tirsdag 30. mars 2010

Kaffepause


Det er litt gode dager. Litt sånne gule dager. Ikke bare fordi det er påske, men også fordi oppdagelsesferden er kommet til et levende punkt på veien. Ordene Den urolige moren leter etter for å forklare er ikke "rom sjø" eller "hvileskjær", men kanskje heller "rast"?
Det er jo et pes å komme seg til toppen av nuten. Nuten det går rykter om at det er så fin oversikt på, vet du. Oversikt til fine steder, til øst og vest og inn og ut.

Innimellom må man ta seg en hvil på ei fjellhylle eller ved en liten bekk for å samle krefter. Der det går an å ligge og la tanker om ferden gro som gresset bak do og hvor strategier klekkes ut mens et gresstrå vipper mellom tennene og bålet spraker blidt og vennlig. 

Jo, det er ofte uro for hva som er bak svingen og for om man faktisk er fysisk er sterk nok. Som et teppe av stålull finnes det der hele tiden. Hvordan skal dette egentlig gå og alt det der. Det rare er at det lukter like godt av kaffekoppen, det smaker akkurat like fortreffelig av eggeskiva samme hva som ligger der framme. Så fint.

Litt sånn er det. Og det er ganske greit.

mandag 29. mars 2010

Om å være til stede i påskeglede

Det er den beste høytiden som er i gang. At noe kan overgå julegleden til Den urolige moren er nesten utenkelig, men påsken er noe annet. Det er en høytid med våren som nærmeste nabo, ikke vinteren. Det er intet kjøpepress og så godt som null stress. Å pynte er gjort på et kvarter og da har hun tatt i, det tar ikke lang tid å henge barnas barnehageskatter opp i kjøkkenlampen og tenne de gule lysene. Ok, hun bruker litt energi på å pynte greinene sine, men det er jo bare koselig. Dukene hiver hun utover og de blir liggende ustrøket og gylne på de bordene hvor de treffer. Med årene har hun lært seg å sette telys på de verste brettene og bli blind for det som hun sikkert skulle sett.

Hun er så glad og forventningsfull for denne påsken at det er som om et lite korps går gjennom stua og vifter med Donaldbøker, kryssord, vintønner og deilig krim i skjønn forening. Og alt sammen skal hun oppleve med seg selv og mannen sin. Og ungene en stund. Og katter. Og fisk. Og venner!

Har du dager hvor du er litt ekstra tilstede?

lørdag 27. mars 2010

Valgets kvaler

Det er tenketid. Det er ikke så lett å vite hva som er lurt, hva som er riktig og hva som er bedre på kort og lang sikt. Særlig ikke når det er så mange for'er og imot'er.


Hun har begynt å forstå at man velger inni alle for og imotene og tar til slutt konsekvensen ut fra hva man falt på. Altså, lærdommen består litt i at det ikke er noe rendyrket rett eller galt, det er bare tanker, handlinger og konsekvenser.

Den urolige moren har trodd hardt på at alt har en ferdig mening og dermed har hun bøyd seg for hva som kjennes sterkest ut når hun har stått overfor valget. Det hun til enhver tid har valgt har faktisk vært underlagt noe hun selv tenkte ut ca før hun ble født. Ja du leste riktig, den gang hun bestemte hvordan livet skulle bli.  Dermed har Den urolige moren egentlig ikke hatt kraft eller mulighet til å kunne påvirke det mulige utfall. Valg som idé har bare vært funnet opp for å trøste menneskene i sine grenseløse forsøk på å finne mening i sin eksistens. Så. Det har bare vært å henge med og håpe at en har kjent det rette valget. Og gjør en ikke det, er man litt dum. Dårlig på å leve, rett og slett. Formildende omstendigheter, som at en mangler kunnskap eller erfaring, teller ikke. Livsamatør!
Hard med seg selv? Ja.

I den senere tid derimot har hun endelig fått besøk av en velkommen gjest, hvertfall noen ganger: Fornuften. Den i den hvite firkanten. Det ligger en så befrielse i det å kunne velge med hodet, selv om kjenne-med-magen-metoden også kan fungere.
Hun tror jo litt på at det ligger et svar der til henne fremdeles, slik at hun totalt slipper å ta konsekvenser, javisst.
Å, den som hadde vært en katolikk og kunne skrifte og skrifte til det dumme ble borte fra brystet! Hvor mange Ave Mariaer trengs om hun velger feil?

Men det er å legge det utenfor seg selv igjen. Å tilgi seg selv, er det hun må streve etter. Om det er Gud eller Maria, om det er Donald eller den hun var før hun ble født. Eller er nå. Helst det.
Et valg blir det uansett.

Dagens ord, tro det eller ei: GLEDE!

fredag 26. mars 2010

Perfekt eller ikke perfekt. Det er ikke spørsmålet.

Noen ganger kan man bli litt gal av alt det perfekte i verden. Kanskje Den urolige moren slett ikke er koko i det hele tatt, bare veldig allergisk mot perfekthet? Det har hun lurt på noen ganger.

De siste dagene har slett ikke gått til å studere snøen som har forsvunnet i sakte fart og slike vårting som hun hadde gledet seg til. Neida, de siste dagene har gått til å studere sin egen uperfekthet. Med sur og trist munn har hun slått blikket ned gang på gang, å, det er jo så håpløst å se på ødeleggelsene. Man kan se og se og se.
Det rare er at det skjer ingenting av å bare se. Det er til å rødme av.

Ok, hva om hun bare aksepterte at jo, hun er en ruin, men ruiner kan da også være fine? Rydde litt, pynte litt, henge opp et  bilde over de verste sår og skår?
Det vil kreve sin kvinne å få det til, det vet hun.

Men. Ingenting kommer uten troa, så hun tror. Hun sitter igjen i toppen av masta si og hyler mot uværet mens noe i henne samtidig sier at dette uværet er det hun selv som skaper. Det er jo magisk bare det.

Det er forresten mer som er magisk. Som skal skje i kveld. Men det tør hun ikke skrive om før hun er tryggere på alt sammen selv. Hun sender et hjerte til frk. Plomme og synes det er fantastisk at verden bare skjer når man trenger det.
Alt er så spennende at man kan gå i påskesjokk av mindre.

Til slutt må Den urolige moren må bare spørre, klarer du å akseptere at du ikke er perfekt? Altså, du er perfekt, men det er bare fordi du ikke er det. Skjønner? Håper det, ellers så er det Den urolige moren som ikke skjønner:-)

Fin fredag!

mandag 22. mars 2010

En gryte latter

I dag har Den urolige moren gått en lang tur og utfordret det faktum at man kan falle død om når som helst. Særlig når man går tur. Er det mulig å tenke slik da? Ja, det er det. Den urolige moren har det med å tro at hun skal falle om hvert sekund som helst når hun beveger på seg og det i seg selv er med på å øke sjansen for å falle død om fortere enn man liker å tenke på. Ikke noe morsomt.

I dag gikk hun altså, og selvtilliten økte for hvert skritt som nærmet seg slutten. Ikke døde hun heller, bare det var jo til å hoppe av.

Etter at den største jubelen hadde lagt seg over dagens triumf og hverdagen atter kom snikende så måtte nesten Den urolige moren spørre sin sønn om hva de skulle ha til middag. Det skulle feires og hva var det beste han visste?
Hoppegutt svarte at det beste han visste var å le, så for hans del kunne de gjerne servere en skål eller to med vitser. Den urolige moren likte sin lille filosof som ikke var så liten lenger, og vurderte et sekund om en god latter mettet i særlig grad. Hun kom fram til at vitser nok ikke mettet magen i særlig grad, men sjelen ble kanskje litt mettere etterpå. Hun hadde kjent det i går da Øster kom en tur. 

Jo, en liten skål latter til forrett kunne hun da vaske fram, så fikk de heller spise karbonader som vanlige sultne mennesker etterpå.
Til dessert vurderte hun å gå en tur igjen. Bare sånn for å sjekke om hun ville overleve.

Har du fortært noe rart i det siste?

søndag 21. mars 2010

Strykejern og filmopptak

I dag våknet Flokken nesten på likt. Det er svært uvanlig. Som regel spretter Den ekte mannen opp først, gjør det han må før han gjør det han vil, og så, etter at kaffeduften har spredd seg og dyna er kost og klemt på lenge nok, står Den urolige moren opp. Hun subber litt rundt med kaffekoppen sin og føler seg fryktlig stygg med morgenansiktet sitt, ja det er så ille at Den ekte mannen faktisk er litt enig. Hun må jo le, det går liksom ikke an å sure seg unna, så ille er det. Hun mener, så interessant er det. Litt har man da lært om å kontrollere negativitet.

- Tenk at det er samme dama, kan Den ekte mannen få seg til å si etter at hun har strøket sitt ansikt med strykejern og rynkekrem.

I dag er det filmopptak i Flokkestua. Etter fellesstarten og frokosten, er alle klare for resten av dagen og Mumlis har et filmprosjekt som skal filmes i dag. Rollene er fordelt som følger: Hoppegutt har hovedrollen, og det er ingen smårolle han skal bekle. Han får en Flokk-pris av sin mor som har rollen som sjåfør, avisansiktsteiper og brødbaker. Den ekte mannen skal være Mann i Sofa. Med avis. I hele ansiktet. Den urolige moren liker det bildet. Hun har sagt mang en gang til sin egen godgale far at hun var glad for at han ikke var en sånn pappa med tøfler og avis, det er liksom bildet på uengasjement.
Når hun ser Den ekte mannen uten øyne og munn, inntullet i gårsdagen, er hun er glad for han har både øyne og munn bak alle bokstavene. Det fine og engasjerte ansiktet er rett bak. Heldigvis.

Hun forlater skuespillerne og tusler ut i skriverstua si for å kjenne litt på egne gamle nyheter.

Hun har faktisk følt seg som en mann med avisansikt i hele vinter. Tøflene har gjort bildet perfekt, men de har gjort føttene varmere også, litt praktisk må man være.
Egentlig skulle hun ikke strøket ansiktet en eneste gang hele den hvite vinteren for virkelig å få fram effekten av sin egen traurighet, men forfengeligheten troner som oftest høyest. Forfengeligheten og gleden over at strykejernet fremdeles fungerer.
Men det er gammelt nytt for nå er våren her, avisen kan rives av ansiktet og nyhetene skal hun skape selv.
Det er jammen litt av et ansvar, men hun er villig til å lukte på både trykksverte og våt jord om det er det som trengs.

 Har du laget noen nyheter i deg i det siste?

lørdag 20. mars 2010

Hei igjen!

Den urolige moren fant ut noe da hun satt under treet sitt. Hun fant ut at hun hadde hvilt lenge nok, etter x antall kaffekopper og utallige reiser innover i Tankeland. Hun fant også ut at hun tålte mer enn hun trodde og at kaffe ikke er så godt om man får for mye.
Det har vært en nødvendig hvil. Av den god grunn: Hun hadde blitt stum. Ikke et ord til ville ut og da var det bare å ta hintet: Være stille.

Hun og all dramatikken i henne trodde at det måtte bety døden og pop-up-oppstandelser i ne og ny, men neida.
Nå er kofferten igjen pakket for nye blameringer og sprell. Hvilket hun gleder seg til. Den urolige moren har ikke så full kontroll lenger, men det får være det samme fordi det er gøy å plutselig ha fått et navn. Det gjør opp for mange rare følelser av å føle at man går for langt innimellom, men om man aldri skal gå over streken finner man jo heller ikke ut hva som er på den andre siden. Hun heter Mi og øver seg daglig på å fortjene æren.

Velkommen tilbake!