fredag 17. juni 2011

Løslatelse

Det har vært bevegelse. Noen hopp, noen bølger, noen stikk. I små elver har prikkende forventningsfisker svømt forbi, og innimellom har skarpe trommevirvler avgitt lyd og vibrasjoner, både lavt og drønnende høyt i kroppen, i brystet, i hjertet til Den urolige moren.
Hun har kjent på dette en stund. Men disse bevegelsene i kroppen, de er man jo så vant med. De kommer og så holder man de ut til de forsvinner. Pytt sann! Kroppen bare gjør ting, det er ikke noe å bry seg om.

Før en helt vanlig dag opprant, en dag med helt vanlige gjøremål og plikter på agendaen. Disse miraklene, altså. De oppstår liksom oftere på en tirsdag eller onsdag med ubetydelige klokkeslett enn på søndag klokka elleve. Det virker som de bare møter opp uten forvarsel og banker på i håp om at noen åpner.

Hun kjente at noen banket på inni henne. Hun satte seg rett ned. Inni seg. Utenpå foretok kroppen den handling den var begynt på. Kan hende var hun midt i en setning, kan hende hun ikke var det. Uansett ville hun lett kunne ende den uten å la seg forstyrre av den indre høytidsstund som nå var i ferd med å utfoldes, hun var jo vant med at kroppen sendte signaler i hytt og pine uten hennes tilstedeværelse. En liten vondt, en liten prikk av en følelse som ikke skulle fødes helt fram fordi hun lot verden utenfor overdøve den indre.

Bank, bank, bank!

Den urolige moren så seg omkring inni seg. Hvem kunne dette være? Hun var ikke redd. Ikke så veldig hvertfall.

-Hallo?
-Hei.
-Hvem er du?
- Jeg er din sjel.
-Oi, har jeg en slik, det var hyggelig! Hva kan jeg gjøre for deg?
- Det er nok mer andre veien, jeg er her for å gjøre noe for deg.
-Oi, igjen! Jeg føler egentlig at det går rimelig greit om dagen, jeg er et opptatt menneske som iler og piler omkring. Jasså, sjel? Hva skal man med sjel i ilepiledager?
- Mm. Jeg spør deg tross din tvil om min nødvendighet: Hvordan ser din grunnmur ut, på hva bygger du ditt hus?

Den urolige moren syntes virkelig at spørsmålet var utidig nå som hun var midt i sommergleder og treklemming, blomsterplukking og kjolesnurring. Hun ristet litt på hodet og bestemte seg for å snakke litt med Blindemann om det. I morgen skulle hun det. I dag måtte hun ilepile.

- Takk for besøket, Fru Sjel. Jeg skal tenke på det der med bygging og sånt. Er man ikke vant med å sjele seg, så er man ikke. Ttt, som man sier her i jordeverden.
- Ja, ting tar tid. Men ikke ta for lang tid, da. Tiden har det med å sluke gode forsetter. Vi snakkes!
- Javel, sukket Den urolige moren. Vi gjør jo det. Nå vet jeg jo at du finnes.

Blindemann smattet og strakk seg høylydt fra sofakanten. Små blinde katter vet når urolige mødre trenger en godlyd. Han var klar når hun ble det samme.

mandag 6. juni 2011

Mi Melankoli

Det har blitt sommer. Tenk på det. Den urolige moren tror knapt sitt eget termometer for tiden, det oppfører seg virkelig eksemplarisk.
Hun bryr seg ikke så veldig om det er ligge-å-sole-seg-vær eller ikke. Det det er grønt på trærne, det er liv i skogen og hun har funnet fram kjolene sine. Det holder.
Blindemann er forøvrig mer enn fornøyd der han tasser med høye kneløft over hageslangen og over alle sandalene som ligger strødd i gangen. Sandalene er forresten et glimrende hint over hvem som er hjemme til enhver tid, en enkel måte å holde telling på. Hun kunne nesten tenke at de ble strødd utover gulvet for å hjelpe en mor med å holde styr på hvor mange det blir til middag, men egentlig tror hun mest at sommerføttene i huset er litt vel travle.

Forsommertider er i tillegg til travle tider, også melankoliens tid. Særlig i år. Hoppegutt har vært konfirmant, hvilket er veldig rart og koselig og høytidelig for moren hans. Og Mumlejenta var iført rød russedress i en ganske lang måned. Det var virkelig moro for en urolig mor å følge med på, hun gledet seg med ungdommenes feiringer og det fikk virkelig sving på melankolske og varme tanker både underveis og i etterkant.
Og nå er det over. Den urolige moren må nesten ta en kaffekopp på terrassetrappa over akkurat det faktum. Det er over. Og selv er hun blitt førti år. Førti. Tilogmed snart førti og et halvt. Jammen godt hun har fått litt sølvstriper i håret ellers hadde hun knapt trodd det. Var hun ikke akkurat et barn med ørsmå blikk mot livet?

Tiden flyr. Og Tiden kommer.
Det er det som er det fine. Tiden kommer nå.
Og nå. Og nå. Den bare kommer og kommer med mer Tid og Den urolige moren har så lyst til å fylle den opp med noe. Fylle den med ting hun liker spesielt godt. Hun roper på Tiden mens hun utsetter å henge opp dagens klesvask og hun ber den om å få så mye som mulig av Gyllen Tid i sitt liv. Tiden svarer selvsagt ikke. Den er opptatt med å fortsette. Hvilket, konstaterer hun for seg selv, må være et godt tegn.

Den urolige moren ser mot tretopper og himmel. Hun har fått selskap av en sommerdoven katt som maler ut en spådom om at det nok alltids vil bli en råd med alt.
Hun tror sin venn. Hun tror også at alt vil finne sin Tid.

- Men du Blindemann. Nå er nå. Og nå går vi og henter oss litt is. Det er jo også en tid for is med jordbær på!

Han snubler lykkelig etter henne inn, sklir på noen sandaler og er så enig, så enig.