mandag 29. august 2011

Oppvaskveier

Jeg savner og tenker for mye, sa Den urolige moren høyt mens oppvaskvannet sprutet om henne. Noen dråper fant kinnet og noen traff en liten herre som tålmodig satt ved sin faste plass langt der nede ved tøflene hennes.

- Nå er det rett før du drukner meg i all selvmedlidenheten din, jeg synes du skal ta det litt mer med ro der oppe! Du vil jo helst ikke knuse noe, det er jeg sikker på!

Blindemann fulgte nøye med på alle bevegelser, jammen var det fres i matmor i dag.

- Men jeg synes ikke at det er noe moro å ta oppvasken, svarte hun. Jeg synes ikke det er noe morsomt å vente, heller.
- Hva venter du på da?

Blindemann visste jo så mye om det å vente, det var faktisk en del av livet slik han så det. Han ventet for eksempel på mat, på at noen skulle åpne døra om morgenen og på at noen skulle komme hjem å synes at han var den flotteste skapningen på fire ben. Ja, slike ting. Hver dag måtte det som regel ventes. Så hva var problemet?

Den urolige moren satte seg på en stol og så ned. Det var kanskje slik? Kanskje var venting en del av livet. Men akkurat nå synes hun seks uker var lenge.

- Visste du at det er seks uker til at du skal sitte og være i veien når Mumlis skal kle på seg sokkene sine? Visste du at det er seks uker til at du får en ekstra varm kos og at det er like lenge til vi får se det vakre ansiktet hennes? Ikke skal Fredrik Bil kjøre inn på grusen og ikke skal vennene hennes parkere sko i gangen. Ikke på seks uker! Og har du tenkt på hvor langt unna hun er?!

Nei, Blindemann hadde ikke tenkt på det, ikke i det hele tatt. Han levde i det berømte nuet og fant det spennende nok.

- Er det ikke slik at man har barna sine til låns, spurte han. At de er her for en stund. Da kan vi lære de ting og uting, vi kan se på dem og gi de mange klemmer. Etter en stund vil de ha livet mer for seg selv og da reiser de til det de selv har valgt, til sitt eget liv. Som kanskje er en morsom skole, akkurat som Mumlis valgte seg. Jeg vet jo ikke, jeg ble aldri far selv, men jeg har jo vært onkel for utallige små som reiste da de ble passelig klare. Livets gang, er det noe som heter. Dessuten er jo jeg her med nesten frisk labb og med matlysten på topp og alle ting. Det er absolutt nok å ta seg av, vil jeg mene.

Jo. Den urolige moren skjønte det. Men hun tenkte og savnet likevel. Snart skulle hun ikke savnevente på høstferie og Mumlis mer, da ville hun godvente i stedet. Men først måtte hun bli ferdig med å søle oppvaskvann overalt.

lørdag 13. august 2011

Blindemann får vondt

Den urolige moren hadde hatt ærender, mange ærender som helst skulle helst skjedd i går. Derfor løp hun rundt og rundt og registrerte overhodet ikke den lille bylten i rosebedet. Først etterpå skulle hun huske at hun hadde hørt lange skrik og rop tidligere på dagen, men nå var hun mer opptatt av bilnøkler og beskjeder.
Og da hun endelig var klar med alt som syntes viktig, tok hun en snartur innom Hytta i Hagen hvor Den ekte mannen drev med sine ting innendørs, vel fornøyd med det. 
De ga hverandre klem, utvekslet flere beskjeder og sa På gjensyn i kveld!

Da så hun det.

En liten Blindemann lå helt stille i rosebedet med maur og bille på nesa. Det var det som var så feil. Han liker ikke maur og bille på nesa si. Da tar han de bort. Men ikke nå. Den urolige moren skjønte med en gang at det var noe veldig galt og tok det lille hodet i hendene og børstet forsiktig vekk alle uvedkommende. Han lå så stille og lot det skje. Han som alltid insisterte på å være selvstendig på slikt.
Den ekte mannen kom. Han skjønte også fort at husets lille mester ikke hadde det bra, så sammen forsøkte de å få han i bevegelse for å få litt oversikt over hva som hadde skjedd. Heldigvis begynte Blindemannen å røre litt på hodet, bevege litt på halen, gi en liten lyd. Det var bra. Da var han i allefall her! Men han ville ikke sitte. Eller si noe. Han ville ingenting.
Da ble de veldig urolige. Hoppegutt kom også. Han fikk alvor i ansiktet og strøk sin lille venn forsiktig på hodet. Sammen bestemte de seg for å ringe til Dyrlegen, selvom Dyrlegen ofte hadde bedt de vente å se alt ann, når de ringte. Rådet hadde alltid vist seg å være det rette, men igjen falt de på at det beste var å ringe likevel. Og finne tepper. Og lykke-ting som bringer hell og sunnhet.

Dyrlegen var heller ikke denne gangen enig i at Blindemann trengte ambulanse. Han hørte på det de fortalte og sa at de kunne vente til morgendagen med å komme. Blindemann som nå hadde karret seg over på teppene virket litt mer våken, men han viste tydelig at han ville være i fred.
Litt etter da Mumlis kom hjem ble de enige om at han hadde ligget lenge nok i sola, nå måtte han inn. Det hadde begynt å kveldes, ingen ante hva slags skummelheter som kunne være på ferde rundt en vergeløs katt? Mumlis bar den lille bylten inn som en gullkrone på fløyelspute og alle var enige om at det var vakkert båret.

Den urolige moren undret seg på om de ville finne alvorlighetsgraden om hun åpnet en boks tunfisk? Hun åpnet kjøkkenskuffet og fant boksåpneren, det er jo deres lille hemmelige matsignal i hverdagen. Hun satte seg for å lage matlyder i håp om at livsgleden ville våkne i sin lille venn.
Og der kom han! På tre labber, haltende og slapp. Halen subbet i gulvet og helhetsinntrykket var heller labert. Men retningen var klar. Mot tunfisken med en helts verdighet og innsats. Og det gikk unna. Nesten hele boksen havnet på rett sted. Da visste de at han ville holde ut til morgendagen rant.

Morgenen kom og Dyrlegen ble på ny oppringt. De hadde nye utfordringer. Blindemann liker jo ikke å kjøre bil! Han blir så lei seg av det at han skader seg selv, vill og fælen kaster han både opp og ned og hyler som den siste time er kommet. Nei, det måtte bli til at Den ekte mannen måtte hente bli-veldig-rolig-sprøyte og sette den selv på sin yngste kattesønn. Så da gjorde han det.

Og Blindemann vet enda ikke hvordan han ble kvitt en tykk stripe med pels på armen. Han vasker og vasker, det er så rart der. Smerten er heldigvis til å håndtere nå etter hjelpen kom, det er alle glade for. For Dyrlegen fant ut at noen har vært veldig slem mot en uskyldig liten blind katt. Eller. Dyrlegen sa at Blindemann er en røslig og sterk kar som kommer til å leve lenge, og det er akkurat slikt en urolig mor med Flokk vil høre, men hun fant at et stort dyr, kanskje en hund eller en rev hadde bitt helten veldig flere steder og at det var gått infeksjon i det. Fy til store tenner i liten arm!


Så nå vanker det reker og fisk, bacon og kylling til alle måltider. Og alle i Flokken tror at Blindmann kommer til å ha vondt i armen litt lenger enn han trenger. For heldigvis går det ann. Å ha det godt litt lenger enn man egentlig trenger.