Men nå hadde hun vært flink. Den ekte mannen kom til å få sjokk. Hun var imponert selv, også. Hun hadde nemlig tatt en bestemmelse.
- I dag er det første dagen i resten av mitt liv. Og siden alt er så nytt i dag, feirer jeg det med å gjøre noe jeg virkelig ikke liker. Da har jeg liksom overvunnet noe før frokost. Det er vel en god start, Blindemann?
Ingen Blindemann svarte. Den urolige moren la ikke merke til det. Hun la ikke merke til noe annet enn hvor rasende flink hun var.
- Hei og hå, sang hun, jeg tror jammen jeg rer opp sengen med det samme.
Den Lille bestemte seg for å være med på det. Sengeoppreing var gøy.
- Er noen fugler i sikte? Blindemann og Agnete gjorde seg klare.
- Nei!
- Er det noen stjerneskudd i veien?
- Nei!
- Har du husket forstørrelsesglasset?
- Nei!
Agnete åpnet raketten og løp inn for å hente det. Hun holdt på å snuble i Den Lille som nå svingte rundt på gulvet med halen sin. Agnete skrittet over med de lange dukkebeina sine for å ikke forstyrre piruetten.
- Den katten altså, alltid glad og leken. Hvordan går det an? Kanskje det er fordi han er et barn som ikke har kjent på livets alvor enda, undret hun. Men så kom hun på at det var jo feil. Den Lille hadde reist fra moren sin for å kunne bo med Flokken i stedet og det var ikke lite i et liv som kun var noen få måneder gammelt. Dessuten kunne en liten vondt i hennes liv være en stor vondt for Den Lille, det gikk liksom ikke å måle følelser. Vondter og godter opplevdes ulikt, det hadde hun tenkt på da hun så hvordan Flokken kunne reagere helt forskjellig på den samme tingen.
Det var så mye å lure på. Hun skulle tenke mer på det senere, nå gjaldt det å finne forstørrelsesglasset.
Ute benyttet Blindemann anledningen til å ta farvel med trærne.
- Ha det fint så lenge da, trærne mine. Det vil nok komme litt snø på dere mens vi er borte, men det skal dere ikke tenke på. Den blir jo borte igjen når Våren kommer.
Heldigvis, la han til. Blindemann var mest glad i å oppleve sine venner grønne og fine. Når han tenkte etter var det litt rart at trærne og gresset ikke var fullstendig tildekket av snø, i dag var det tross alt den femte desember. Det pleide å bety vinter. Om han traff Kong Vinter ville han spørre hva som oppholdt han. Blindemann lurte egentlig på mange jordklodeting, det trengte ikke handle om snø. Han lurte også på hvordan fuglene fant fram til Syden og om menneskene ville klare å ta vare på jorda så de kunne ha et fint sted til å ta vare på seg selv. Slike ting.
Agnete hørte at Den urolige moren var opptatt. Kanskje hun skrev, det gjorde hun mye for tiden.
Den Lille var tydeligvis ferdig med dansen, nå var den i allefall borte. Hun løp ut med forstørrelsesglasset i votten og hoppet opp i Julegris.
- Nå kan vi reise, Blindemann. Trykk på kjør-knappen!
Det gjorde han. Det begynte å putre og riste litt, så fór de av sted.
De vinket til Flokkehuset. Snart ville de komme tilbake. Og da hadde de kanskje med seg noe fint til Flokken.
Den urolige moren løftet hodet. Hva var det for en lyd? Nei, det var sikkert bare Den ekte mannen som drev med noe rart. Hun vendte blikket ned mot skjermen og fortsatte med det hun drev med.
