Huset i skogen

Maskepi

24.desember

Agnete hadde sovet godt. Alt var greit. Den urolige moren hadde fortalt at det gikk an å føle det greit selv om det kunne være uvær både her og der, og det kjente Agnete at kunne stemme for henne også. Det nyttet ikke å gjemme bort at hun først var ønsket og når hun endelig kom til verden så var hun ikke ønskelig. Men, det ble så mye lettere når Den urolige moren ville bli kjent på ordentlig likevel. Og det var en god grunn for det meste her i verden, selv om den var vond.
Agnete hadde tenkt på om det var noe Den urolige moren kunne gjøre, slik hun spurte om i går, og det var det faktisk. Når hun var blitt ny på innsiden, ville hun at det skulle synes på utsiden, også.
Hun ønsket klippe håret litt penere. Kunne hennes skaper hjelpe?
Det kunne Den urolige moren. Hun klippet det lange, ujevne håret til Agnete det peneste hun kunne. Og når hun var ferdig sa hun:

- Agnete, jeg vet at det ikke er julekvelden ennå, men du skal få gaven din likevel.

Den urolige moren gikk for å hente noe. Hun kom tilbake med noe hun holdt bak ryggen.

- Lukk øynene.

Hun gjorde det og kjente noe mykt og godt rundt kroppen sin. Hun åpnet øynene. En blå kjole!

- Hvordan visste du at jeg ønsket meg akkurat en slik kjole, ropte Agnete.
- Jeg vet litt av hvert, jeg, svarte Den urolige moren. Du skjønner, det suser så inderlig utenfor her av og til og da tar jeg meg en tur ut for å være i det. Da hender det at jeg innser litt av hvert. Hun smilte. Hun kjente at Agnete smilte inni seg også. Det var fint å se og lytte så inderlig at man skjønte hverandre uten pratespråket. Helt enkelt var det dog ikke alltid. Man kunne så lett tolke feil.

Julekvelden kom. Alle hadde spist og kost seg med det de likte best og tiden var inne for å gi hverandre gaver.

Den urolige moren gledet seg til å gi Den Lille et lite badekar. Det ville den like. Hun gledet seg også til å gi sin kjære Blindemann malersaker så han kunne vise fram sin indre verden. Det skulle bli spennende å få se. De hadde fortalt henne så mye fra turen sin som de hadde tatt for hennes skyld, det var artig å tenke på at kortet hadde vært med dem hele veien og at alt endte så fint.
Hun var også glad for at Agnete hadde fått kjolen sin, hun kledde sitt nye tydelige jeg veldig godt.
Plutselig sto den lille småflokken foran henne.

- Vi har noe til deg, sa Den Lille. Den rakte frem en vakker, lysende sjøstjerne. Denne skal du få av sjøku som hilste deg på Julekortet. Den står for nye begynnelser. Det går nemlig alltid an å begynne på. Skal jeg henge den i toppen av treet?

Den urolige moren ville gjerne det.

- Så har vi med en ting fra engelen med suset fra evigheten i vingene sine. Vi hører gjerne suset når vi kommer nærmere oss selv, det sa engelen til oss utenfor kirken den natten. Det føles så fint i brystet når det skjer, sa Blindemann.
- Se her, fortsatte han. Dette er en paraply med englestøv i som du kan gjemme deg litt under om du skulle trenge det. Blindemann åpnet og lukket paraplyet og så engleskyen sto rundt dem alle. De smilte til hverandre, julstemningen var kommet og det var virkelig verdt alle tanker, alt savn, alle gledene de hadde i vente. Nå var de sammen og nå skulle de begynne på en ny begynnelse.
Den urolige moren tok Agnete på armen og sammen gikk en tur ut til stjernene. De nøt synet av evigheten der ute, dette var de en del av. Sammen med alle andre.

- Du Agnete. Hvorfor ville du ikke ha munn egentlig? Den urolige moren måtte spørre.

- Jeg vet ikke, svarte Agnete med skulderne sine. Men jeg tror det var fordi jeg var redd for å bli en nikkedukke.

Den urolige moren skjønte nøyaktig hva hun mente. Kan hende vi har mye likt, foreslo hun.
 Agnete trodde det. Vi kommer jo fra samme sus, sa hun. Vi og alle andre mennesker, dyr og dukker.

- Vil du ha en munn da, spurte Den urolige moren.

Agnete nikket, det hadde hun ønsket seg lenge. Det ble så mange muligheter til å ta feil om man ikke snakket rett ut. Dessuten visste hun nå at hun ikke var en nikkedukke. Hun hadde et innvendig sus.

- Da synes jeg vi går og syr en munn. En liten munn til å begynne med, du trenger kanskje ikke gape over så mye med en gang?

Agnete klukket i sin nye himmel og jordfargede kjole. Det ble jul til slutt, med ekte stemning, med munn og med Flokken samlet.

- Håper vi kan besøke en kirke sammen en dag, sa Agnete i det de gikk inn igjen til de andre. - I kirkehuset var det så fint å være. Det føltes nesten som om paraplyen sto oppslått over huset med de vakre vinduene hele tiden. Slikt liker du og jeg.
Den urolige moren var enig. Og hun ville gjerne være med. Det hørtes ut som et fint sted for hennes egne nye begynnelser.

- God jul da, Agnete.
- God jul!

23.desember

Lille julaften. Den urolige moren hadde løpt et lite julemaraton i dag sammen med sin Ekte make, det var det samme hvert år. Den urolige moren handlet og løp, Den ekte maken betalte og løp. Til slutt falt de sammen som våte vafler og da var de omtrent halvveis.
Det hadde blitt reneste tradisjonen og litt utpå kvelden måtte Den urolige moren le av alt sammen. Jaja, et maraton måtte vel til når man hverken hadde struktur og disiplin på dagsorden i førjula. Hun lo litt til da hun husket på hvor ofte de hadde løpt motstrøms i butikkene. Men, nå var det på tide å akseptere hvordan de var, man kunne ikke være andre enn seg selv, det hadde hun jo grundig gått igjennom i løpet av desember.

Midt i latteren hørte hun en lyd i døren, det var sikkert Flokkeungdommene som kom inn. Hun ropte Kom inn og Hallo, men det var ingen ungdomsstemmer som svarte.
Ingen svarte. Men en herre i pels og de flotteste barter kom slentrende, like flott som alltid. Han tok en runde på gulvet for å vise at her var han, så satte han seg rett ned ved kjøkkenbenken som om han ikke hadde gjort annet i hele desember.
Løpende, med en salto i halen på Blindemann hang en som Den urolige moren også dro god kjensel på. Det var Den Lille som var i farta og den lekte seg mot vannskålen, tiden var tydelig inne for en liten rotur. Joda, her kom puseparaden til stor jubel fra Flokken.

Inn på kjøkkenet steg til slutt en liten dukke med altfor lange ben. Med bestemte skritt og et stort hjerte hengende på brystet klatret hun alvorlig opp på bordet. Hun satte seg og så Den urolige moren rett i øynene.
Først ble Den urolige moren ble litt usikker, men så kjente hun hvor varmt og godt det strømmet fra Agnete, det var virkelig godt å se henne. Hun satte seg sammen med henne. Nå ville Den urolige moren høre, hvordan hadde hun hatt det siden sist? Var hun veldig lei seg for at hun måtte vente i vinduet så lenge, var det for sent å bli gode venner?

Og Agnete fortalte med hele seg. Hun fortalte at hun hadde hatt det bra på turen, at det hadde vært trist å innse at det var vondt å være ventejente, at hun hadde vært redd for å komme hjem og om hjertegaven hun hadde på brystet. Agnete trodde ikke at det var for sent med noen ting så lenge man ville noe.
Den urolige moren ble veldig rørt og glad. Var det kanskje noe hun kunne gjøre for Agnete, noe hun kunne hjelpe til med slik at forvandlingen fra ventejente til levejente gikk lettest mulig? Den urolige moren var ivrig etter å bli venner. Hun kjente et deilig sus inni seg, det var nesten som hun hadde fått et bankende hjerte selv der hun satt.

Blindemann hadde fått godbiter fra alle som kom for å hilse dem velkommen hjem. Han var en savnet kattemann og han kjente at livet slett ikke trengte særlig flere ingredienser enn Flokken sin, mat og sofa nå som vinter og snø hadde kommet. Ikke så rart han aldri traff Kong Vinter på turen når han var her og lagde julestemning i stedet.
Nå skulle han kose seg i varmen og bare nyte jula. Borte bra, men hjemme best var hans nye motto.

Den Lille turnet seg fram og tilbake fra raketten og inn i Flokkehuset med alle tingene de hadde hatt med. Til slutt kom den inn med noe lite og firkantet i munnen. Den la det fra seg på bordet og gikk for å hilse på mer av den morsomme julepynten som hang i passende høyder overalt.

Den urolige moren følte seg så glad! Nå hadde Agnete endelig kommet hjem. Hun hadde fortalt hvordan hun hadde hatt det og hun ville fremdeles bli kjent, så veldig fint det var! Nå skulle de bli enige om hva som passet for de begge slik at vennskapet gikk alle veier, det likte Den urolige moren. I tillegg kjente hun at hun gledet seg mer og mer til i morgen, for i morgen var det Jul!
Blikket hennes falt på det lille kortet Den Lille hadde ryddet inn fra raketten.

- Julekortet!

Alle kom løpende. Var Julekortet kommet til rette? Da var det ikke så rart at alle gikk og kjente på denne deilige Stemningen som hadde kommet inn sammen med småflokken. Den urolige moren snudde kortet for å lese høyt hva det sto:



KJÆRE FLOKKEN.


Glade jul, hellige jul
engler daler ned i skjul.
Hit de flyver med paradisgrønt,
hvor de ser hva for Gud er skjønt.
Lønnlig i blant oss de går,
lønnlig i blant oss de går.

Julefryd, evige fryd,
hellig sang med himmelsk lyd.
Det var engler som hyrdene så,
den gang Herren i krybben lå.
Evig er englenes sang,
evig er englenes sang.

Salig fred, himmelsk fred,
toner julenatt her ned.
Engler bringer til store og små
bud om ham som i krybben lå.
Fryd deg hver sjel han har frelst.
Fryd deg hver sjel han har frelst.

Julehilsen fra Sjøku, Julenissen og engelen

22.desember

Et frø var sådd. Men det var lenge til det blomstret, Den urolige moren følte at hun hadde en lang spiretid foran seg. Det var greit det. En måtte henge med i egne svinger ellers ble det utforkjøring og de hadde hun hatt nok av.
Det var to dager igjen til jul og i det siste hadde hun tenkt veldig mye på dette med å være glad selv om det var tåkete og stormfyllt. Hun hadde stilt seg selv spørsmålet i begynnelsen av desember og nå følte hun seg litt nærmere et svar.
Hun trodde det gikk an å få det til.
Kunne det være slik at alt som var utenfor henne selv ikke trengte å være fullt så viktig? At det som var inni henne, samme hvor tullete eller brysomt det kunne se ut til for andre, var viktigere? Det tåkete og stormfulle var jo egentlig ikke inni henne, men heller utenfor. Og at inni kunne det faktisk være hyggelig, hun visste jo hva hun likte, hva hun trengte sånn innerst inne, om hun skulle være ærlig.
Det dumme var at hun ofte synes at den ytre stormen eller tåken var viktigst. Det var dumt, ja. I dårlig vær fikk hun så dårlig sikt for viktige ting.

Dette var interessant. Og bare det var jo vilt og skummelt å innrømme for seg selv. Om dette var interessant, kunne det bare bety at hun selv var interessant for seg selv.
Og var hun interessant for seg selv, måtte Agnete være interessant. Og var Agnete interessant, måtte ting hun skapte eller fant på være interessante. Og om det var interessant, måtte livet være interessant. Og var Livet interessant, da hadde hun mye å gjøre i det nye året og resten av hennes liv. Og det var interessant.

Raketten hadde kjørt over fjell og daler, gjennom storm og sol i flere uker. De satt med hver sine tanker, men i det samme vinduet og de kikket etter Flokkehuset.
Blindemann gledet seg til å sitte på et fang etter å ha fått en godbit etter å ha mast passelig lenge og Den Lille gledet seg til å leke med julepynten han hadde hørt var blitt hengt opp.

Agnete gledet seg ikke. Angsten for at Den urolige moren ikke kom til å skjønne hva hun mente var så stor at hun holdt sin egen hånd i vond fortvilelse. Lenge holdt hun det for seg selv, hun ville ikke bry Blindemann med slike upassende tanker nå som de skulle være glade.
Hun forsøkte å puste rolig, men hendene levde sitt eget liv og ingenting var rolig i hele kroppen.
Raketten satte ned farten, de nærmet seg!

- Hurra, ropte Den Lille, nå er vi framme!

Blindemann sto allerede ved døren med kisten ved siden av seg. Agnete sto ikke der. Hun satt helt stiv ved vinduet uten å klare få fram en eneste bevegelse.

- Men Agnete, hva er det? Nå må du komme, vi er hjemme!

Blindemann skjønte at Agnete ikke kom til å komme. Han ropte på Den Lille.

- Jeg tror vi trenger noe ekstra. Jeg tror Agnete har fryst fast i redsel over at hun ikke vil klare å si det som det er. Hent pakken i kisten.

Den Lille var ikke vond å be.
Raketten hadde landet i hagen. Døren åpnet seg, men ingen gikk ut. To gode venner sto sammen med sin lille venn med en pakke mellom seg.

-Åpne den du, Agnete.
Hun så opp.
- Tror dere at tiden er inne, hvisket hun, det var ikke så lett å si noe. Begge nikket.

Agnete tok pakken og kjente at den var varm. Hun løsnet papiret med forsiktige hender og brukte lang tid. Hun kjente samtidig på en liten gnist av bevegelse inni seg mens hun åpnet, hva kunne dette være?

Agnete løftet noe opp. Det skinte mykt og rødt. Et vakkert julehjerte strålte mot dem med samme ro og fred som engelen hadde hatt, dette var akkurat det ekstra Agnete hadde trengt nå. Et lite hjelpehjerte som kunne banke for henne når hennes eget ikke var like kjent for henne som det skulle være. Hun pustet dypt og så på de to som ønsket henne så vel.

- Tusen takk, kjære dere. Nå skal vi hjem.

Hun hang hjertet rundt halsen. Nå kunne hun gå ut. Nå kunne hun møte Den urolige moren.

21.desember

Engelen åpnet en liten veske og tok ut en krystallkule. Vet dere hva dette er?
Småflokken ristet på hodet. De gikk nærmere. Inni kulen skjedde det noe bittelite.

- Løp og hent forstørrelsesglasset, Lille!

Agnete ble utover det vanlige nysgjerrig, dette ville hun se nærmere på.
Den Lille kom raskt tilbake med forstørrelsesglasset, like nysgjerrig som de andre.

- Å, det er Den urolige moren! Hun har pyntet og gjort det fint hjemme og hun venter visst på oss!

Hun fortalte alt som skjedde i kulen til Blindemann, han så det lett for seg.

- Men julestemningen har hun visst ikke funnet, sa han.

Agnete skjønte ikke dette helt. Nå som det var så fint hjemme, snøen hadde også kommet, hvorfor var ikke Den urolige moren full av jul da?

- Det er fordi hun leter utenfor seg selv. Hun har pyntet og bakt og hørt på julesanger, men det har ikke nådd hjertet hennes, svarte engelen. Julestemningen er en følelse som kommer fordi vi vil det. Man må ønske å ta i mot julen. Å lese Julekortet var Den urolige morens valg, men hun ville ikke.

De tre små hørte nøye etter, de forsøkte å forstå hva engelen mente.

- Om man er full av tanker om andre ting er det ikke plass til julestemning. En stemning er det samme som å være tilstede her og nå. Er man ikke det, er heller ikke stemningen der.

De nikket alle tre, dette forsto de. Alle så ned i krystallkulen igjen. De så at Den urolige moren forsøkte å finne på noe hele tiden. Hun så litt trist ut også.

- Det er fordi hun savner dere, sa engelen.
- Meg også, spurte Agnete forsiktig. Hun var usikker på om hun hadde hørt riktig.
- Ja, deg også, svarte engelen og flakset rolig med vingene sine. Det suste så behagelig. Agnete ble helt søvnig.

- Jeg tror jeg vil hjem nå, gjespet Agnete. Kan du ta meg med hjem igjen, Blindemann?
Han lovet det, han ville hjem selv. Til sitt kjære kjøkken, til sin sofa og til sin Flokk. Nå var det snart jul og da var det aller best å være hjemme, snø eller ei.

- Jeg lurer bare på en ting, sa han. Hvorfor vil ikke Den urolige moren ta i mot julestemningen?
- Kanskje hun ikke har lekt nok, foreslo Den Lille. Kanskje hun har glemt hva moro er? Kanskje hun har vært i så mye alvorlig at hun ikke lytter til sitt glade hjerte lenger? Jeg har hørt at julen skal være både morsom og gledelig, kanskje hun ikke husker hvordan hun gjør det? Jeg tror det er så ille at selv skulderen hennes er lei seg. Hun klaget over at den var vond, men hun gjorde ikke noe med det.

Engelen nikket. Hun rakte fram en stor paraply.
- Her er en gave jeg vil dere skal ta med til Den urolige moren. Den kan hun holde over seg om hun trenger å gjemme seg litt fra alt hun tror hun må. Når den åpnes faller det gyllent engelstøv ut, den beste medisin mot stress og uro. Kanskje det vil hjelpe henne til å finne julefred, smilte engelen.

- Den skulle vi holdt over hele jordkloden, syntes Den Lille, da hadde nok mange flere blitt glade og kanskje også tatt bedre vare på jorda.
Den Lille hadde blitt veldig opptatt av slike ting, det var de nyes jord de gamle forvaltet og Den Lille ville helst at alle skulle klare å rydde fint etter seg så han og alle andre nye kunne gå framtiden trygt i møte.

Engelen suste med vingene og den lille småflokken hoppet inn i raketten. Nå hadde de fått en julestjerne, en hemmelig gave og en paraply.
De vinket tilbake gjennom vinduet. Nå gledet de seg veldig til å komme hjem å vise fram alt sammen.
Blindemann trykte på kjør-knappen, de var på vei hjem til Den urolige moren og Flokken igjen.

20.desember

De brukte litt tid på å komme seg ned fra fjellet og bort til det fine huset de hadde sett fra raketten. Huset hadde fine, buede vinduer og lignet ikke på det de var vant til hjemmefra. Dette huset hadde et mye høyere tak. Dessuten var det pyntet med et kors på toppen.
De gikk stille inn døren og det var helt tomt der inne. Ingen av dem hadde vært på et lignende sted, ingen av den hadde sett et så flott hus. De så seg nøye omkring, og det var Agnete som først brøt stillheten.

- Jeg liker meg her. Det er som om det sitter noe snilt i veggene, kjenner dere det samme?

De to andre nikket forsiktig og fulgte Agnete lengre inn i huset hvor det sto et stort bord. På bordet lå en stor bok oppslått. De så at boken var gammel og da de bladde litt i den så de bilder av et lite barn i en stall, gjetere og en engel. Og overalt i huset var det bilder og vakre ting, det virket som hele huset hadde pyntet seg til jul.

Et julehus. Med et sus. De hadde hørt det hele tiden, det var hverken påtrengende eller irriterende. Det var bare en slags indre lyd som de delte alle tre, det var ikke annen måte å forklare det på. Det var fint.

- Jeg foreslår at vi går ut, sa Agnete, jeg føler at det er viktig vi gjør det. Hun valgte å høre på seg selv, selv om det virket rart det hun følte. Og det ble hun glad av.

De gikk ut den vide døren og inn i kvelden utenfor. Det var ikke mørkt lenger. Det var lyst, men ikke fordi sola hadde stått opp. Det var fordi det sto en engel foran dem som lyste stor og gyllen. Det suste fra vingene og den hilste vennlig på den lille småflokken.

- Ikke bli redde, sa engelen. Jeg har kommet for å fortelle dere noe. Og for å gi dere en gave. Gaven vil dere alltid få brukt for, den vil aldri forlate dere og det er dere selv som bestemmer når eller om den skal benyttes.

Agnete, Blindemann og Den Lille nikket, de følte seg litt gylne selv der de sto. De hadde sett mye, de hadde lært mye, men de hadde aldri møtt en engel som ville gi bort gave. Så spennede og fint!
De små kroppene tok i mot varmen som skinte fra engelen og de ventet på å få høre mer.