Den urolige moren og natten

Når dagen gir sitt siste vink
og natten er tilstede,
da ligger moren stille ned
og hviler i sitt rede.

Da våkner alle tanker opp
som ikke kom i lyset.
De vil holde hodet varmt
men føttene vil fryse.

Tanker om at alt er stort.
Er hennes lys for lite?
Tanken piner redets ro
Hvordan kan hun vite?

Hun undrer på om det er sant
at vi ble født alene.
Ble det ikke født noe mer
på nettopp samme scene?

Sammen til vår lille jord
møtte alle stemmer ,
de som bor i morens kropp
og gir av pryl og klemmer.

Men natten tar det siste stikk
og gullstøvet det tømmer
i hodet til en sliten mor
og tanker blir til drømmer.

Drømmene gir ro og fred
Og englene de flyr
De skal vokte hennes liv
før dagen atter gryr.

Drømming

Å, den som bare kunne svinge staven og få det man ønsket seg uten å løfte en finger eller en tå. Bare ligge i roden og freden og vips så var drømmen oppfylt! Det hadde vært saker. Hun visste at kloke visdomsord banket på hjernebarken hennes og hvisket gammelmodig at det som ikke fortjenes, ikke smaker og så videre. Men det visste hun da.
Alle som hadde overlevd en barndom, visste det. Bok med stjerne i om man var grei, hadde satt sine spor i mangt et lite hjerte. Hva var kontrasten om du ikke hadde fått stjerne en dag man selv syntes man fortjente akkurat det?

I dag var Den urolige moren i opposisjon til det å fortjene. Fortjente man ikke å få drømmene sine oppfylt uansett? Hvem bestemte hvor grensene og reglene gikk for den slags bokholderi? Hun mistenkte at det var individene selv som likte/mislikte og gjorde akkurat det ut fra egen bakgrunn og selvopplevd ikkefortjeneri, som avgjorde hele saken. Det kunne altså her være snakk om at det hele var opp til de såkalte Tilfeldige Omstendighetene. Hvilket forræderi! Dette betydde at hun måtte tenke over det en gang til for å få det tydeligere.

Her fantes nemlig store muligheter for at man selv kunne avgjøre hva man fortjente. Sandemoses Jante kunne utfordres på det groveste og verden kunne sees med nye øyne.
- Om jeg selv avgjør hva jeg fortjener, Blindemann, så bestemmer jeg at jeg skal oppfylle drømmene mine så langt det er opp til meg. Jeg forstår at jeg er en del av et samspill og at så lenge jeg er avhengig av hjelp og støtte så vil jeg også finne det motsatte. Men jeg trenger ikke lenger tro at jeg ikke fortjener. Jeg lover meg selv å sette stjerne i min egen bok hver eneste dag resten av mitt liv. Det fortjener jeg. Jeg setter en i din og, lille venn.

Purr, sang det fra Blindemanns kropp, han var fornøyd med det.

Livet i kassa...og utenfor

Den urolige moren bruker nattkrem om dagen og håndkrem på beina. Hun har en kokosnøtt til pynt på bordet og en kjole og en t-skjorte til gardin på soverommet, men det er stort sett det.

Før var det morsommere rundt henne og Flokken synes hun. Da var det rosa og lilla maling på veggene. Og på do hang det en settekasse med minner og Barbafamilien i, til og med en liten kaninbæsj hadde de tatt vare på i kassa etter at et høyt elsket Flokkemedlem hadde pakket snippsekken fordi han helst ville bo i skogen og ikke i bur. Forståelig nok.
Minnekasse, skulle det vel egentlig hett. Minnekasse på ettertankerommet.

Det pleide å henge en kjempeboksesekk midt i stua og en gang hadde de 12 katter. Riktignok var det to av Pusefruene som hadde fått unger på likt, så en tre-måneders-tid var det herlig livat og Flokken hadde hatt mye å studere på.

Den urolige moren lærte ungene sine å smelle med dører og de måtte male med hendene på lerret om de trengte å få ut innestengte følelser, hvilket hun var overbevist var roten til alt ondt. De hadde kaniner som gravde opp hagen og de lo høyt midt på natta. Og det var mye vanligere med vin og stjernekikking.

Av en eller annen grunn er det ikke sånn lenger.
Moroa var mistenkelig forsvunnet.
Den urolige moren lette i kista. Der var den overhodet ikke. I hatten? Absolutt ikke. Var den i magen til Blindemann eller kanskje den var flydd opp i et tre? Nei og nei.

Den urolige moren visste sannelig ikke hvor den ble av, men en ting var sikkert, om den hørte til det å være psyk så vil hun jammen holde en tå eller kanskje et helt fotblad i den såkalte sykdommens verden. Kanskje mer også, når det ble for tamt rundt i krokene.

I dag var hun og hilste på sin gamle venn i malingsbutikken. De hadde snakket mange ganger over fargekartene og han hadde ofte smilt over hennes valg. Da hun skulle betale i dag tok han en kikk under lokket på malingsbøtta hennes og smilte overrasket over at fargen var så dus og rolig. Hun smilte også fordi den var jo lilla selv om den var litt lysere enn den hun pleide å stryke utover veggene i det forrige hjemmet.

Jo, ting er forandret. Men hun skjønte noe av sitt fargevalg i dag. Jakten på skatten handlet også om jakten på moroa. Og det å bli frisk betyr ikke at man skal le mindre.
Framover skulle hun jakte på latteren, nå skulle den bli venn igjen. To tanker til skulle hun ha med seg. Aksept for forandringer og retten til bare å flyte med. Hun takket den lille sommerfuglen for å ha minnet henne på det i rett øyeblikk.

Puh!

Når Den urolige moren ikke liker noe, så liker hun det virkelig ikke. Hun er ikke av typen som synes krigefilmer er bra om man bare venner seg, og hun er ikke av den typen som blir kjempeglad når noen foreslår en matrett hun aldri har smakt.

Inni seg har hun en skala som hun har lært av Den rolige mannen sin. Den tar utgangspunkt i null, som en gradestokk omtrent og kan gå både opp og ned. Eller til himmels eller dit høna sparker. Hva enn som måtte passe.

Mye i livet er null. Vaske klær eller gå på butikken for eksempel. Eller se en komedie som man ikke ler av.
Andre ting er såkalte varmegrader: Skrive og tegne, sjekke ut nye skrifttyper, lese, le og snakke med dyra.
I den andre enden av skalaen hersker kuldegradene, altså det som er dumt, slitsomt og fælt. Og der bor det et par ting som Den urolige moren ikke helt vet hvordan hun skal få til.
Det ene er fysisk fostring utover å gå tur, det andre er matematikktimene på skolen. Og all den tiden hun skulle brukt på tall hjemme. Det er så godt som håpløst, de tingene havner til og med bak rydding i bilen og søppelkjøring. Og det er på minussiden så det holder, det også.

Hun skjønner at det ville være veldig sunt å se at det er et regnestykke bak alt hun tror er magi, sånn innerst inne. Og at en skikkelig sykkeltur så svetten hagler mest sannsynlig vil kjeppjage den dårligste selvtillit og togskrekk.

Men nei.

Her må det legges en slagplan, en Kongeplan som skal gjøre en krigs-strateg grønn av misunnelse. For det er ingen tvil om at hun har de fleste leddene i regnestykket. Hun kan utfordre seg selv, hun kan holde ut ting som er fæle en stund fram til det blir bedre, hun kan svette, og hun har en viss innsikt i det å gå over dørstokken.
Det skulle bli noe sånt som å finne x'en, så er hun igang!
Og x'en leter hun jo etter fra før, symbolet på kartet for der skatten ligger.

Kanskje hun rett og slett må følge en gammel trubadurs råd: Det nytter ikke å vente til inspirasjonen skal komme gående, en får bare prøve og prøve til det går. Det blir jo hverdag til slutt det, også.

Ok, men da skal hun ha kakao når hun kommer hjem!

Sceneskifte

Nå har han kommet på langvarig besøk. Herr Høst banket på for litt siden og den ble sluppet inn som en velkommen gjest hos Den urolige moren.
Hun ser for seg tekopper og peisvarme mens hun skuer over naturens kostymebytte der ute i villværet. Og hun varmes av forventning over den store avslutningen på senhøsten: Lysfestfeiringen i desember. Etter den er det strenge Kong Vinters ankomst, men det orker hun ikke tenke på i dag.

Hun har hørt at mørket er vanskelig for noen, men det har alltid vært hennes venn. Da hun var mindre lekte hun seg inn i busker og kratt hvor hun fantaserte om at hun satt i et lite hi. Der koste hun seg, og lydene utenfor hiet minnet henne om de hun hørte utenfor teltet som ferierende sommerbarn. Verden var der og var full av isspisende, glade mennesker og hun kunne vite om det mens hun var trygt skjult i hiet sitt. Noen ganger var hiet en kjempesopp med fargerik hatt, det var også koselig.

Som eldre fulgte denne koselige drømmen henne. Forskjellen nå var at hun kunne gjøre noe for å skape hiet på ordentlig. Hun kunne koke kakao, hun kunne lukke døra og si:

- Huff, så kaldt!

Og hun kunne fylle hiet sitt med tepper og levende lys, med bøker i hauger og kake i ovnen, mens regnet sto vannrett utenfor vinduene.
Høsten var som en trygg stor bamse og hun var en liten trollkjerring som var dens beste venn. Hun kjente at hun ville anbefale alle høstmislikere å lage seg et hi i varme farger.

-Om ikke kontrasten blåser hatten av oss der ute er det ikke så koselig å komme inn heller, tenkte Den urolige moren. Den godeste herr Bjørnstjerne kan velge seg april så mye han vil, jeg velger meg høsten for der blir fargene til!

1-0

Det var dette da, å ta et skritt tilbake for å få et skikkelig overblikk. Men Den urolige moren liker ikke å ta skritt bakover lenger, og dermed må nye løsninger letes og lages fram.

Hun har lenge trodd at det ofte handler om perspektivet på ting. Det er ikke svaret, men mer hvor du står når du ser på problemet, eller utfordringen det så fint heter på positivsk, som kan hjelpe når man står fast i noe.

Om hun myser på det med å ha angst for eksempel. Fra undersiden er det en grusom ting å oppleve. Lidelsen gir usann informasjon til eieren av forbannelsen, og hele poenget er at man tror på det. Og fra baksiden kan man se at angst er et resultat av traumer eller kreativ fantasi blandet opp med følelser. Fra midten er det ikke mye annet å se enn at man er i grusomhetenes vold. Det man er redd for, finnes. Enkelt og greit.

Angsten kan sees som en diagnose, som en reaksjon, som en opplevelse, som et ord i kryssord med overvekt av konsonanter, som hjelp i farlige situasjoner, som livsstil eller som motiv i malerier.
Uansett så finnes den, og Den urolige moren leter med det berømte lyset og lykten for å finne et perspektiv å se faenskapet fra så det ikke blir for altomfattende.

Lenge hadde hun sett et bilde inni seg. Det var bildet av en drage som vaiet i luften høyt over alt og alle. Den så snill og fargerik ut, den ble et bilde hun stadig tok fram om uvennen Angst kom på besøk. Plutselig skjønte hun dagens perspektiv. Om hun skuet over uvennen med drageblikk med langt snøre ble den så liten og uviktig der nede. Den løp fra sted til sted og forsøkte å finne hus til seg selv. Men siden den var så ubetydelig var det ingen som enset den i det hele tatt.

- Vi skal nok se hvem som ler sist av oss to, jeg har nemlig en perspektivfin drage på laget som kan jage flere av det slaget, ropte Den urolige moren.

Angsten ble redd og dro sin kappe tettere om seg, denne gangen hadde den ikke funnet hus. Den urolige moren kokte seg kakao og var fornøyd.

Høytid

I dag er det jubileum i det nye Flokkehuset! Mumlejenta har pustet og vært i verden i 17 år, moren hennes har vært mamma nøyaktig like lenge. Det siste har hun gjemt inni seg, det er hennes egen lille høytid. I dag er det Mumlis som gjelder!
Dagen startet med sangtog og faste bursdagsrutiner. Og tankene til Den urolige moren gikk som vanlig til den dagen de så hverandre for første gang.

Den urolige moren hadde forberedt seg på et mindre vakkert barn, i flere uker hadde hun visst at den lille jenta i magen rett ut sagt var lite pen. En tur på sykehuset i forkant av begivenheten hadde avslørt utseendet på den lille sommerfuglen hennes, og det var dessverre lite oppløftende. Men Den urolige moren hadde vært ved godt mot, hun skulle nok bli glad i henne og hjelpe henne gjennom livets strabasiøse reise, uansett hvilken vei nesa pekte.

Dagen kom da Lillemumle hadde bestemt seg for å møte verden utenfor. Og de hadde samarbeidet veldig for å få til en god velkomst. En liten bylt ble lagt opp til moren som hadde syntes det var greit at det hele var over, og der og da fikk hun et sjokk som hun enda ikke er kommet helt over. Det lå et vakkert barn der!
Det var ikke et litt vakkert barn. Det var en ekstremt nydelig liten villkvinne som brølte ut sin vrede over en kald verden, og hun lå der inntullet i rosa teppe og hadde både rasende og nysgjerrige øyne. Ikke alt har forandret seg på 17 år, med andre ord.

Den urolige moren visste ikke hvorfor dette mystiske hadde skjedd, men det var ikke så viktig lenger heller.

Siden har hun lært at små delfiner i mager slett ikke alltid har de riktige proporsjoner sett gjennom ultrafiolette stråler, og at ansikter klemt mot en vegg aldri har vært spesielt pent.

Slike tanker dro gjennom hodet og hjertet i dag, det var godt og vemodig på en gang.
Men i kveld blir det pølsefest og feiring med Storflokken, 17 år er en liten evighet, ja det er jo faktisk hele livet til Mumlejenta. Hurra!