tirsdag 29. september 2009

Tun og Sverd


I all viraken og flytterotet var det noen som ble litt borte og glemt. To små vesener ble båret inn sammen med andre mindre ting og satt ved siden av hverandre ved en tilfeldighet. For alle som ikke er like bevandret i kampfiskens liv og leven vil det hastig legges til at Flokkens minste medlemmer er av typene som IKKE liker å se så mye som snurten av noen som ligner dem selv, på noe vis. Deres likhet spilte ingen rolle for dem, de hadde tross alt forskjellige farger.

Det gikk en stund før noen så dem, der de sto så vakkert bak flyttelass nr. 2 eller var det nr. 3.

Etter mye rydding og plassering stakk det plutselig fram en rød og en blå skapning. Den urolige moren hadde fått øye på dem og mirakeler hadde skjedd; de hadde sluttet å blåse seg opp for det minste lille uvesen fra den andre siden av glasset og gått til det drastiske skrittet og blitt venner.

Hun kunne ikke se annen moral i dette enn at om man er skikkelig uvenner og ikke tåler å se snurten av noen som ligner seg selv på noe vis, så er det bare å tvinges til å være naboer en stund til man deler en hverdag.

- Om man lever nær sin fiende er det større sjanse for å se at en er likere enn man tror, og det ukjente blir kjent, funderte Den urolige moren. Dette skal jeg tenke mer på siden, først skal jeg tørke litt støv av våre to helter. Snakk om å oppdage at storm i et vannglass blir fred i et fiskepalass om en venter lenge nok!

Illustrert av Hoppegutt.

lørdag 26. september 2009

Flyttelass


Flokken er på flyttefot og pappeskene står litt her og der, fulle av Flokketing. Alle synes det er rart at mennesker, dyr og gjenstander skal få nye omgivelser, selv Tun og Sverd Fisk ser litt oppskjørtede ut. De har levd et særdeles stillestående liv og vil nok ha godt av en kjøretur før de påny vil bosette seg i bokhylla og gjenoppta sitt velordnede liv.
Det er forøvrig først nå at alle ser hvor mange ting de har. Litt fornuftige ting og mest tullball.
De voksne er litt uenige om hvordan flyttingen skal gjennomføres. En foreslår å bare slenge alt i poser og rydde en annen dag etter at de er på plass i det nye Hjemmet. Den andre mener at det er greit å rydde nå, tenk bare på så greit det blir å bare ha alt i orden med engang. Men begge vet hvordan det ender.

Tiden er inne for avslutninger, og det er samtidig nye begynnelser. Livet er litt som et eventyr og herfra er alt mulig.

torsdag 24. september 2009

Kjæreste Brum


Noen ganger må Den urolige moren tenke litt over hvor heldig hun er med sin følgesvenn og livspartner. Han er den beste.
Nesten samme hva hun finner på har han et lunt blikk eller en lyd å svare henne med.
- Brum, sier han. Det betyr ja og nei, sulten og mett, glad og vred. Det gjelder bare å tyde det riktig. Og det er Den urolige moren flink til.
- Har du det bra, spør hun.
- Brum, svarer han og da vet hun at det slett ikke er så verst stelt.
- Skal du ha noe godt på butikken eller ikke?
- Brum.
Da er det bare å ta med litt melkesjokolade.

Jo, han er en skatt i seg selv. Og midt i blinken for Den urolige moren. Han satt som en førstepremie på den øverste hyllen den gangen hun hørte han der nede i veien. Latteren hans runget og hun lærte at latter er den kvikkeste veien inn i hjertet hennes.
En dag skal hun nok klare å få fortalt han hvor kostbar han er for henne. Og hun vet hva han vil svare henne da.

- Brum!

tirsdag 22. september 2009

Kistetid igjen


Den urolige moren rydder litt omkring om dagen. De skal jo videre og trenger å gå igjennom ting som kanskje ikke skal være med på ferden videre. Flytte-tid er det samme som rydde-tid, og gammelt støv kan blåses av enkelte gjenstander og få nytt liv. Andre saker er helt avleggs og får ikke prøve å sitte i en eske engang.

For ikke så lenge siden fant Den urolige moren kisten sin under støv og andre gamle rariteter. Og den skal selvsagt være med på flyttelasset.
Hun titter forsiktig oppi og ser at den er litt annerledes siden sist. Hun kan ikke helt se hva det er og krabber oppi den igjen for å ta en nærmere kikk.

Hun synes det er lysere der denne gangen og forter seg å si hei til sitt fine gjemmested. Hun legger hodet bakover og kjenner at hun hviler.
- I morgen skal jeg være modig, tenker hun. Da er det mulig jeg må benytte både kiste og teppe en stund framover. Men det gjør jo ingenting, jeg kan jo bestemme selv når jeg hopper ut igjen! Hun var glad for det, men samtidig var hun redd for morgendagen.
- Du får hjelpe meg du, Blindemann, kom med labben om jeg glemmer meg bort og blir for lenge inni her.
Blindemann bare purret. Han visste at det helst ville gå bra.

mandag 21. september 2009

Ja!


Joda, det er tøft og alt det der. Men det er så bra også! Så suverent! Så spennende og pirrende. Så lunt og mykt.

Da hopper Den urolige moren som et troll i eske ut av teppet og danser en deilig indianerdans mens hun ruger på godheter inni seg. Hun henger seg på framtiden der den fyker forbi og blir til nåtid.
Suverent er det!

søndag 20. september 2009

Hjem




Det surret i hodet til Den urolige moren som vanlig. Det var så mye nytt om dagen at øynene gikk i kryss og munnen i sikksakk. Hun undret seg over alt og syntes ingenting var som før. Hverdagen var så ny at hun tilbrakte ganske mye tid under teppet sitt når tiden tillot det. Forresten så tillot ikke tiden noe som helt, det hadde hun skjønt forrige uke. Det var hun selv som måtte tillate. Virkelighet, het det visstnok.

Mellom trygging i teppet og andre mer eller mindre skrekkfylte opplevelser, hadde Flokken bestemt seg for å finne seg et nytt Hjem. Det var ikke noe galt med det hjemmet de hadde, bortsett fra at det ikke var Hjem. Alle de tobente flokkemedlemmene hadde visst det en stund, og nå var tiden kommet. De hadde funnet sitt sted og de hadde funnet sitt hus. Om det ble Hjem ville tiden vise og Flokken vite.

Den urolige moren surret seg videre inn i tankespinnet og undret seg på Blindemann og flyttelass, og særlig på at det var en ny vei til Hjem og hvordan alt ville bli.

-Vel, sa hun til Blindemann, skal du rote rundt i en ny verden som ikke ser den engang, så får jeg bli med deg og rote litt i verden jeg, også. Tør vi dette da?

Blindemann som syntes verden var helt grei fra før, bare gjespet. Han ville nok få til dette også, om han fikk bestemme skrittlengde og fart selv.

torsdag 17. september 2009

Hvile


Noen ganger går livet så fort at hatten blåser av ved den minste bevegelse. I slike stunder ligger ordet "Hvile" i verktøykassa, klart til bruk. Men så var det det da. Hvordan hviles det riktig?
Lenge hadde Den urolige moren trodd at å se på fjernsyn eller kanskje sove var å hvile, men siden ingen av delene hjalp noe særlig hadde hun egentlig lagt de nederst i forslagskassa si.
Så da sto hun igjen med et ord uten mening.

Hun konsulterte både venner og dyr, men alle hadde forskjellige svar. Noen sa at de hvilte når de leste en bok, og noen hvilte når de kjørte bil. Andre igjen hvilte i sola med kaffen og kanskje også med en fiskestang i hånda. Kaninene sa de hvilte best med mat i munnen, men den metoden hadde ikke Den urolige moren lyst til å bruke lenger. Kattene mente at de hvilte da alltid, og fiskene sa blopp.

Den urolige moren klatret opp i yndlingstreet sitt og la seg til å tenke. Etter en stund skjønte hun at hun hadde latt tankene fly og ellers ikke gjort noen ting. Hun fikk virketrang og ropte på sin livspartner for å be han komme og sitte sammen med henne. Det var noe hun måtte dele.

-Du, sa hun.
-Jaa, sa han.
-Er det å hvile når man har latt tankene fly og ellers ikke gjort noe?
-Jeg tror det, er du sliten da?
-Nei, jeg er glad.
-Da tror jeg du har hvilt.
-Det tror jeg også.
De holdt litt ekstra i hånda. -Snart blir det ikke så mye hvile på en stund, men etter det kan vi vel møtes her igjen, spurte Den urolige moren. Den snille mannen blunket med øyet sitt. -Klart det, sa han. Klart det!

mandag 14. september 2009

Sånn det er


Den urolige moren smurte seg et knekkebrød i sunnhetens navn og kjente at mobilen vibrerte i lomma. Hun vurderte et øyeblikk å bare la den ringe, ukjente numre var ikke hennes sterke side for å si det mildt. Ukjentheter i det hele tatt; Nei, ellers takk!
Kanskje følte hun det slik fordi det allerede var så mye som sjonglerte i hodet hennes, flere utfordringer ville liksom ikke godtas oppi der. Eller det kunne være fordi hun i utgangspunket var redd for det meste.

I mange år, kanskje egentlig alltid, hadde Den urolige moren levd med to liv. Fremdeles gjør hun det, men nå vet hun i hvertfall om det selv. Verden var et slitsomt sted og det handlet om å gjemme det rare langt bort så ingen skulle vite.
Hvorfor det var så viktig å leke glad og fornøyd, mens demonene raste innvendig, var ikke lett å si så mye om. Kanskje hun bare hadde et særdeles rikt indre liv? Hun hadde tenkt at kjærlighet og aksept kom med ferdigheter hun ikke hadde, og om en var flink å holde ut i verden ville det sikkert vanke en medalje tilslutt. Hun kunne litt om det siste, men det sto ikke akkurat til laud.

I hennes verden snakket dyra og trærne, hun ble fort lei seg og fort glad. Hun skjønte ikke alltid hvorfor andre lo eller hvorfor engasjement i ytre saker i det hele tatt eksisterte. Alt var slitsomt om det ikke hadde sukker på.
Verden besto av å konsentrere seg om ikke å lage en eneste ring i vannet mens hun svømte gjennom lune tjern eller strie strømmer. Hvilket hun i ettertid har forstått var nytteløst, hun skapte uro likevel.
Av andre såkalte venner hun hadde nær kontakt med var Døden, Angsten og Krav de mest ivrige og forventningsfulle gjestene. De kom ustanselig med forslag til å gjøre hverdagen bedre for dem, og verre for Den urolige moren. Nei, å leve med personlighetsforstyrrelser var ikke noen måneskinnstur.

Men det kom artigheter ut av det innimellom. Bivirkningen av ikke alltid å forstå sine egne begrensninger ga Flokken rare opplevelser og få kjedelige dager. Det kom for eksempel ofte nye små medlemmer til Flokken, hun fikk ofte ny sveis etter ideer om natten og rommene i huset fikk hilse på alle farger. Økonomien fikk selvsagt også kjørt seg en tur, og det fikk jammen bilene deres på tur opp og ned til autorisert helsepersonell også. Hun møtte engler med og uten vinger, det gjør hun forresten enda.

Mobiltelefonen lyste i hånda hennes. Tar jeg ikke denne så er jeg ikke kommet særlig mye lenger, tenkte hun og trykte ned knappen.

-Hei, sa Den urolige moren.
-Hei, sa Framtiden, nå skal du på reise. Skal du være med så heng på!
-Ok. Kjør pent da, jeg har togskrekk.
-Togskrekk er ingenting, velkommen til livet!
-Jotakk!

søndag 13. september 2009

Politikk, politakk, polispekesild og salt



Noen ganger, når verden føles ekstra rar, tar Den urolige moren på seg vingene sine og drar til værs. Der oppe blir alt litt mindre, og alle meningene litt svakere. For jammen er det mange meninger for tiden!
Noen spør store spørsmål om å ta vare på alle som trenger det, og andre spør om omsorgen kun skal omfatte seg selv og sine. Og noen lurer på hva som er til middag. Andre igjen undres over pengespørsmål og framtid. Men felles for mange i disse tider er at det menes tungt og alvorlig. Den urolige moren er glad for det. Men hun blir litt tummelumsk.

Hun tror det handler om at vi er trygg på det vi kjenner, det vi kjenner er vi trygg på. Kloden går rundt og vi sitter på med alle våre opplevelser og erfaringer som former hva vi står for og hva vi mener. En dynamisk affære det der, synes uromor.

Og hun har spørsmål og tanker selv, også. Hun er litt opptatt av tall og regnestykker for tiden og hun undres på, siden de fleste av oss kan enkel matematikk, hva skjer om vi ganger vår egen lidelse med to, eller tre? Ikke alle lider, godvilje er også ting å oppleve, men hva om vi bare gjorde det for et øyeblikk? Hva skjer da?

Og hvorfor er det så utenkelig å være med på at vi alle tilhører samme adresse, at vi sammen deler tittelen Menneske og dermed har like rettigheter?

Nei, Den urolige moren blir så sint og lei seg av alle disse spørsmålene. Hun liker ikke at hun blir tafatt og sliten av dem. For i den følelsen kommer fort nabo-følelsen til tafatt, nemlig apati-følelsen. Og siden hun selv kjører i berg og dalbanen, ”Jeg-mener-masse-og-er-engasjert,-men-det-er-jo-ikke-noe-å-få-gjort,-derfor-sitter-jeg-her-litt-i-stedet”, hvordan i all verden kan hun dømme andre for det samme?

Den urolige moren har lært om skråsikker uvitenhet og hun har lært om ulike meninger. Og det er greit. Men at vi alle ikke skal fortjene fred i hjertet, mat i magen og tro i sjela, er verre.
Hun holder godt i labben til sin medpassasjer og ser på jordkloden der den svever så mildt for seg selv.

- Hva skal vi tenke om oss der nede, Blindemann? Er det håp for mennesket? Vi må vel begynne med oss selv, men det er så slitsomt! Å rote litt i våre egne skattekister er moro når man finner fine ting, men ikke når man må se på støvet og rotet som ligger innimellom. Hun visste hva Blindemann mente. Han var alltid ambassadør for kjærligheten og fellesskapet. Dessuten var han en god talsmann for å tilgi seg selv for sine egne svakheter. Han likte å gjøre det, for da ble det så godt å være venner med seg selv etterpå.

Den urolige moren skulle nok hørt mer på Blindemann der hun strevde med alle tankene sine.
Det er mer ferie innabords om vennskapet er hjemme. Vennskapet byr på kaffe og varme hveteboller. Å være sint for krav og uforløste ønsker, er piggtråd.
Piggtråd er ut.

Så hva velger man?

fredag 11. september 2009

En herre med bart


Det sies at når man mister en sans, så kan andre sanser forsterkes.

Akkurat slik har det blitt for Blindemann. Han ble gradvis blind for noen år siden og i samme takt økte smakssansen hans voldsomt. Nå kan han for eksempel smake greit forskjell mellom skinke fra ulike leverandører og mellom friske og pillede reker. Det siste er kanskje ikke så vanskelig for noen, men Blindemann er ekspert på reker, altså.

Hørselen er ikke så verst den heller. Om han har vært på lang reise, det vil si bort til naboen, hører han lett om et Flokkemedlem bak lukkede dører og vinduer åpner en boks. Da snubleløper han så godt han kan bort til kjøkkenvinduet og brøler ut sin armod, det kunne faktisk hende det var noe annet enn ananas! Og Flokken klarer aldri å motstå den lille herren. De svakeste av dem lar han sogar få sitte litt på kjøkkenbordet om verden har vært litt hard mot en miniløve med sjarmant gange.

Og der ligger sakens kjerne. Blindemann synes ikke han er så katt. Han glemte visst det da han ikke kunne se seg selv lenger. Han vil sove på puta med dyna bredd godt over seg, han vil ha tallerken og kopp og han vil være sammen absolutt overalt. Og når han får viljen sin belønner og gleder han alle med sine høye durelyder. Ingen vet så mye om konsekvensene om masekråka ikke får viljen sin, det har nok aldri skjedd.

Når middagen står på bordet er det fast takst å kjenne to labber i fanget. Alle kjenner det etter tur. Så begynner det å stikke små ører over bordkanten litt sånn her og der. Og hjelper ikke det, dures det VELDIG høyt i tilfelle noen har gått glipp av de faste prosedyrene. Den rolige faren undrer seg stadig over hvordan katterakkern kan vite hvilken stol som blir forlatt om noen skulle finne på å gå fra bordet. For på et sekund sitter Blindmann på stolen og er klar som et egg med store øyne som stirrer ut i intet, påny dirrende overbevist om at denne gangen blir det servert noe skikkelig godt for en sulten stakkar. Og som oftest er det en god strategi.

Om noen skulle lure på hvem sjefen i Flokken er, finnes det ingen tvil i Blindemann. Det er det farlige jungeldyret som kaster seg ut i farer for sin familie, det er han som prøvesmaker enhver skinke og reke og det er han som passer på at alle får en visitt om natta. Det er slitsomt å være sjef, noen frynsegoder må man regne med!

onsdag 9. september 2009

Mellom linjene


Er det noe Den urolige moren lurer på, så er det disse usynlige linjene som går mellom mennesker. Og det som er enda rarere er at det er MELLOM disse linjene alt egentlig foregår!
I dag har hun Undre-brillene på og det er rare ting som kommer fram foran brilleglassene.

Hun kan bli gal av det evinnelige spørsmålet hun til stadighet er nødt for å tygge på: Dette som skjer mellom linjene, hva er det?
Noen ganger er det helt tydelig. Når Hoppegutt vil ha noe godt og begynner å snakke veldig høyt om muligheten av at lørdagens dose med søtt og salt kanskje var litt mindre enn det pleide, da skjønner Den urolige moren at der var det et par linjer som det lå et spørsmål mellom.
Eller når Mumlejenta mumler om alle som får lov til noe, bare ikke hun, da skjønner moren hennes at det ligger en ørliten oppfordring der et sted. Eller kanskje bare et ønske om noe.

Men! Dette var jo greit tydbare situasjoner. Andre ganger var det ikke så enkelt. Hva med de gangene det lå Forventninger mellom disse berømte linjene? Eller andres ønsker, tanker eller gleder som ikke ble sagt rett ut? Der var det veldig mange linjer å kommunisere mellom, syntes hun. Og når hun var inne på det, hvilke linjer danset hun selv mellom? Det var til å bli svimmel av.
Nei, hun ble ikke klokere i dag heller. Linjene sto der og de forklarte ingenting.

- En dag skal jeg sage og økse dere ned alle dumme linjer og streker, jeg skal bare se dere først. Linjene svarte ikke, de var på jobb.

mandag 7. september 2009

Samtalen


Det er på denne tiden av året, akkurat når det gule begynner å skimtes mellom det grønne som Den urolige moren tar fram høstkjolen. Kveldene er mørkere og det er akkurat som om alle forbereder seg på å gå i hi. Hver stråle med sol som fremdeles varmer er en kjær venn som Den urolige moren er glad i, og som hun ikke vil skal bli borte helt enda.
Dessverre er de ikke helt enige om akseptabel avreisedato og samarbeidsform, Sommeren og hun. Sommeren spikrer lemmer for vinduene, og hun roper og ber om at den skal vente litt til. Hun vet at den må reise men hun holder den fast i hånda så lenge hun kan.
Den reisen skal ikke jeg på, jeg skal være her å ønske Høsten velkommen og by på små lys og kaker, sier hun til fuglene.

Men enda kan hun sitte på steinen sin å spise en is i kveldssola. Og enda kan hun svirre rundt mellom skog og mose mens hun klemmer på trær og dikter en strofe eller to.

Vi sees jo til neste år igjen, trøster hun seg selv, mens hun finner fram oppskriften til eplekake og løper ut for å dra lemmene av vinduene igjen. Sommeren smiler og lager kjølige skygger mens den varmer opp nyvaskede klær, den vil visst møtes på halvveien.
Greit det, roper Den urolige moren og smiler av uenighetene, jeg gir meg! Takk for debatten, jeg sitter på steinen litt til. Sommeren nikker, sitt litt til du så kan jeg varme små pytter og kaniner før jeg drar. Vi snakkes i noen dager til før du må hilse på gamle venn Høst.
Den urolige moren føler seg alltid bedre etter å ha fått snakket ut, jo høsten skal taes i mot på skikkelig vis i år igjen.
Vi snakkes da, Sommer!

lørdag 5. september 2009

Opplæring?



Jo. Den urolige moren har fått seg lønnet arbeid. Og det er veldig lenge siden sist. Hun synes det er morsomt og slitsomt og rart og fint, men mest av alt er det en prøvelse i å forstå regler. Det er nemlig veldig mange regler på en arbeidsplass.
Hun ler når noen sier at det må være slik og sånn, men latteren stilner kvikt når hun husker at hun ikke er sin egen sjef og er nødt for å høre på andre. Andre vet best. Ikke hun. Det er jo så uvant!
Men hun gjør sitt beste og legger seg flat for alle må'ene og skal'ene.

Det står Opplæring på skiltet hun bærer på sitt rebelske bryst, og hun kaster det på bordet så fort hun kommer hjem.
I dag kom hun ned på kjøkkenet og Hoppegutt sto med det lille skiltet hektet fast på gensern sin.
- Se mamma! Jeg er under opplæring!
Hun lo og var enig; javisst er du under opplæring! Vi er visst under opplæring begge to. Du er under opplæring i å bli stor, men det er jammen jeg og! Neste gang hun skulle på jobb ville hennes lille skilt muligens settes på med litt mer stolthet, læring opp er vel bedre enn læring ned?
Joda, Hoppegutt var enig i det. Han tok med seg skiltet ut i dagen og lærte med glede.
Den urolige moren kikket etter han, joda læring er greit, men å trasse litt mot må'er og skal'er er da ikke det verste det heller? Hun bestemte seg for å beholde rebellen inni seg og møtte dagen med et smil hun også.

fredag 4. september 2009

Fredagskveld


Kvelden har senket seg over Flokkens lille rede og Hoppegutt og faren hans koser seg med film. Den urolige moren følger med på hvordan de skjønner det morsomme akkurat samtidig og er så samstemte i alt at hun må smile.
Livet skulle stoppet litt ekstra lenge ved fredagskvelder, filosoferte hun. Om nå Gud skulle finnes i det høye med engler og andre hyggelige skapninger, var det vel helst en fredag han skapte de på?
I morgen skulle de på atter nye eventyr, men i aften var det rolig pust og fullmåne der ute.

torsdag 3. september 2009

Søster Øster og Rusalkas gaver


Den urolige moren hadde fått en invitasjon til Den norske Opera av sin kjære søster Øster. Det ble høytid i brystet hennes og hun takket ja veldig fort til henne å være, for dette var noe som hørte til i skattekista, det var hun viss på!
Søster Øster møtte henne i døra med sitt sedvanlige smil som begynte ved den ene øreflippen og rakk helt til den andre. Den urolig moren måtte le, og de lo seg inn i den store operasalen der orkesteret gjorde seg i stand til kveldens forestilling. Hun så seg omkring og det var ikke fritt før at hun følte seg litt liten mellom de store veggene og det høye taket.
Musikken startet og de tjekkiske tonene vandret rett inn i hjertet hennes. Plutselig sto Rusalka der, en kvinneskikkelse som hørte hjemme i eventyret, i vannverdens spennende rike. Søstrene ble usedvanlig stille til dem å være, og det var som om de selv var med i kulisser, i kostymer og i den trolske musikken som var et eventyr i seg selv. Nøkken og hans alver danset rundt Rusalka og hennes ønsker om å få føle lidenskap som et levende menneske gjør.
Den urolige moren kjente en liten streng dirre i seg selv. Det koster å leve, det koster å være med, tenkte hun, og følte med Rusalka i hennes prøvelser for å finne kjærligheten. Heldigvis slipper jeg å lete, for den sitter hjemme og venter på meg. I kveld har jeg funnet et lite spor til. Opera er den andre formen for toner jeg forstår og kjærligheten er en som sover i sofaen fordi han ikke vil bre dyna over bare en.
Takk til søstre og musikk som kommer med gaver til meg, smilte hun for seg selv. Kjærlighet har mange ansikter for en som leter.

onsdag 2. september 2009

Altså...


Det er ikke så fryktelig lenge siden Den urolige moren ble venner med toget. Det er dessverre lenge nok til at hun ikke tør hilse først lenger. Men om toget skulle komme til å være vennlig snart igjen, så ville hun være snar til å smile og vinke slik at toget skulle være sikker på at hun er glad for å se det, at hun ikke mener å avvise på noen som helst slags måte. Det er bare det at sårbarheten gjør henne sjenert. Og sjenerthet har det med å balle på seg å bli til usikkerhet når den først er i gang. Det er vondt å tenke på.
Dusjen er et sted hvor slike tanker ofte kommer på besøk, Den urolige moren tror det kan komme av at man er så naken og klar for rensing, på en måte.
Hun hører at toget tuter i det fjerne, og hun vet at det er hyggelig. Likevel holder hun litt ekstra hardt i såpa og kluten når hun tenker på det.
- Den som er redd, har muligheten til å bli tilsvarende trygg, roper hun til Blindemann.
- Den som er trist, har muligheten til å bli tilsvarende glad!
Blindemann er enig som alltid og Den urolige moren er glad for at hun har venner som forstår.

tirsdag 1. september 2009

Boppen


Mommo har tre barnebarn. Hoppegutt, Mumlesøster og Boppen. Og det synes Boppen er fint. Han er like glad i hele Storflokken og kan ikke få uttrykt sin glede mer enn det han allerede gjør ved velkomster. Og han sier gjerne velkommen midt i selskaper også sånn for sikkerhets skyld.


Boppen er en lykkelig hund som også er lykkelig uvitende om sin størrelse. Særlig på Mommo sitt kjøkken er han spesielt uvitende om det. Det lukter alltid så godt på kjøkkenet hennes og da er det ekstra stas å sitte helt inntil komfyren som en kjempebjørn, som venter på sin ferske honning, å bare snuse inn alle de deilige duftene med den store nesa si.

Mommo selv er kjempeglad i rene, pene kjøkken uten et eneste Boppehår i verken skål eller suppe, så i helgas selskap måtte hun bruke trollstemmen og foreslå at han kunne ta seg en rundtur i stua der barnebarn vanligvis satt mens de ventet på Mommo-mat. Boppen så på henne, men tuslet ut fra kjøkkenet og satte seg med et sukk på finteppet, når skulle det egentlig bli lov for en Boppegutt å få seg en stolplass ved det bordet?

Det var servert og alle rundt bordet var enige om at mat og selskap var helt topp. De snakket i munnen på hverandre og kappet om å fortelle artige og rare ting med store smil og munner breddfulle av mat. Etter mat og prat la de raskeste seg på sofaen og resten av Storflokken strødde seg rundt i ledige stoler.

Ingen la merke til en stor, bjørnelignende skikkelse som luntet stille inn på kjøkkenet igjen. Han satte seg rolig ned ved bordet og hentet seg en kjøttbit. Boppen kunne ikke skjønne annet enn at når de spiste, skulle han ligge i stua. Det måtte bety at når de lå i stua, så var det hans tur til å spise litt.

Kvelden kom og det var tid for avreise. Oppvasken var tatt og var alle enige om at det hadde vært en fin aften.
Boppen fant båndet sitt, hilste litt velkommen og var helt enig.