mandag 31. august 2009

Å hei!


Overganger trenger ikke alltid å være så store. Det går kanskje ann å ta med seg det beste fra alle verdener?

lørdag 29. august 2009

Toner


Utfordringer skal taes som en tyr ved hornene, de skal kastes til bakken og man skal stå som seierherre med den ene foten tungt plassert på offeret, altså problemet, mens man høster anerkjennelse og heder for sin heroiske innsats.

Eller så kan man sette på sin favorittplate og kjenne at tonene hvisker seg inn i hjertets lille trøstesenter, la en annen finne ordene og bare vaie med.

Rett og slett.

fredag 28. august 2009

Linjen


Det går en usynlig linje gjennom Flokken. På den ene siden trives realister, og på den andre siden føler drømmerne seg hjemme. Hvem som er på hvilken side til enhver tid varierer etter formen og været.
Den urolige moren trives godt på drømmesiden. Der er det liksom litt triveligere, synes hun. Hoppegutt er ofte enig. De er av den typen som håper det er en baby som skal komme til verden hver gang de hører en sykebil. Og når de hører brannbilen i det fjerne er de sikre på at det bare er en katt i et tre et sted. Den rolige faren og Mumlejenta er mer sånn kvadratrot-folk. Alt kan regnes ut og er høyst virkelig. Det er ikke så morsomt, sier moren og gutten. Jo, sier realistene.

I det siste har Flokken fått seg en hemmelighet. De er så glade for den, at de smiler i smug når de ser på hverandre. De vil ikke si den til noen for da kan magien brytes, men snart kan det hende at noe går i oppfyllelse.
Alle er litt drømmere nå. Men alle er litt realister også. Alt på en gang. Kanskje det er sånn det må være for å finne en drøm?

torsdag 27. august 2009

Caféreise til en annen tid


Dagen i dag hadde vært fin. Den urolige moren hadde vært på utflukt på egenhånd, langt avsted. Hun hadde ønsket å finne et nytt spor, det skulle være noe som talte til sjelen. Hintet hadde kommet i går kveld fra en fremmed som ikke var det likevel, og hun skjønte med gang at det var på kunstutstilling hun skulle. Turen gikk greit, hun smilte og undret på hva hun ville møte.
Hun kom fram og gikk rett inn og opp trappa, her var det visst en café og alt ting!

Plutselig så hun et bilde av to små søstre og hun tok seg til magen. I dag var det visst svunnene tider som det skulle snuses på.
Den urolige moren vandret litt rundt, så og kjente på inntrykk men tilslutt måtte hun sette seg.
Minnene om to små som lekte, som fantaserte, som lagde seg eget språk for det vakre, var med henne og hun måtte se ut av vinduet. Det var litt fint at det regnet, da var både hun og været enige på en måte.

I dag fikk hun noe nytt å legge i skattekista, bildet av to små hender som holdt hverandre.
Godt.

onsdag 26. august 2009

Dansedagen


- Hører du, Blindemann? Hører du musikken som nynner rundt oss? Universet serverer tonesatte gaver i dag. Hører du stjernene synger om drømmer? Sola traller til oss i smørgul drakt om gylne stunder og månen hvisker sine hemmeligheter så vi blir både øre og yre.
Skal vi danse, lille venn?

tirsdag 25. august 2009

Oioioi!



Den urolige moren er syk. Kanskje ikke sånn veldig syk, hun halter tross alt ikke når hun går. Men sånn passe. Det er nok uhumskheter i nesa til å høres syk ut, det lyder når hun blåser i den og blikket er passe smalt. Heldigvis går det greit å komme seg helt opp i sofaen. Og hun hadde vondt i halsen i natt! Hun er helt sikker.

I kveld skal hun på sin første skoledag etter ferien. Hun regner med at det vil bli en prøvelse, men vil la det stå til. Og tenk...da er det godt å komme hjem til Verdensmesteren i kakao og kos etterpå. Helt perfekt, faktisk. Livet har virkelig sine lyse sider!

mandag 24. august 2009

Søskenparet Stikkavsen


Albertine og Bengt var på rømmen. Igjen. De to hadde vist seg å være de i flokken med mest handlekraft når det gjaldt å dra sin kos. Alle truet nok med det innimellom, men langørene var svært aktive på det. Det hjalp jo også å være to om det. Og det hjalp at Blindemann hadde gått på gjerdet i løpet av morgenen og hadde fått laget en fin passasje ut i friheten.
Men i dag var Den urolige moren litt ekstra urolig. Albertine hadde dratt med seg broren sin på mange hyss tidligere, men dette hadde trukket ut i langdrag nå syntes moren, og alle de firbente små vennene var enige.
Hun forsøkte seg med tankekraft, men den frekvensen var ikke søskenparet helt justert inn på, virket det som. Hun prøvde å gå rundt i hagen med et hemmelighetsfullt blikk i håp om at nysgjerrigheten til kaninsøsknene ville ta overhånd, men den var det ingen som gikk på. Til slutt begynte hun å love sterkt kulørte grønnsaker flere dager på rappen om de bare kunne komme nå.
Men det gjorde de ikke.

Det fine med slike opplevelser var at man fikk et nærmere forhold til naboene. De måtte nemlig også på jakt. Det var en ypperlig mulighet for en mindre passiar mellom busker og kratt, på den måten bidro de små til både mosjon og underholdning for alle.
Det var ikke til å unngå å legge merke til at Albertine og Bengt syntes alle hagene rundt hadde det mye mer spennende enn de selv hadde det. Visstnok var gresset bedre og grønnere, i tillegg fikk man strukket veldig på bena i større områder. Men ikke lenger enn at Flokken kunne se dem innimellom.

Den urolige moren satte seg ned. Hun hadde for lengst vært igjennom alle katastrofetankene sine og bestemte seg for å koke en kopp kaffe i stedet. Mens hun øste opp skjeer så hun plutselig at søskenparet Stikkavsen hadde møtt opp utenfor. De var som vanlig fåmælte og så på henne med et lettere arrogant blikk. Hun slapp skje og kaffe rett på det nyvaskede gulvet og løp ut for å lukke grinda etter dem. - Dere har da såpass stor plass her i hagen at det skal da ikke være nødvendig å fly gatelangs på den måten, ropte hun.
Deretter ble Den urolige moren en tanke roligere og sa at nå skulle nok Den rolige faren få vist sine kunster innen hønsenetting, for heretter ble det å holde seg hjemme! Jo, alle var enige i det. Albertine og Bengt sa ingenting. De syntes gresset hjemme var greit, også.

søndag 23. august 2009

Vennelys


Noen ganger er lyset i livet de som står rundt.
Takk.

lørdag 22. august 2009

Forandring


Skattejakten til Den urolige moren sto litt i stampe om dagen. Kartet var studert og det var blitt forsøkt snudd på i alle mulige retninger for å se om det ble lettere å forstå, men nei, det var nok brillene som ikke var de riktige, tenkte hun. Hun vurderte et øyeblikk å finne et gammelt par, men skjønte straks at det ville være uklokt. Gamle briller bør få ligge i fred.

Den urolige moren sto på badet som hun pleide om morgenen. Men i dag hang det noe i veien for synet hennes. Neimen, så mye rot det er her! Huff, jeg ser visst ikke mitt eget ansikt, sa hun til Den blinde katten som hadde bestemt seg for å være selskap igjen. Han var enig, det var bare en ting å gjøre.
Hun reiste til stedet der de forandrer folk på toppen av kroppen og tenkte at har de ikke tid til meg så er det vel ikke meningen, jeg finner vel noe på veien uansett. Men Den pene damen med saks hadde tid. Og lokker falt. Plutselig så Den urolig moren noe. I speilet foran seg var det noe kjent! Hun kjente gleden bruse i hele magen og ropte til Speilet: Her er jeg! Hun snudde seg mot Den pene damen og lo: Så du meg? Ja, sa Damen. Hun smilte og sprayet litt mer. Ja, jeg så deg.
Den urolige moren løp ut til solen og undret seg over det hele. I dag fant jeg en bit lenger fram på kartet takket være at jeg ikke så noe. Det var et viktig spor. Solen nikket, det var et viktig spor.

torsdag 20. august 2009

Nattetanker



Noen ganger er det godt å se at verden går videre uten at en trenger å gjøre noen som helst...

tirsdag 18. august 2009

Mamma mia!



Når det er kaos innvendig, bør det i det minste være i orden utvendig...

Hoppegutt Skolegutt


Det hadde vært en bemerkelsesverdig og rar dag. Flokken hadde opplevd det før, og den gang var det Mumlesøster som tok skrittet. Men denne gangen var det Hoppegutt sin tur. Han ble ungdom!
Iført ny ransel, frisk og munter i fargen, nye klær; riktige i følge den som hadde peiling, og tilslutt: Stemningen!
Om den ikke hadde kommet så kunne det liksom ha vært som å gå rett inn i et vanlig hus sammen med mange andre med en helt vanlig oppbevaring på ryggen. Og hva er vel stort ved det?
Men Stemningen var her. Som bestilt. Den hadde faktisk vært her lenge allerede. Den hadde vært med i butikker for å hjelpe til ved viktige avgjørelser, den hadde bidratt til adskillige wienerbrød grunnet lange handleturer og den hadde gitt framtidsdrømmer. At den hadde feid sommeren under teppet var det ingen som brydde seg om, sommeren hadde likevel tatt seg en tur på kino, her skjedde viktigere ting!
I dag la Hoppegutt barndommen fra seg, iallefall for en stund og tro inn i de ungdomske rekker. Den urolige moren hadde hatt en liten tåre på lur og Mumlesøster hadde hatt besvergelsene klare i tilfelle det ville trenges hekserier. Den rolige faren drakk kaffe og koste seg mellom beskjeder og smil, og av og til klappet han på Den urolige moren: - Vi får han med oss etterpå, mor.
I bilen hjem var alle enige om at ungdommeri var en fin ting og vel verdt rundstykker med ost. Og bittelitt senere tok Hoppegutt med seg Stemningen og katten og la seg med et smil om munnen, i morgen fulgte resten av livet.

søndag 16. august 2009

Til deg


Den urolige moren hadde sett seg i speilen. Og det var ikke bare sene kvelder som hadde satt spor i ansiktet hennes. Det var noe mer og hun var nødt for å se nøyere etter. Hun lette etter spor av en verdensmester. For hun visste at det var akkurat det hun nettopp hadde vært. Verdensmester i kloke avgjørelser på ett sekund.
NEI. Det var så lett at. At det satt noen i det oppkokte vannet etter hennes fine og raske avgjørelse var ikke en sannhet med virkning. At det fantes argumenter som talte mot hennes stolte, militaristiske NEI var uten betydning. Så nå sto hun der og ransakte hver fure og rill. Og det føltes ikke noe godt i det hele tatt. Jeg kler ikke å være en verdensmester, tenkte hun. Og ingenting satte så fart i tankegodset så mye som utsikten til å ikke være smukk!
Hun sto der en stund, tok fram hårbørsten og forsøkte å gre verdenmesteren ut av flokene. Da det ikke hadde noen umiddelbar virkning ble det forsøkt å vaske ubehaget av hendene, men ingenting hjalp.
Plutselig skrapte det litt under baderomsdøra og en liten labb kom til syne. Flokkens blinde medlem var ikke så glad i å være alene og kom for å søke varme med verdensmesteren på do. Hun så den lille poten arbeide iherdig for å komme til målet, og hun åpnet døra forsiktig for å hjelpe han og ble hilst med et blidt purr.
Er det virkelig så enkelt, spurte hun Blindemann, jeg hjelper deg så du får utviklet selvstendigheten din og du hilser meg med ditt hyggelige lille purr?
Hun snudde seg mot speilen igjen og syntes allerede hun så bedre ut. Kom da, Blindemann, så går vi å skraper litt på døra til Mumlejenta. Purr, sa han.

fredag 14. august 2009

Heksenatt


Langt borte vekk i drømmens land
der bor alt vi tenkes kan.
En soloppgang, en stormfull vind
et slott av gull, ditt barnesinn.

Er det sant at katter små
i nattens mulm er bare grå?
Da hvilen når vår trøtte kropp
da svinges fargestaven opp!

Drømmen er et sjelerom,
en ballsal, tankevelodrom.
Ingen plass får være trygg
når natteheksa koker brygg.

La månesølvet skinne mykt
Intet vondt og intet sykt.
Drømmen er din beste venn
Du møter den i kveld, igjen.

torsdag 13. august 2009

onsdag 12. august 2009

Det fine stedet



I dag var Den urolige moren veldig full av flytte-om-energi. Hun ville egentlig flytte om på alt i hele huset sitt, men var villig til å la det bli med stua. Men så hadde det seg slik at Den rolige mannen hennes hadde vært kjempelur etter å ha blitt overtalt med på et prosjekt eller to i løpet av åra, han hadde sørget for at bokhyllene var blitt skrudd fast i veggen, av alle ting. Men Den urolige moren var ikke tapt bak hverken vogn eller reol, så hun brettet opp hele energien sin og kikket seg oppstemt omkring.
Borte i et hjørne sto en gammel kiste under en duk. Den hadde nok stått der en stund. Og nå var det nesten så den ropte på henne om å bli sett under sitt vakre dekke. Hun kastet støv og fluer unna og dro den fram. Hva kunne skjule seg oppi der? Hun løftet forsiktig opp lokket og tittet nedi.
Ingenting!
Her sto det en gammel kiste og var full av ingenting! Ingenting synlig i allefall. Men det luktet godt. Og det var veldig koselig nedi der. Trevegger og fine store skruer. Den urolige moren så seg omkring, og siden hun var like alene som kista krabbet hun like godt oppi. Nå var den ikke tom lenger. Og hun var ikke så opptatt av å forandre lenger, heller. Fluer og humler kunne bare suse og bokhyllene kunne slappe av litt til. Det kunne hende hun ville komme til å foreslå dette stedet for Den rolige mannen. Et finfint sted for hvile og ro. For da, da ville det bli lettere å finne han neste gang hun skulle flytte om.

tirsdag 11. august 2009

Positivitet fødes


I dag har den urolige moren kommet til at det er bedre å ha det godt enn å ha det vondt.

mandag 10. august 2009

Togturen




Hoppegutten og moren hans var på skinner i dag.
Den rolige faren hadde glemt å ta bilnøklene ut av lomma si føre han dro på jobb, så togtur var eneste utvei om dagen skulle gå som planlagt. Nye klær til skolestart og en ny fiskevenn til Tun. Tun likte ikke nye venner i bollen sin, men Flokken synes det passet å ha en fisk til, så da sto det på dagens gjøre-liste samme hva Tun måtte mene.
Det var bare det at Den urolige moren ikke likte tog. Ikke i det hele tatt. Så hun måtte lage litt raballder i telefonen og tusle en tur på badet før hun skjønte at her kom den berømte gylne sjansen til å gjøre det man egentlig ikke tør.
På turen snakket Hoppegutten om filosofi og tidsreiser og moren ble alldeles forundret over alt sammen. Men tilslutt kom de fram og alle oppgaver ble løst fort, ja faktisk med så stor iver at de glemte toget hjem. Toget reiste i fullstendig fred uten moren og gutten mens Flokkens nye medlem, Sverd, ble pakket inn i plastpose. Ingen fare, tenkte de, det går alltids et tog.

Vel hjemme syntes Den urolige moren at tog kanskje ikke var så veldig farlig likevel. Den eneste skuffelsen var at det ble stempel av konduktørens klipp, ikke hull. Neste gang Den rolige faren glemmer å ta nøklene ut av lomma på morgenen, så trenger ikke den urolige moren å bli så urolig siden toget er blitt en venn.

søndag 9. august 2009

Den urolige moren og den første skattejaktdagen



I dag har Den urolige moren gått seg en tur. Hun har pustet og pest seg framover på stier som har slynget seg mellom furutrær og blåbærtuer. Og undringen er ikke så rent liten over alle barnåler som ramler av trærne og faller akkurat rett ned i stien, ingen av de små gule nålene ligger utenfor. Det blir et vakkert, gult dekke som er behagelig å gå på, og Den urolige moren tenker at det er ikke noe å si på Skaperen som arkitekt og designer.

Hun er glad for at hun er gift med Den rolige mannen som er reist på fotballkamp med Hoppegutt i dag. Hoppegutt er 12 år og har en Mumlesøster på 16 år. Disse tre menneskene utgjør Flokken og Den urolige moren er veldig glad i sin lille flokk som også har firbente medlemmer i katter, kaniner og en liten fisk. Av og til passer hun så veldig på dem alle at hun må legge seg nedpå litt.

I denne bloggen skal hun finne veien gjennom skogen, gjennom den forunderlige verden og finne selveste Selvet som ble borte. Den urolige moren ønsker seg en skattejakt for voksne jenter, rett og slett! Hodelykt og fornuftige støvler er bare noen av verktøyene som skal brukes på ferden.
Vil du være med, så heng på!