra med å gå bakover. Hun orker ikke å tirre førtiårskrisa i dag.

Sola kommer nok snart. Med eller uten lokking fra henne. Den kommer og skal smelte og tine fram alle de fine blomstene hun satte som løker i høst. Hun husker ikke hva de het eller hvordan de så ut på pakka, men moro skal det bli når de kommer uansett. Nytt liv i det nye livet.

Nå er det kakao og appelsintid og Den urolige moren tenker veldig på at hun liker sin mann og sine barn. Det kommer hun alltid til å gjøre, såpass i framtiden klarer hun å spå. Hun er bare den heksa da! Og når hun først er i gang så spår hun at det blir koselig å få besøk på fredag. Sola har så mange ansikter.

Har du tanker om hvordan din framtid kommer til å forandre seg? Eller deg?

onsdag 17. februar 2010

Hvile og krølledagen



Den urolige moren vil ha en sky. Ikke en som er full av snø, men en fin sky som hun kan ligge på når det suser i ørene og viljen bare vil andre ting enn hjerterytmen. Det hadde vært knallfint.
Hun ønsker seg en slik og hun ønsker at det gikk ann å styre den.

Da skulle hun har styrt den til Søster Øster først. Hun ville selvsagt ha sagt i fra på forhånd slik at vinduet kunne stått åpent. Skyen skulle hun styrt rett til bords hvor Øster selvsagt skulle ha servert noe godt, som hun pleier. Boppen og Nuni skulle fått lov å kjøre en liten sving på skyen mens kaffen putrer seg ferdig, samtidig som Øster og hun selv koser seg med bilder av hager og blomster og alt som er koselig. Da er det ro i magen.

Etter at de har sett på Østers nye og egne kreasjoner, hun er nemlig et råskinn på å sy, skulle hun ha kjørt på skyen til et annet land der det er varmt og godt og frukt på trærne. Innimellom skulle hun parkert skyen for å se på noe spennende eller få med seg en fin konsert. Til det hadde jo skyen virkelig vært perfekt og hun hadde nok blitt veldig populær.

Etter konserten skulle hun ha reist hjem i full fart og hentet det badetøyet man ofte glemmer når det er vinter. Og dersom noen der hjemme ville være med skulle de sammen ha kost seg med litt kveldsmat, kanskje litt nyplukket frukt, på skyen før de stanset ved det fineste vannet og dykket seg i et passe varmt bad under en lav sol med grønne trær vaiende i den svaleste kvelden siden forrige sommer.

Den urolige moren trenger virkelig den skyen nå. Hun tror slett ikke hun er alene om det, heller. Skyen trenger ikke være av den langtgående typen, det går fint selv om den bare henger rolig et sted så hun kan krabbe oppi og krølle seg sammen som en liten katt.
Akkurat som hun har tenkt til i kveld. Det er det beste i verden, å få krølle seg sammen under teppet med hodet i fanget til Den ekte mannen som ser på gale mennesker med planker på beina som jobber som tullinger for at de skal være best.

- De trenger en sky, tenker Den urolige moren, de trenger å slappe av litt å bare være. Ikke sant, Blindemann?

Blindemann er veldig enig, den eneste konkurransen han vil være med på er den rundt matskåla, det er hardt nok det. Disse menneskene som løper i flokk i kulde og snø skjønner han lite av. Hans unnskyldning er at han er en katt. Den urolige morens unnskyldning er at hun også er det. Særlig når hun har fått ligge litt på en hvit sky inni seg og seilt til gode steder hvor palmesuset er et frampek om hva som måtte komme.

Har du et sted du kan reise til inni deg?

tirsdag 16. februar 2010

Et velkomment juksemøte med våren


Det har vært en lang dag. Lang og fin.

Den urolige moren synes det ble litt for mye snø og vinter i dag. Det var glimt av blått i sprekkene i skylaget, men det var mer snø i lufta. Vinteren var overhodet ikke ferdig, og det var ikke å forvente heller. I lang tid nå så har hun følt på vårlengten i seg og nå var tiden inne for å handle på det.
Det var bare å kaste seg i bilen og kjøre til nærmeste hagesenter for å lukte på blomster og jord. Den ekte mannen skulle på jobb så det passet fint å ta følge i bilen.
De småsnakket hele veien om det å gjøre gode ting for seg selv og Den urolige moren var kjempeglad for at hun hadde klart å rive seg løs fra de sterke røttene i sofaen og komme seg av gårde.
Vel framme hoppet hun inn på hagelandet som den reneste 10-åringen og en liten svak lukt minnet om tørr asfalt og hoppestrikk i det hun passerte inngangsdøra.

Det første hun så var en liten inngjerding med de flotteste hønemammaer med småkyllinger pipende og løpende etter sine mødre mens de flakset litt hjelpeløst med de små vingene sine. Den urolige moren sto lenge og så på dem og hun tok litt bilder for å sende til Den ekte mannen. Han måtte ikke gå glipp av noe, syntes hun. Han svarte at han kunne høre iiii'ene hennes nesten helt til han.
Etter å ha kost seg med de bevingde små en god stund gikk hun videre og badet øynene i alle fargene. Der var de. Plantene strakk på halsen og viste seg fram fra sine beste sider, alle som en.

- Hei, sa de.

Først den ene, så den andre. Snart alle sammen. Hun hilste og hilste mens hun smilte vennlig tilbake.

Søster Øster ringte på den mobile telefonen hennes midt i fargeferden og de snakket om at Bestemor muligens var en gul høne og at Øster var en lyserosa Ranunkel. Den urolige moren var ikke helt sikker på hva hun var, men hun trodde hun var noe lilla. Det er ikke umulig at det er noe blått heller. Det spilte ingen rolle. Alt var fint.
Da hun hadde vandret gjennom alle fargehavene fant hun en liten kafe med hjemmebakte skolebrød. De ropte også på henne og hun adlød uten den minste antydning til skam og satte seg ned med ryggen mot det hvite ute. Hun var rolig og i en hel bit, og hun koste seg ved synet av en eldre mann med avis og med samværet med sine nye og snart betalte blomstervenner.

På vei hjem da hun endelig var fornøyd med dagens påfyll av grønn energi, tenkte hun litt på det å hilse med rett og stolt nakke. Så fint å kunne hilse i ren glede over sin egen vakkerhet, å si i fra ved første møte at her er en som eier stolthet og andakt.
Hun likte det og bestemte seg for å øve litt på å hilse som en blomst om våren.

Har du hatt årets første høneglede enda?

søndag 14. februar 2010

En sirkel av svar

Dette med perspektiver. Det er en liten hobby som Den urolige moren bedriver når hun ikke faller inn i skrifttyper og elendighet. Det er vel flere ting hun kan interessere seg for, men nå husker hun mest det med perspektiver.
Det er spennende å tenke på at synet på noe forandrer seg om utgangspunktet flytter seg litt. Eller mye. Det kan sammenlignes med å sitte i en bil å se ut på et landskap. Det samme motivet som for få sekunder siden så ut på en bestemt måte, ser nå litt annerledes ut fordi øynene er på et annet sted. Stedet blir enda mer forandret om man er oppe i et fly eller ufo om man skulle være så heldig eller uheldig, det kommer selvsagt ann på perspektivet, og slik kan alt flyte fritt og ledig omkring.

Dette betyr at endel ting ikke har bare en løsning eller et svar. Den urolige moren ser det som en sirkel av svar, alt ut i fra hvor hun står.
Ta for eksempel i dag. Det er Valentinerdagen med mer. Og hun spør seg:

Er det noe fint med at det finnes slike dager?

Fra et ståsted er det så. Da er dette en dag hvor man kan gi hverandre små oppmerksomheter for å vise at man bryr seg det lille ekstra. Motargumentet er at slikt kan man jo vise hverandre hver dag, en trenger ikke en dato for å vise at man elsker.
Fra et fly kan Valentinerlandskapet se ut til å ha en god effekt på mennesker som allerede har en kjæreste, men for de som ikke har det, er det verre. Påminnelsene om at to må man være, er kontinuerlig og slitsom å høre på. Slik sier enslige venner det.
Perspektivt fra en ufo kan Den urolige moren bare gjette seg til, men hun tror at derfra ser denne og flere andre skikker veldig mystiske ut. Forestill deg hvordan 17.mai-toget må se ut derfra?

At handelstanden jubler er ingen hemmelighet, og mottageren av hjertekort og konfekt kjenner også på gleden selv om skikken er utenlandsk aldri så mye.
Er det flere sider ved det å innføre skikker som får fotfeste raskere enn et spennende rykte?

Fra en ny vinkel kan den ene i paret synes dette er en mulighet til å føle seg verdsatt på måter som Verden har sagt er akseptabel, feirer man så er man MED. På samme måte som man er MED om man følger moten. Et felles rop og en dyp enighet om at man vet hva som gjelder, dette vil man være med på. Den urolige moren mistenker at ikke alle tenker like mye over hvorvidt det virkelig er en forhøyelse av livskvaliteten eller ikke, alt dette som presenteres som viktig å være med på, men hun lar den ligge akkurat nå, i hjertets tegn.
Den andre parten i forholdet kan mene at dette med å vise kjærlighet på kommando er en uting som må bekjemps fordi det føles ydmykende at ens kjærlighet ikke er bra nok fordi den ikke kommer i konfektform.

Det er ikke så lett.
Og det er heller ikke lett når man er alene om å synes at man fortjener, og det kommer jo ingenting samme hvor mye man venter.
Selv har Den urolige moren vært heldig å få blomster av karfolket i Flokken, begge sto så vakre i døra med hvert sitt kort og hver sin bukett etter at de hadde priset sol og skiturens mangfoldige og påståtte gleder.

For de som ikke har vært så heldige har Den urolige moren tatt seg den pretensiøse frihet og tegnet hjerter om noen vil ha et.


Husk at noen er glad i akkurat deg hver eneste dag, hvert eneste år, i hele ditt liv.

lørdag 13. februar 2010

Av og På


Solen stråler igjen og Den urolige moren har nektet seg selv utpass nok en gang. Tragisk, men sant. Gutta i Flokken dro i bakken for å kjøre ski og de lurte på om hun ville være med. Hun svarte nei. Så full av gledesnekt, så full av offer fordi hun er så full av gledesnekt.
Det er til å få gåsehud av.

Stadig oftere kommer trangen til å flytte om på saker og ting i huset, hun vil bytte på energier, slippe fram noen som ligger i klem og åpne opp tette luftveier. Det hadde virkelig vært en lettelse. Typisk nok ser hun ikke løsningene, det føles som om hun har kjørt seg fast i noe som "skal være sånn". Det er nedbrytende. Det er det fordi hun vet at det er hos henne selv stoppknappen sitter. Hun skulle gjerne skrudd den av om hun fant den.

- Stoppknapp! Hvor er du?
- Jeg er der du leter til sist.
- Hva? Hvorfor det?
- Fordi du ikke vil finne meg.
- Jo, det vil jeg da! Å være så full av syt og jammer over alt som jeg er nå, det er i allefall ikke noe ålreit.
- Sikkert ikke, men du vil ikke finne meg. Om du finner meg må du nemlig ta ansvar for alt det du må gjøre for å få det bedre. Er du villig til det?
- Klart det.
- Vel, jeg er ikke sikker. Det er tradisjonelt mye lettere å sette seg ned å være a) sliten b) inkompetent c) alt som tenkes kan for å slippe unna. Angst, også.
- Nå blir jeg litt sint, Herr Stoppknapp! Jeg har ikke hatt angst fordi jeg ikke ville ta ansvar for meg selv?
- Å nei.


Den urolige moren må legge seg litt nedpå. Hun er svimmel og orker ikke tanken på å skrive et eneste ord til. Utmattelsen legger seg ned og ruller seg over henne og holder henne nede med tunge lodd på armer og bein. Det eneste hun vil er å sove og hvile til alt er over, hun vil våkne når alt det slitsomme er over og hun får sin velfortjente pokal for å holde ut.

- Stoppknapp? hvisker hun nesten uhørlig. Jeg orker ikke å reise meg fra alt sammen. Kan du ikke sende en engel eller noe annet fint til å hjelpe meg opp så jeg blir ferdig med reisen min på dette opprørte havet?
- Du kan nå være dramatisk du, Mi, men engler hjelper ingen om de ikke slippes til. Opp å stå, let etter meg om du virkelig vil.

Stoppknappen er rød. Ved siden av står hans venn Påknappen som er grønn som det første gresstrået. Grønt er fint. Grønn er hjerteenergien, naturen og sannheten. Grønt er ja og klar og kjør.
Er den fristende? Hun orker ikke et ord til om salat og supermat, ikke et ord til om alt som er bra for en når alt hun kjenner er ydmykelse og skam fordi hun ikke er som alle andre som tar dette på strak arm. De som har et valg er automatisk mistenkte i hennes sak.
Hun har ikke noe valg, hun må. Hun må og må og må og må og ååååååå.


Kanskje alt hun egentlig vil er å stikke nesa i jorda og ta sine skritt utenfor Jammerdalen, uten mulighet for å måtte si at: Jovisstfaen, jeg klarte det visst ikke denne gangen heller.

Hva heter det på Påknappsk?

fredag 12. februar 2010

Den som er naken i tjernet


Alle kaster skygge og det er en vedtatt sannhet at det ikke er like trivelig og varmt å stå i andres skygge som i sin egen. Om det nå skulle være så galt at du ved en feiltagelse har havnet i feil skygge, finnes det råd:

Ta ansvar, vis hvem du er og vær stolt!
I korte og raske trekk.

Hva om du ikke har funnet rett plass for skikkelsen din, så skyggen din ikke helt vet hvor den skal plassere seg? Som om konturene ikke er tydelige nok, men innholdet er?

Da kan det hende at et litt pjuskete og smalskuldret vesen går omkring og leter etter et sted og bo og den vet at den må stå opp i mot selveste Rolleforventningen. For det er en sterkas, der er en som vet å føre seg! Den har tomlene i et godt grep under bukseselene og forteller alle at her er en som har vaska seg!
Det er lenge siden de tomlene holdt i et fulgeegg. Pjusken lever i skyggen av seg selv og har overlatt scenen til Detteharjeglærtergreit-rolleforventningen.

La oss for enkelthets skyld si at det er Den urolige moren det handler om, at det er hun som har denne lille pjuskefulgleungen under brystet og som gjerne vil slå et slag for alle andre små fugler der ute som bor i alt fra store sterke kasser til mindre utadvendte og gjerne også helt vanlige lettpustede bryst som gjør så godt de kan.
Hun vet ikke om det gjelder mange eller kun få, men for hennes egen skyld tenker hun at den stakkaren som holder oppe en skjult finger i stedet for hele den veivende hånda, også skulle ha sagt noe. Det er noe som skal sies derfra, selv om det bare er et pip. Pip er også en mening. Stillhet er en mening. Tomler og andre roller er en mening.
Den urolige moren vrir og svir seg litt i egne selverkjennelser og hjertet hennes står litt over i skrekken over å se at keiseren faktisk ikke har klær.
Hva da keiseren ikke har klær? Han har klær! Det er bare det at du ikke ser dem.

Eh.

Bak alle meningene, som muligens er store og muligens sier blablabla fordi de er på oppdrag fra indre påkledere som gjerne vil være medlem av Verdensflokken, der bor det en naken og enkel sjel med lys i lua og en vennlig hånd. Hun tror på det. Hun tror på at det er utgangspunket selv om hun aldri før har sett det. Bare kjent det.
Det er en vennlig hånd, et lite blikk som sier at skyggene er en del av deg, selv om de ikke finnes uten lyset.

Om dette er hennes naivitet og hennes filosofi, så lar hun den få bo. Hun vil ikke ta livet av en naken sjel som ikke kjenner på offerrolle og svartsyke. Hun bor også der. Det er den hun vil ha tak i. Få fram, spørre hva den vil si bak der med sin gjemte finger i lufta.

Jeg ser deg! Kom fram fra skyggen, du lille. Er det du som er naken i tjernet?

torsdag 11. februar 2010

Sin egen bestevenn?



Den urolige moren er litt matt om dagen. Hun regner med at hun seiler på etterdønningene etter en tøff tid og arbeider jevnlig med at det er greit.
Det er rart det der. Hun som liksom er sin egen gallionsfigur trenger, gjerne skriftelig, tillatelse fra en eller annen for å ha lov til å være sliten.
Sliten er det jo lov å være, bevares. Men å agere på det, det er det som er så forbudt.
Det er på mystisk vis litt ære i det å være sliten og halvgal av savn etter ro og fred. Man skal skjøtte sitt arbeide og kun klage i små doser så man ikke irriterer hverken nabo eller familien, og i alle fall ikke Noen. Denne Noen har en makt som konge og fedreland kan misunne.

Etter lang tids hardkjør skal man få en plage eller to som bevis på at man aldri gir seg, og til slutt kan man finne senga. Ikke fordi man endelig tar vare på seg selv, men fordi man segner om etter et oppofrende liv. Kanskje er det bare overkroppen som treffer på madrassen i fallet, helt uomtvistelig er det uansett at siklet renner utenfor og en sko fremdeles befinner seg på foten. Der ligger et skikkelig arbeidsmenneske!
At ukeblader og Noen også mener at det er riktig å ta vare på seg selv, at hvilen må forekomme, er et utrolig paradoks. Når da? Jo, mellom alle de andre øktene, det er det som er det riktige. For ingen skal ha så god tid at de kan si at de har tid til egenpleie og selvrespekt når det måtte være.

- Når vi De ha timen?
- Når som helst. Når som helst vil jeg styrke min kropp og min sjel for å ha overskudd til meg selv, mine barn, miljøvernet og til å gjøre verden litt bedre. Da blir jeg ikke så fort sint, ikke så fort et offer for omstendighetene og jeg vet når jeg skal gi meg. I omsorgen for meg selv ligger veien til gleden, kreativiteten og den ekte latteren.

Gjesper du nå er det fryktelig synd, synes Den urolige moren.

Hun er åpen for at verden der ute ikke bare er slik, men det er det hun ser om hun gløtter på døra:
Det kakles og løpes, det utveksles erfaringer som ingen hører på og ettertanke er et fint begrep gitt. Søndag tar vi og kler på oss Ettertanken, skal vi si mellom kl. 12 og 13?

Den urolige moren vet at hjulene skal gå rundt, hun vet at alle trenger et arbeide m/ dertilhørende verdifølelse på kjøpet og hun vet at pengene i lønningsposen er noe de lever av, altså de som bokstavelig talt holder liv i disse kroppene som det skal hviles i.
Men hun liker å sitere Mumlejenta når hun ikke skjønner så mye:

- Hva skjer med alt stresset a?

Hun vet ikke. Hun vet ikke hvor og når det ble viktigere å vise sin styrke i utholdenhet enn sin styrke i respekten for seg selv og den bakken man står på. Den bakken som suser rundt i verdensrommet i uante mange kilometer i timen og bare er. Vi levende vesener oppå den er ikke mer enn jorda selv, men av en eller annen grunn finner vi mening i at vi er nettopp det.
Hun gjør det selv. Klart det. Hun kan jo tenke. Ikke at hun tenker så langt alltid, det mistenkes innimellom at hun tenker seg litt dum. Hadde hun ikke tenkt hadde hun kanskje ikke vært så opptatt av hva andre mente om hennes utmattelse de siste 12-13 årene. Eller kanskje mer. Tenke eller ikke tenke, hva med å kjenne? Det sitter i magen om det er riktig eller feil, sa en venn i høst.

Vel, spørsmålet i dag bør vel være av den positive og milde sorten siden hun ga seg selv og andre litt fart på huska i dagens blogg. Men nei, hun spør i samme åndedrag, med høyt hevet pekefinger:

Hva har du gjort for å øke toleransen overfor deg selv og din egen kapasitet i det siste? Og med det spørsmålet, som kanskje er mest til slike som henne selv som ikke er flinke til å kjenne etter hva hvile er, tar hun med seg sin indre lille pram og ligger litt i den mens hun ser på været og lover seg å bli sin egen beste venn.

onsdag 10. februar 2010

Omskifte



For en dag! Ned, opp, nedover igjen som i fritt fall uten fallskjerm, opp igjen. Hoppende opp. Alt pga fire boller og en valp. Cirka.

At Den urolige moren er en smule ustabil er vel ingen hemmelighet. Hun er det. Det er en liten mulighet for at alle andre er det også, bare at de skjuler det bedre enn henne, men hun tror ikke det.  Hun ser mye på folk og de kler ikke om personligheten sin som Supermann eller Superjenta i telefonkiosken. Det går jo veldig fort. Det er ikke brått sikkert andre ser det på henne heller, så så veldig bråkjekk skal hun ikke være på akkurat dette punktet.

Svisj! Nede med hodet hos Hades og lukter på Dødsvannet. Svisj! Boller er godt. Svisj! Æsj, så ekkelt å spise 4 boller, er hun egentlig en gris i forkledning? Svisj! Se, den valpen a! Er det mulig å være så søt? Og hvordan håndterer man en sånn liten?
Hun er vant med Boppen til Øster og Nuni som kun passer inni en buss og river hele selskapet i gulvet om han skulle slumpe til å vise sin glede over noe. Som han gjør støtt, tantes lille barn. Han er søt. Men en Bopp nytter det ikke å ha siden han spiser Blindemenn til frokost og det er det ingen som vil. Særlig ikke Blindemann. En liten og søt valp som ikke spiser annet enn fra skålen derimot, det hadde blitt bra.

Hun hadde nesten Den ekte, snille, kjekke, tøffe, flinke, gode mannen sin, som hun har laget middag til i veldig mange år nå, på kroken i sta. Da slapp hun en liten tåre igjen og hvisket nesten uhørlig at det hadde vært fint å ha noe å holde rundt når hun satt i buret sitt, som hun kunne kalle livet sitt på småtraurige dager.
Det var jo nok en småtraurig dag i dag. Hun ønsket seg en bjørn og en røyskatt, også. Og en sel.
Hun var villig til å se at det ikke var like mulig og gjennomførbart, enda hun hadde ei venninne som gjerne tok bjørnen til å sove på om den ble for stor å ha i huset, så hun syntes selv at ønsket om en liten valp egentlig ikke var rare greiene.

Den lille hvite firkanten kalt fornuft, som også fortalte henne dumme ting som for eksempel at det var vanskelig nok å ta ansvar for Sverd, bråkte i ørene hennes. Hun orket ikke høre om det. For nå ville hun noe annet. Hun ville sove. Eller kanskje lese et ukeblad. Eller skrive litt om en valp. Som en liten ekstra bønn som Den ekte mannen ville kalle for urent trav i morgen.
Hun TROR det vil gå over. Tror. Om hun fremdeles snakker om valp over helga er det fare på ferde.

Har du en helt utrolig gavmild og flott mann som elsker å skjemme deg bort siden han alltid får middag (nesten) og alltid har rene klær (nesten) og i hvertfall alltid har en blid og (nesten) stabil kone uten plett og lyte? (Nesten)

tirsdag 9. februar 2010

17.mai i februar

Det snør og det snør. Det er fremdeles bare tidlig i februar og Den urolige moren må forvente mye snø fra oven enda før hvitveisen springer ut overalt så hun kan plukke og sette de i kjøkkenglass ved siden av strykebrettet som hun tar fram nesten bare en gang i året på grunn av det ene flagget hun insisterer på skal fram på 17.mai. Det er ikke så viktig å bære det, det skal bare strykes. Det er sikkert enda en etterlevning fra den gang hun så sin egen mor stå å stryke flagg på kvelden den 16.mai. Da hang de nysydde penklærne fulle av forventning om en lang morgendag på veggen i spisestua. Hun husker de rosa buksedressene med sorte store glidlåser. Øster og hun var de fineste småjentene, det sørget en syflink mamma for.



Den urolige moren liker 17.mai. Hun liker småsnakket på tv om byskolene som går og går og aldri kommer til døra. Hun vet. Hun har gått der selv i både striregn og i godvær. Hun kan opplyse om at det var veldig lenge å stå stille føre det var lov å gå i takt oppover Karl Johan, så lenge at pappaen hennes syntes det var ille med all ventingen og tørket en regndråpe av nesen hennes mens han forsøkte å holde stemningen oppe. Det er et godt minne. Hun gledet seg begge gangene til å hilse på kongen. Han var snill, hun var overbevist om det. Han smilte jo så hyggelig fra utedoenveggen på hytta så han var en god gammel bekjent.

Mamma var alltid så pen og pappa var ekstra glad på grunnlovsdagen. Den lille urolige moren hadde bøtter med høytid over at landet hennes hadde bursdag og slikt kan hun føle på enda. Heldigvis. Akkurat det at Norge har bursdag eller ei er ikke det første hun tenker på lenger. Nå er det mer tradisjonen, lydene, bløtkaka og følelsen som minner om ei lita is og pølsespisende jente som koste seg med hele ansiktet og tittet seg rundt  med store øyne på at rektor, selveste rektor, var med på ettermiddagsarrangementet og tapte i eggeløp.

Kanskje hun skulle arrangere et lite eggeløp i sin egen stue snart, sånn for å få opp stemningen og glemme det faktum at det er noe tid igjen til alt det fine kommer. Dessuten er det noe som heter at man skal glede seg der man er og ikke alltid vente på det gode. Blindemann kommer hvertfall til å like det! Ingen er så glad i knuste egg som han. Ikke hennes egg da, de skal komme hele i mål. Hun skal nemlig vinne hele sulamitten, og det er fint siden hun her og nå bestemmer at det skal være bløtkake i 1.pris.

Har du lurt på å ha et aldri så lite sekkeløp eller lignende framover?

mandag 8. februar 2010

Oioioi, igjen.


Oioioi! Det er så fælt og vondt og fælt og vondt og...ja!

Den urolige moren har senebetennelse og en annen pyton infeksjon og unevnelige ting og mye, mye mer. Stakkars henne. I tillegg ønsker hun seg en valp. En søt og fin valp som skal være kjempeglad i henne og som skal underholde og være søt på kommando.
Det er mer.
Hun vil at forskerne endelig skal ha funnet ut at sjokolade er sunt og nødvendig. I tillegg til alle andre plager hun har vil det snart fortelles henne at underskuddet i Nammenamsenteret har blitt så prekært at hun  trenger en instant kur for å fylle opp alle tomme sukkerlommer.
Svigermors sjokoladekake er hun faktisk helt sikker på at hun trenger nå. Den innholder glede og hurrarop hver gang den treffes på i kjøleskapet og glede er sunt. 
Det er mulig at Den urolige moren har kommet på en revolusjonær tanke her, hun gir den villig vekk til alle som vil lese om den store nyhet: Sjokoladekakeglede er sunt!

Det er mange ting hun kommer på som er skikkelig grusomt i dag, ting som trenger lindring i en armekrok for å bli bedre. For eksempel er det ingen som har ryddet opp etter middag og det liker ikke Den urolige moren. Fysjamei. Blindemann er ikke noe morsom, han skal bare sove og Den ekte mannen og Hoppegutt er på en mindre skitur. Heldigvis er de ikke så lenge borte, for nå kribler det i hele kosekinnet hennes. Hun er en stor Miiip som trenger sympati med store bokstaver.

Og det får hun snart. Da kommer hun til å klage og henge rundt halsen til sin kjære så fort han har kledd av seg skiene og alt hva han har pakket på seg. Den urolige moren vil  kanskje simulere en liten tåre for at alle skal skjønne alvoret, hun kommer til å peke på den stygge skitne oppvasken som heller ikke denne gangen gikk inn i maskinen av seg selv og til slutt kommer hun til å snakke om den valpen hun så inderlig ønsker seg. Øynene skal være store og passe triste og små ynk over den håpløse armen vil unnslippe hennes bevrende lepper.
Da vil han smelte. Smelte og stryke henne over håret og si at den valpen aldri kommer på tale. Buuu huuu huuuu! Det vil nok en gang bli et hardt slag og ta, hennes smerter vil tilta og Mumlis vil nesten begynne å synes synd på sin hardt prøvede mor. Nesten.
Hoppegutt vil helt sikkert si noe kjedelig og fornuftig om at de faktisk har både dyr og barn nok her i huset som hun kan ta vare på, men Den ekte mannen er lurere og har levd lenger med vrange kvinnfolk så han smiler og sier at nå skal de se en film og kanskje hun vil ha en kopp kakao?
Og det vil hun. Så ser de film mens ungene tusler i seng og Den urolige moren deres  klarer såvidt å ønske godnatt i all sin elendighet. Heldigvis orker hun i alle kjedelig partier av filmen, å snakke om vondtene sine.
Noen ganger i vonde og traumatiske øyeblikk får hun plutselig for seg at sin kjære gjennom mange år muligens har skrudd seg selv på bypass og ikke hører helt etter når hun snakker om viktige ting midt i filmer. Det kan jo skje at han ikke er kjempeinteressert, slik som hun gjerne vil at han skal være.
Men hun slår det fra seg. Det ville være en stein til alle byrdene i dag, klart han er opptatt av at det er rart i den ene tåa! Og hun er sikker på at han ønsker seg den valpen selv også, men ikke vil såre Blindemann med å være enig med henne. Snille mannen hennes.

Hender det at du er en Miip?

søndag 7. februar 2010

Ut på tur

Solen skinte så sterkt, så gult, så inviterende i dag. Den urolige moren kjente at det var lenge siden sist hun har følt seg så velkommen i et vær, så hun tok på støvlene og jakka og hilste høytidelig på en sol hun ikke har sett maken til på lange tider.

Hvor ferden skulle gå var ikke så nøye, det eneste hun visste var at hun skulle gå sakte og i takt med seg selv. Hun gikk forbi mange forskjellige hus. Fine hus, store hus, mindre hus og snille hus. Hun hadde begynt å kjenne igjen noen av dem og i noen bodde det mennesker hun visste hvem var.

Tankene gikk til vanskelige utfordringer og måter å få løst opp i disse på ved å skaffe seg andre perspektiver enn hun fikk hjemme i sofaen. Det var godt å kjenne på sola og samtidig føle at det løste seg litt i skulderne mens hun gikk. Enkelte ganger kan godt og vondt gå hånd i hånd.

Da turen nærmet seg slutten møtte hun en hun kjente fra før og de slo av en prat. Den urolige moren hadde lenge mistenkt at dette var en heks. En snill og klok hekserinne med hjertet i brystet og vettet i pannen. Ei som snakker med flere ting enn ordene.
Den urolige moren fikk høre om en stille og vakker kjærlighetshistorie og om en grandios og evigvarende en. Begge var lærerike og Den urolige moren måtte tørke både en liten lattertåre og en innvendig en fordi det var gjenkjennelse i hennes egne ting som hun tenkte på. 
Den snille heksen fortalte om hvordan hun selv hadde håndtert akkurat de utfordringene som Den urolige moren selv gikk og grublet på, og de blåe øynene fortalte henne at hun sa mer enn hun sa. Den urolige moren hørte det og synes veiheksa var mild og klok. Hun hørte og forsto at livet er ingen dans på roser for noen og at det faktisk er svært normalt. Det var godt. Mer enn godt. Det var også befriende og en raus gave å komme med til ei som vandret på en hvit vei.

Flere ganger i løpet av samtalen sendte hun en takk til universet, til altet og til disse små underfundige gledene som syntes finne henne om hun slapp de til. Her sto det ei og viste vei gjennom rotete snirkelganger i hjemmeblinde rom og det var akkurat så fint og passe langt som Den urolige moren fikk til.

Samtalen var over. De hilste hverandre på gjensyn og gikk hvert til sitt.

Da surkålen kokte over og skinkesteika til Den ekte mannen var nesten ferdig fortalte hun om møtet hun hadde ute i sola på dagen i dag. Hennes livspartner hørte på og sa seg skjønt enig i at dette var nok et bevis på at livet framover her på det nye stedet ville bli godt.
Den urolige moren er ikke så flink til å være trygg med andre mennesker, men i dag fikk hun en fin stund i sola. Og hun ble litt roligere på sine egne ting.

Er du så heldig at du traff på en glede i sola i dag?

lørdag 6. februar 2010

Blindemann er rar

Flokken har en liten raring hengende på beinet sammen hvor de går for tiden.
På badet vil han være med, og det er litt oppsiktsvekkende siden det lett kan være vått på gulvet etter alle dusjene som har foregått der. Denne karen som egentlig hater vann, han bryr seg ikke lenger. Han skal være med, holde oversikt og gni våte legger når han finner det passende.
Han skal være med på soverommet og inspisere putene og snakke litt om dobbeldynas fortreffeligheter og er dørene til klesskapet oppe tar han gjerne en tur inn der også. Om noen er i rommet da, det er en forutsetning.


At det er godt selskap i en herre når man driver med mat på kjøkkenet er ingen hemmelighet, men nå for tiden er han helt vill. Han kan gå fra dyp søvn til klagesang på få sekunder, og det er nesten nye rekorder hver uke.
Stakkaren må dessuten dele skål med damene i huset og det er så ille at det må på agendaen daglig. Flokken er nødt for å strø litt ny mat på toppen av det ekle påsiklete tørrforet så han kan knekke nakken på sine egne ferske og tørre små kylling og smultringformede matpakker. Dette med jentesikkel er under hans verdighet, og han ber Flokken snart ta affære å gi han en helt egen skål.
De har gjort det. Flere ganger har han fått en egen blå keramikkskål med bilde av en lystig katt i bunnen. Han spiser jo av den. Det er bare det at han spiser av jentens også. Han står klar når han hører lokket skli av matboksen og hiver seg fram, river vekk alle i sin vei og spiser av begge skålene på en gang. Det er litt av et syn. Jentene synes at han er teit. De rister på hodet og lar han holde på.
De har forsøkt å sette skåla lenger unna, men det gir han bare så mye slit i å løpe mellom og passe på at ingen annen får siklet på maten føre han, så det har de sluttet med. Det er bare å innse at misfornøyde mjau hører med i lydbildet til kjøkkenet, som lyden av klokka på veggen eller duret fra oppvaskmaskinen.

Han er forresten også med på vaskerommet, der snakker han om at det hadde vært fint å gå ut om han hadde giddet. Lange passiarer i følge med klospissing på kleskurvene er Den urolige moren vant til.
Hun har også lært seg noe i det siste.
Det er å ikke si noe når han snakker om ute som om det var en selvfølge for han å ville det, jobben hennes er å åpne døra litt som ved et uhell og se en annen vei mens han ser ut og håper det ikke er en slem brande der ute som liker å banke opp Blindemanner. De har skjønt det nå. Der ute er en mobber, en slemming og en uten empati for en liten redd prins.
Det blir jo bare verre av å snakke om det. Må man ut, så må man. Etter at Flokken forsto dette og holder døra åpen til han er ferdig, det må jo luftes av og til, har han strødd sin kjærlighet og pratsomhet ut til de alle til den store gullmedaljen. Det er så mye som skal sies, så mye som de må vite og det er så mange ugnidde legger.

Det er greit det, Blindemann. Det er greit at du trenger litt hjelp, du er jo blind. Det er ikke alle som er snille selv om de ser at du ligger nede, det er ikke alle som er flinke til å hjelpe til der det trenges. Og det er jo ikke alltid vi flinke til selv heller. Tenk på når du skal ha all maten selv og ikke vil dele før du har fått ditt. Kanskje Den store slemme synes at du har kommet oppi hans fat, på en måte?
Vi får holde sammen og ta vare på hverandre så godt vi kan her hjemme. Som Den ekte mannen pleier å si:

- Verden er hard, men brutal.

Men det går nå alltids godt, og visst er det koselig å ha en aktiv Blindemann. Bråkmakeren utenfor får Mumlekatten ta seg av når hun blir frisk, hun er godt oppdratt av Mumlis og vet hvordan tullebukker skal håndteres.

Har du en tøffas som hjelper deg om du er liten og ikke ser verden så godt?

torsdag 4. februar 2010

Tenketanken

Den urolige moren har falt litt av lasset. Snøen lagde så stor brøytekant at hun ikke kom helt over, så nå ligger hun på ryggen i snøen og lager en tafatt engel mens hun ser ut i universet og undres på hva som er hennes plass og hvor brukermanualen i så fall er.

Hun er jo en Tenker. Og litt en Gjører. Hun tenker at siden hun tenker så mye så blir det sikkert litt verre å finne krysset på kartet der hun hører hjemme. Tankene gjør henne litt nærsynt, på en måte. De fleste som er Gjørere tenker jo ikke så ofte på slikt, virker det som. De gjør og der er plassen.  Krysset er der de til enhver tid befinner seg.
Hun burde selvsagt bare bestemme seg for det samme og bare klippe tanken, Kutt! som i en film, men det er ikke så lett. Tankene har helt egne svømmetak og de brukes på en elegant og stoisk måte som ingen legger merke til og før en vet ordet av det sitter man med tenkehetta på hodet igjen. Som en krone og som en slags tornekrans.
Det ville være å gå for langt å sammenligne seg med herren fra Nasareth i en sådann stund. Hun synes nok at det er for lite sammenligning med han ellers, men akkurat en så stor forbannelse som den stakkars Jesus måtte oppleve med tornene tror ikke Den urolige moren at hun er utsatt for. Det ville være å surve. Man må vite når en skal dra tornekranskortet.

Det er lenge siden hun ga opp å lete etter svar i tenketanken sin. De kommer simpelten ikke til å dukke opp. Det som gjelder for henne er å utvide tanken, la hjernevirksomheten ekspandere som et mini-univers. Vel, man vet jo ikke helt hvor mini universet hennes egentlig er, men det er uansett en grei forklaring for henne selv.


I hennes mini-univers har hun reist forbi planeten Hvorfor-opplever-jeg-dette med den lille månen Tenk-om-alle-bare-kunne-være-snille og etter en rast har hun stille reist videre. Hun har sittet i en liten kapsel og knapt nok det, sett Jorda på avstand mens hun både litt og mye villfaren lette etter Den grønne planeten Trygg-og-god.

Hun finner den tidvis og hun jobber med å forsone seg med at hun er en del av det hele, der hun ligger i haugen sin. Hun reiser seg og ser på engelen som ligger igjen der hun selv lå for et øyeblikk siden.

- Ja, bare ligg du, engel. Ligg og bli snødd ned. Jeg trenger deg ikke til annet enn pen pynt og som gjenstand for min misunnelse. Du er fin, men jeg kommer aldri til å passe i dine sko. Eller vinger.

Den urolige moren tenkte litt til. Kanskje det var like greit å være seg selv på tokt i sitt mini-univers, med englene liggende litt hist og pist i stedet for å tro at man skulle bli en? Hun var altfor stor, altfor tullete, altfor....altfor hva da?
Og her blir det alltid sullballatull for Den urolige moren. Hun klarer ikke å bestemme seg for om det er fint eller dumt å være en engel i snøen eller om den kun skal få ligge der som et eksempel på forgjengelighet.

Dessuten kommer Blindemann til å vasse rett på, eller vandre litt rundt og gjøre det han må om han i det hele tatt våger seg ut. Hun bestemmer seg for å la snø være snø og går inn og koker seg en kopp kakao.

Men mini-universet er hun ikke ferdig med. Hun er tross alt en Tenker og hun må finne sin plass om hun må opp i Tenketanken sin ørti ganger til. Dessuten gir den jo litt utsikt, muligens også litt innsikt. 

Har du en Tenketank?

onsdag 3. februar 2010

En award!

Denne bloggen har fått noe fint!

Gamlenabo Marte fra bloggen Familieliv, som skriver så koselig om familien og barna sine, har gitt Den urolige moren og Flokken en award som ble motatt med et stort smil og en indre flaggborg.
Den urolige moren blir jo fra seg av glede hver gang noen sier noe fint om skriveriene hennes, så nå limer hun inn awarden med stolthet! I tillegg til awarden har hun fått i oppdrag å skrive 7 ting om seg selv før hun sender den videre.

Hun har tenkt litt på det og ikke kommet på noe, derfor hopper hun i det og håper på det beste:

1. I valget mellom indrefilet og kjøttkaker, hadde det blitt kjøttkaker.
2. Hun synes sjokoladeis er best. Eller krokan. Eller solbær. En av de.
3. Hun liker ritualet med kaffen bedre enn smaken.
4. Hun skal reise med tog til Bergen så fort Den ekte mannen sier at de skal det. Det sier han snart, og hun gruer seg nesten ikke i det hele tatt.
5. Hun skjønner seg ikke på muntlige veiforklaringer. Folk kan like gjerne si blablabla, det gir like mye.
6. På nest siste uttalelse vil hun si at hun synes det er utrolig mange rare og fine mennesker der ute <3
7. Og tilslutt vil Den urolige moren fortelle at hun har skikkelige dyre og råflotte briller som hun brifer med så ofte hun kan.

Se så!

Denne awarden skal nå gis videre og det er med glede og letthet hun sender den videre til Kari med alle dyra og kattene som lager engler i sneen. Det er en nydelig blogg med koselig håndarbeid, litt alvor og utallige muligheter til å iiiiiiiii'e over hva hun har fått til å fange med sitt kamera.

Så tusen takk igjen, snille Marte!
Og vær så god, Kari :-)

mandag 1. februar 2010

Venting

Det er ventetid og Den urolige moren undrer seg litt over hvor mye tid i sitt liv hun har brukt på å vente. Det kan ikke ha vært få timer, dager og måneder. Sikkert også år. Hun ventet mye på jul og bursdager da hun var liten, for eksempel. Og ventet i pinefulle dager da timekortet fra tannlegen dumpet ned i postkassen. Hun ventet på middag, særlig om det var spagetti, og på at venninnen skulle bli ferdig med lekser.
Så begynte ventingen på å bli tenåring og konfirmant og deretter var det en evinnelig venting på å bli 18 år.

Når hun tenker på det har hun ventet på et eller annet alltid. Særlig når hun hadde sine sommerfugler i magen, som senere ble forvandlet til to merkverdige og herlige barn. Da ventet hun skikkelig.

Hun venter i dag også. På at flyet fra Italia skal lande. Den ekte mannen skal komme tilbake til hjemmet sitt og hun venter på å få se han, lukte han og le med han. Han har kortet ned ventetiden med å gjøre mobilen hennes rødmende rød med skrevne ord som kun kan hviskes. Det er fint. Mer enn fint.

Så rart det er at man kan ha så mange hjerter sammen etter så lang tid? Den urolige moren har fått med seg at ikke alle er like heldige og at livet kommer i alle nyanser. Hun har førstehåndskjennskap faktisk. Som de fleste andre. Hun fyller noe av ventetiden med takknemlighet og middagslaging. Livet har virkelig alle nyanser, ja.

Hun skulle forresten ha ventet lenge i den køen der de solgte frys-knapper. Da skulle hun ha fryst tiden nå, eller etter flyet har landet da.
Særlig skulle de dagene hvor hvitveisen er så ivrig at man ikke ser bakken for små hvite vidundere fått lov til å hilse på fryseknappen litt og blitt lengre. Det er noe å vente på det.
Venting er slett ikke bare dumt, nei.

Har du noe fint å vente på?