Hun hadde ikke vært så mange steder egentlig. Hun hadde vært mest opptatt av å holde på seg selv der hun var.
I det siste hadde hun tenkt mye på det. Hun hadde fått mer og mer lyst til å se hva som lå der ute, hva denne store kloden inneholdt. Hun hadde jo lest endel. Sett bilder. Jo mer fargerikt og frodig, jo mer likte hun bildet.
I dag ville hun tenne mange lys. Hun hadde det ikke så bra for tiden med tanke på at både Blindemann og Den Lille var borte. Ja, Agnete også. Hun følte på seg at mye ville føles lettere om hun tente lys. Kanskje de lettere ville finne hjem om hun tente så mange at hele huset skinte?
Hvor var de? Var det noe hun hadde gjort som gjorde at de ikke ville være hjemme lenger? Hun hadde både skinkesteik og reker til store og små kattepuser om de ville ha. Hun hadde ikke så mye til Agnete, men Agnete ville ikke ha noe likevel. Hun sa hvertfall ingenting om det.
At dukken ikke hadde munn var ikke Den urolige morens sak lenger. Agnete ville ikke ha munn den gangen hun ble sydd, så da fikk hun slippe det. Da var det ikke bare å komme her å forvente at noen skulle forstå hva hun ønsket sånn ut av det blå. Kattene hadde forstått det, de hylte ut sine behov med innlevelse og diksjon så ingen skulle være i tvil om hva de ville. Da slapp noen å anstrenge seg for å forstå.
Nei, dukken fikk sitte å se, det fikk holde. Hadde hun ikke fått den beste utkikksposten kanskje? Den urolige moren følte seg snill når hun tenkte på det. Hun hadde kanskje selv behov for den gode plassen, men hun sa ingenting om det. Nei, hun satt i sitt eget vindu og brydde ingen. Da trengte ikke Agnete gjøre det heller.
Nei, æsj. Nå fikk det være nok å savne og tenke på alt som ikke var. De kom nok snart alle sammen.
Den urolige moren gikk ut for å måke litt snø igjen i tilfelle det kom noen med kalde hender og små føtter. Det var dessverre lite farger ute nå, men hun kunne jo lage seg noen indre bilder av vakre steder mens hun forsøkte seg på en bred og framkommelig vei inn til huset sitt.
