mandag 18. januar 2010

Blindemann og været

Helt siden jul har Blindemann vært veldig glad i å være inne. Først nå de siste dagene har han snust mot døra og frivillig gått ut i været. Det har også vært mulig å lukke døra etter han i normaltempo, og ikke med lynets hastighet for at en viss en ikke skal få løpt inn igjen.


Han har hylt og jamret seg, sparket og vist seg svært uvillig når det ble snakk om vær og føreforhold og det har vært fryktelig dumt hver gang han skulle på det unevnelige stedet. Han har liksom latet som han ikke måtte dit, ingen behov her nei.  Å gå ut for andre grunner, som for eksempel å få trukket litt frisk luft, mosjonere litt eller lignende har vært helt uaktuelt. 

Den urolige moren måtte kikke to ganger på gradestokken i dag. Hun trodde at det var skikkelig kaldt siden han slo seg vrang og ropte et rungende og kattsk NEI! når hun gjennomskuet han og løftet han opp. Han vred seg og ba for seg, mente at han hadde da ingenting ute å gjøre i dag. Det kunne ikke Den urolige moren høre på. 

- Alle må om morgenen, sa hun. 
- Ikke jeg, svarte han
- Jo, du og. Du har ikke vært ute siden i går!
- Jeg var ute før du sto opp, løy han. Men det trodde hun ikke noe på. Den rastløse gangen hans hadde røpet tilstanden forlengst og nå var det slutt på diskusjoner. Det siste hun så før hun lynlukket døra var en snurt herre på vei ut i snøkavet. 

Hun kunne jo forstå det. Hun hadde hatt det litt slik selv. Ikke når det gjaldt å komme seg et visst sted såklart, men ut. Ut i snøværet. Det var mye koseligere å kveile seg i sofaen med teppet sitt akkurat som Blindemann kveilet seg rundt på badegulvet eller sammen med Flokken i sofaen. Smatt smatt, sa han og hun var nesten fristet til å si det samme selv.

Men nå var det på tide å bære seg selv ut. Ut i det fri, heter det visstnok. Være et godt eksempel til etterfølgelse. Selv om alt det grønne var begravet i kaldt og hvitt.

En liten tur ut sammen med Blindemann hver dag, det gjaldt å ikke legge lista for høyt, det skulle hun gjøre. 

- Hva sier du til det, spurte hun snømannen da han kom inn igjen etter to minutter med sår gråt og hytting med labben i vinduet.
- Hva da? 

Han var flink til å vise følelser, det skulle han ha.

- Nei, jeg tenkte jeg skulle begynne å studere været sammen med deg, er ikke det fint?
- Det er vel det om jeg ligger i kveil på ditt unevnelige sted, så får du være med meg på mitt. 

Den urolige moren var fornøyd med det. Så krabbet de begge under teppet igjen og gledet seg bittelitt til snøforskning i morgen.