onsdag 28. april 2010

Å henge høyt

Egentlig er ikke Den urolige så sliten at hun må klage. Det er bare det at hun trenger å si høyt at hun vil ha en kos i tilfelle Noen hører det og kunne tenke seg å legge et lite eller større teppe over henne og stryke panna hennes litt med det samme. Og kanskje koke en kopp kakao?

Ja, det er den dagen. Dagen da ingen omsorg er for stor og ingen klem for liten. Da tårene spretter for det minste og Den urolige moren er seks år i hjertet sitt og sikkert nok til bryderi og skjensel. Hun har med rødmende kinn funnet ut at denne trangen til omsorg kun er et forsøk på å hente verdi når hennes egen tro på seg selv svikter.

Hun må filosofere litt. Tenk om hun hadde blitt satt på en øde øy med en gruppe mennesker og alle sammen hadde et talent eller en egenskap som resten av gruppa trengte for å overleve? Da hadde ingen snakket om sin egenverdi. Da hadde alle vært sin verdi. For ikke å snakke om hvor viktig det ble å være ulike. Så fint!
Hun håper at den øya egentlig er verden i miniatyr.

Det er mer som er verdt å tenke på, synes hun. Loven om naturlig utvelgelse. I den sitter vi igjen som litt av noen vinnere, med tanke på at mennesket har vært på jorda i rundt 200 000 år og har valgt til seg og utviklet de beste eksemplarene hele veien. I tillegg vant du og jeg kampen foran 100 millioner andre sædceller. For en lykke og en mening i at det ble akkurat oss!

Den urolige moren føler plutselig utrolig heldig og utvalgt. Hun håper at følelsen vil vare lenge og at Noen vil minne om det, om hun skulle svikte seg selv mer.

Har du også tenkt over din plass i historien?

mandag 26. april 2010

Tusledagen

Noen ganger er det godt å føle seg alene. Å føle at den veien man går på til daglig, den som hun ofte er livredd for at skal være helt tom, faktisk er litt tom innimellom. Den urolige moren synes den er det i dag.
Hun rydder litt plass til seg selv, for å finne ut hva hun selv kjenner uten tilførsel av andres meninger og energi. En fylle-batteriene-dag.
Den urolige moren tror det er sunt. Sunt som torsk med gulerøtter og purre.

Hun tenker på ungene sine. Har de har det bra, om det er noe hun kan hjelpe de med og skal hun skal lage posevafler til de i dag? Den slags tanker. Hun tenker på dem ellers og så klart, men på alene-dager virker det som hun klarer å friske opp litt og se litt annerledes på ting som kan ha kjørt seg litt fast.

Hun tenker på om Blindemann har fått alt han mener han trenger og på om hun skal fjerne neglelakken før den ser altfor ille ut. Hun tenker på at det er godt å gi seg selv en gåtur og på at det ikke er så farlig som det var.
Og så tenker hun på hekser og trollmenn, på kjempegryter med hemmeligheter og på svarte katter på taket av et slott.
Det siste tenker hun mest på fordi Fjolla satt på taket og hylte da hun kom hjem her om dagen og det var så hyggelig. Alle skulle hatt en hylhilsende katt som ropte ut hei så du var sikker på at du var velkommen hjem.
Særlig på alene-dager.

Det er greit. Hun tusler videre med den ene hånda si i den andre og synes ikke livet er så verst. Hun begynner å få veldig lyst til å finne ut mer om hvordan man blir en heks på ordentlig. Da er det fint at hun allerede er gift med en trollmann.

Har du dager da det er greit å holde sin egen hånd?

søndag 25. april 2010

Våronn

Den urolige moren har raket. Hun har raket seg stiv og støl og glad. For en terapi, for en glede i å dra riva fram og tilbake over tørt og gammelt gress. Noen steder er det helt knitrende og støvete, andre steder er det fremdeles vått som i ei myr. Da må hun ha tålmodighet så gresset, og mosen, får tid til å tørke opp litt. Hun regner med at det er i orden i morgen.
Hoppegutt lever i høyeste grad opp til navnet sitt nå. Den ekte mannen og han selv har satt opp trampolina og smurt alle fjærene så det ikke skal sviiike og bråååke så skjærende inn til Den urolige moren når hun skal steke pannekaker som skal sendes ut til den eller de som står der og øver på fram-og-tilbakesaltoer og andre krumspring.

- Hei, Vår! Er du kommet for å gi nytt liv til småkryp og planter og bjørner og en urolig mor med Flokk?

- Ja, nikker Våren, jeg har det. Jeg glir forbi dere alle med poesi og lysegrønt håp i blikket. Det er lett å være meg, alle blir så glade når jeg kommer. Flaggene blir heist og barna jubler i joggesko og tynnere jakker, ungdommen ler i natten og noe rusler rundt i meg og holder hender. Det er fint.

- Ja, det må være fint, tror Den urolig moren. Det er vel ikke mange årstider som er så besunget og etterlengtet som deg. Mange store diktere har vært i arbeid om våren på grunn av din inspirerende energi. Og sommeren er din etterkommer. Det blir også et deilig gjensyn. Det gjelder virkelig å være på tå hev om man skal ha velkomstseremoni, du. Sommeren lister seg liksom innpå deg og overtar ledelsen helt umerkelig. Men jeg vet det, skjønner du. Jeg vet når sommeren er kommet.  Det er når du har tatt med deg siste rest av snøen og når bladene på trærne har vokst seg store og grønne. Det er når Den ekte mannen og jeg har veldig lyst til å sitte ute hele natten. Det er når Hoppegutt begynner å sove ute og Mumlis kjører scooter med flagrende hår og håndkle i ryggsekken. Og bakgrunnsmusikken er summing, det er det sikrest tegnet, summing.

- Det er sant det. Hver årstid har sin sang, og du kan jo glede deg over midtsommerfesten som skal komme om en stund. Nå må du rake videre og jeg må feie foråret unna. Vi snakkes enda en stund.
Ha en vårete og fin dag!

Den urolige moren vinket og lovet at hun skulle gjøre sitt beste angående dag og finheten i den og gikk for å sjekke om blomsterløkene også hadde funnet det for godt å hilse på våren.

God vårdag!

torsdag 22. april 2010

Demonstrering

Den urolige moren lar seg absolutt inspirere. Det er ganske så mange inspirasjonskilder rundt henne for tiden, men ungene hennes tar førsteplassen. Mumlis er flink til å demonstrere. Før jul var det klimaet som fikk hele hennes engasjement, nå er det sirkusdyra. Fysj og fy så vanskelig det må være å være en elefant og stå i en trailer eller noe annet trangt bare fordi mennesket vil underholdes. Moren hennes sier seg enig.
Den som var ung igjen og kjente samme brennende iver etter å gjøre en forskjell! Altså, visst kan hun kjenne en brennende iver, det er ikke det. Det er bare det at hun får seg ikke til å sette seg inn i saker på samme måte som sin unge datter.

Hoppegutt har blitt ungdom på ekte. Han spiller spill som bråker og høres slemme ut så Den urolige moren hans har lagt fram et forslag om han bør lytte til et koselig hørespill med henne etter hver økt for å balansere det hele litt. Det var visst ikke aktuelt. Han demonstrerer fram sin frihet som ungdom ved å si neitakk, det passer ikke og så må Den urolige moren sitte alene med hørespill og armekrok og kommentering av alle morsomheter så ingen går glipp av noen poenger. Blindemann vil høre da, om han ikke er opptatt selv med å demonstrere.

Han demonstrerer nemlig daglig foran skåla si, og han har et bredt utvalg paroler og han er ikke redd for å bruke dem. Det er ingen i Flokkehuset som er i den minste tvil om hva han mener om påsiklet mat og halvtomme fat. 

Den urolige moren har et par demonstrasjoner gående selv i det stille. Den ene er mot vedtatte normer som ikke er til annen nytte enn å miste seg selv og den andre går på at alle skulle hatt minst en dose klem fra en de er glad i hver dag.
Det er mulig at hennes Kjære ekte mann ikke synes at hennes demonstrasjoner er så stillegående, at hun ikke er så forsagt i sine meningsytringer som hun muligens kan være beskjeden nok til antyde her, men det tåler han fint. Han er jo så FIN!
Ellers kan han jo bare demonstrere?

Har du demonstrert bittelitt for hva du tror på i det siste?

mandag 19. april 2010

Småfeiring

Det er ryddetid og gjøretid. Den urolige moren fyker omkring og gjør noe hele tiden. Hun synes det er kjempegodt å få ting unna av flere grunner, men mest er det deilig fordi det betyr at våren er her på ordentlig.

I går fikk hun med seg Den flinke og ekte mannen sin på å rydde ut vinterklær. Det var litt av en sjau og Den urolige moren ante ikke at de hadde så mye i ull og forede stoffer. De hadde en helt egen avdeling for skjerf, den var virkelig imponerende og det var nok hun selv og Mumlis som måtte bære ansvar for at de hadde skapet fullt.
Et par vanter og et titalls skjerfer fikk henge, det er jo ikke helt glovarmt ute enda. Særlig ikke for Hoppegutt som sykler i vilden sky om morgenen i grader som gjør selv de sterkeste ungdomsnever kalde.

Det er litt terapi i dette med å rydde ut vinteren. Hun føler at et halvt års støv og inneenergier finner veien ut av døra og det gjør henne veldig glad. Hun får kjempelyst til å se på Huset med det rare i på barne-tv og så frø i små søte krukker av alt sammen.

En annen ting som er veldig vårete, er å henge ut tøy. Når sola skinner og tørkestativet lokker med bar bakke og fine, rette snorer som roper om å få hengt håndklær og sengetøy på seg, da er det bare å lystre. Hun er så sirlig med det tøyet, alt skal opp på vakreste vis og hun vet at det er bare hun som bryr seg. Den sirligheten kommer nok til å gi seg sånn utover, men nå er det andakt over det hele. Undres på hvorfor?

Blindemann som hadde blitt med ut og klatret veldig i et tre med forlabbene, mente at det kunne ha noe med høytid og seremonier å gjøre. Den urolige moren kunne si seg enig i det for inni henne var asfalten feid og hornemusikken gjallet fram og tilbake på veien foran huset. Det var sikreste tegn på at det var høytid i emming.

- Takk, snille vene Vår for at du er her igjen og jeg får være med, tenkte Den urolige moren og gikk inn igjen til Den ekte mannen og hans vårgleder med 22 menn, en ball og Neiiii og JA! i skjønn forening.

Har du ritualer og seremonier for å hilse Våren velkommen?

fredag 16. april 2010

I gorillaens rike

Den urolige moren har lest en bok etter råd fra seg selv. I går vandret hun opp og ned bokhyllene for å høre om det var noen av bøkene som ropte på henne. Det var det. Det er alltid det. Og alltid har ropeboka noe å lære henne som hun er mottagelig for.
Boka som fant henne handlet om å behandle kroppen sin med respekt og kjærlighet og det var akkurat passe provoserende og akkurat passe interessant.
Forfatteren mente at vi behandler bilene og gjerdestolpene våre bedre enn våre vandrende templer og det var litt sjokkerende, syntes Den urolige moren. Hun leste videre for å forstå mer.

Han mente at vi hadde mistet av syne hva vi opprinnlig likte av mat og at vi var hjernevasket til å like en del ting som vi ikke tåler. Wow. Det kjentes riktig ut. Han mente videre at vi kunne spise så mye vi ville av det vi likte, forutsatt at vi kjente hva vi opprinnelig likte, den gang vi var mer i pakt med oss selv. Altså for fryktelig lenge siden, tenkte hun. Han hadde sansen for at vi en gang var nær gorillaer i slekt, hva spiser den for å holde seg frisk? Frukt og frø og grønt og nøtter og slikt som er vakkert. Ikke bearbeidet mat som marinert kjøtt og modnede oster.

Den urolige moren er jo så glad i det opprinnelige, det første og selve ur-jeg'et. Det har noe ekte ved seg og hun kjenner at det er moro når han spør om hvordan hun føler seg etter å ha spist bearbeidet mat og hvordan hun føler seg når hun har spist noe rett fra naturen. Og at man aldri skal være på diett for da kjenner man bare lengsel og tap etter noe man vil ha. Gjett a!
Om ikke annet ble Den urolige moren glad for å ha funnet boka og hun skal lese den ferdig for å se om hun finner noe spennende å øke livskvaliteten med.

I dag er det fredag og det betyr å ligge i armekroken til den hjemvendte og sette vin på bordet til den opprinnelige gorillamammaen. Hun er nemlig helt sikker på at gorillaene koste seg med vin innimellom.


Ha en fin fredag i ditt tempel, håper det vil fylles med velbehag.

torsdag 15. april 2010

Den urolige moren og bøkene

Den urolige moren elsker bøkene sine. Historiene som bor mellom ordene har alltid fascinert, helt siden hun leste sin første bok alene. Boka om lille larven Aldrimett. Det er mulig det var andre bøker før den, men det var hennes første bok lånt av henne selv på biblioteket. Hennes første lånekort lå trygt og varmt i hånda sammen med en viss stolthet og stabelen var alltid deilig å bære ut og hjem. Det gikk fort derfra. Fortere enn åmen i alle fall, og snart lånte hun bøker hele tiden. Det gikk i drama og biografier, helst begge deler. Hundebøker, hestebøker, bøker om kaniner, frk Detektiv som hun var svært forelsket i og alle mulige andre bøker som luktet godt. Det luktet godt inne på biblioteket, også. En annen verden.
Det er kanskje derfor Den urolige moren er så glad i den måten å reise på, hvem trenger fly og fjerne strender når hun kan lese om dem og skape egne bilder? 

Dette kom hun på i dag. I samme slengen kom hun på at hun ikke har lest en eneste bok siden i fjor da hun måtte lære seg norsk litteraturhistorie på skolen. Det var veldig godt og fint. Nesten litt som å komme hjem.
Det er på tide å finne en avgrenset og liten verden å sette bilder på igjen.

Blindemann synes også det for da er det plass til han øverst på magen, cirka rett ved halsen. Der kan han legge igjen noe av vinterpelsen som han feller for tiden. Den urolige moren må ha litt å drive med mens hun ser at han ikke vil ha oppmerksomhet. Heldigvis har han lært seg måter å få henne til å forstå når det slettes ikke passer og de bruker han jevnlig.
Den urolige moren synes Blindemann er veldig plagsom og fin. Akkurat som det skal være i en historie. Som ligner veldig på virkeligheten.

I dag skal Den urolige moren ha en fin dag for i dag kommer hennes Kjæreste Brum hjem. Blindemann gleder seg veldig til å få en til å slynge seg rundt halsen på. Så kan de sitte der og brumme sammen mens Den urolige moren reiser litt i en bok.

Ha en fin dag du og, med og uten brumming.

tirsdag 13. april 2010

To

Det tar sin tid med innleggene om dagen fordi Den urolige moren er så travel inni seg. Og delvis utenpå. Det er fremdeles vår, veldig vår, og hun har kostet og ryddet, lagt duk på utebordet og hengt opp litt dingeldangel på terrassen. Det må til. I tillegg har hun og Den ekte mannen vasket bilen sin. Den ekte mannen har også vasket motorsykkelen som han brummer i vei med hele sommeren og de er begge skjønt enige om at her bor det skikkelige folk, det er iallefall det de sier til hverandre hver gang de går ut døra og ser sine kjøredoninger lyse i sola.

Den urolige moren er hjemmealenekone igjen. Den ekte mannen har reist bort og skal være enda flinkere enn han pleier med jobben sin, det sier jo litt, og det er alltid litt voksetid når de er fra hverandre. Ikke voksetid fordi Den urolige moren trøstespiser enda mer, men fordi det alltid er noe som skal læres. Da han var i Japan lærte hun at hun klarte seg utmerket alene. Da han var i Italia lærte hun at savn er godt og da han var på butikken, vel og merke i New York, lærte hun blandt annet at han var veldig flink til å kjøpe fine ting til henne.
Hun er en bortskjemt konemor som er gift med en som liker å holde henne i hånda og susse henne på kinnet om hun føler seg litt bortkommen, det er koselig.

Det fine med vårrengjøring er at det man er fornøyd med blir værende igjen etter rensingen, gjerne uten støvlaget som kanskje har lagt seg, mens det slitte og ubrukelige som en gang var til nytte kan kasseres og kun få lov til å bo i et minne eller to. 
Kanskje det er det som skal læres denne gangen? At man ikke trenger å ta vare på gamle ting bare for å gjøre det i tilfelle det kan brukes til noe, og så står det egentlig bare der og og tar opp plass? Plassen som kan vaskes og gjøres klar. Kanskje for noe nytt?
Det er fint.  Det er så mye som er fint. Det er så man skulle hatt Våren på en lita saltbøsse eller noe og strødd det over ting som er dumt. Et lite dryss Vår på toppen og livet ser bedre ut.

I dag skal Den urolige moren sjekke blomsterløkene sine igjen. Kanskje det er flere enn henne som vil bade i sollys?

torsdag 8. april 2010

Verdilyst

Den urolige moren sender herved ut ønsker til universet om noe å gjøre, noe å tjene verdier på. Helst noe hun slipper å være veldig redd for. Som hun ikke trenger uniform til. Hun trenger ikke gjøre det hver dag, bare akkurat nok til at hun føler at hun er med og tilstede. Det hadde vært fint. Går det an?
Dette er hva hun kan:

Hun kan skrive, hun kan være kreativ, hun kan tenke et skritt videre, hun kan tulle, hun kan være alvorlig, hun kan stå opp om morgenen, hun kan være snill, hun kan si i fra, hun kan slenge over kaffen og hun kan se noe vakkert i det meste. Hun er dessverre ikke så flink til å smile hele tiden, men det er ikke sunt heller.

Er det å få brukt til noe, tro?

Den urolige moren er kjempeengstelig for at det ikke er noe for henne der ute. Hun sender en hilsen til alle som har følt det slik en gang, i den stemningen vokser det ikke bare egenkjærlighet. Vi er jo her i verden for å utføre en oppgave, det har Den urolige moren lest et sted. Alle har hver sin. Hun er veldig spent på hva som er hennes. Hva hun kan gjøre til sin.

Dagens ord er fremdeles Glede. Hva er ditt?

tirsdag 6. april 2010

Hagens hemmeligheter

Snøen tiner langsomt. Den urolige moren er ute og holder den under oppsikt hver dag og det er ikke til å legge skjul på at hun er utålmodig. Det ligger jo et uoppdaget land der ute under det kalde skittenhvite laget og hun er så nysgjerrig på hva som skjuler seg. Hagen og hun er helt nye for hverandre, de har ikke håndhilst på skikkelig, det ble kun med et lite nikk i det Flokken flyttet inn, hagen var på vei i dvale hvor den tok med seg alle sine vakre hemmeligheter. Det er de hemmelighetene Den urolige moren går og gleder seg til å få hilse på.
Hun kan ingenting om planter og vekster og beskjæring og gjødsel. Hun kan ikke briljere med navn på blomster og vet heller ikke når blomstringstiden er inne for den enkelte. Altså en totalt amatør.
Men hun elsker fargene. Hun elsker at det går ann å være så vemodig vakker som en rose eller en løvetann, en klynge med blåbærris eller bare at gresset har en verden rett under stråene sine om hun legger seg helt nedtil for å se etter. Hun faller i staver over at ting bare kommer opp fra jorda uten annen hjelp enn litt lys og vann. For en vilje, for en disiplin!
I år ønsker hun å sette seg litt inn i de enkleste kunnskapene. Hun gleder seg. Den ekte mannen kan klippe gresset for da er han så fin å se på og når han tar pauser skal hun be han stå ved siden av syrinen med saftglasset sitt, da har hun et indre bilde for livet.

Har du noe du gleder deg til å beundre?

lørdag 3. april 2010

Egget

Dette er Ugler-i-mosen-dagen. Hver eneste påskeaften tenker Den urolige moren på Lille Maren og alt det spennende som skjedde i mysteriet på tv da hun var liten jente.
I hjørnet av stua på hytta sto tv-apparatet og skurret, det viste seg svært så levende selv om det var i svart-hvitt. Det var slik det skulle være på hyttefjernsynet. Hjemme hadde de fancy utstyr med svenskeantenne og Dallas, men på hytta sto antennen for apperaturet oppå taket. Bestefar og den rare dingsen ble aldri venner, men de aksepterte hverandre tilslutt fordi antennen bød på lyd og bevegelse og Bestefar var nyhetssyk. 

I Den urolige morens påskeegg ligger minnene som en liten kylling som ikke vil bli stor. Gul og lodden og snill i spranget. Forventningene om selve egget kan hun ikke huske, det var mer at det i det hele tatt var noe annet godt enn kokesjokolade og kamferdrops. Hun tror det lå melkesjokolade eller firkløver i det, og kanskje også noen fruktdrops. Det er nok ikke i det lille påskeegget minnene fikk sine opphav.

Nye erfaringer og nye tider har gjort at påskeaften ikke er den samme som den hun opplevde med Marens lille ugle og en rar antenne på taket.

Men det er lov å drømme seg bort litt...God påskeaften!

torsdag 1. april 2010

Grønn energi

Det handler om å bake brød. Bake, bake søte i en påskedag! Den urolige moren finner mye god terapi i å blande mel og gjær, sette formene i ovnen og følge med på klokka. Det er kjempemorsomt å ta de ut, kose litt på dem og vite at det er hun som har produsert underverkene. Flokken liker det også. Yndlingsfasongen på brødene er det som er stekt i den gamle fruktskåla. Den var visst ildfast den.
Om Trivsel hadde hatt en volumknapp, eller om den var utstyrt med en slags måleinnretning på seg, ville Den urolige moren kunne målt at trivselen i Flokkehuset hadde økt i det siste. Brødbakeren tror at det er brødduften som gjør noe med dem. Den gjør de litt lettere til sinns, litt mer sultne og litt mer opptatt av kveldsmat. Kveldsmat er virkelig undervurdert, synes hun.

Brødbaking er i familie med å lete i snøen etter om løkene har begynt å spire og det er i familie med å klekke ut ferieplaner. Den urolige moren og Flokken har flere idéer til ferieplaner i år, og de fødes i duften av brød og kaffe. Kanskje blir det nord, kanskje blir det sør.

I dag skal det bakes igjen, til kvelds skal hun finne fram litt gult pålegg for å kompensere for de løkene som absolutt ikke hadde kommet frem der ute. Enda.