Rakettfarerne snublet ut døra og stilte seg opp utenfor i en bitteliten kø. Ingen ville stå først, plutselig ble de veldig sjenerte og stumme og rare inni seg. Der sto selveste Julenissen!
- Kom fram, små barn. Stå ikke der og frys, hva ønsker dere til jul?
Agnete fikk enda større øyne enn hun pleide. Blindemann tenkte at han ønsket seg litt julemat og Den Lille ble nysgjerrig på alt sammen. Den var ikke vant til store, skjeggete menn med røde klær og høy stemme, men den likte det. Mannen så snill ut.
- Det hadde vært veldig fint om vi kunne se oss litt omkring, svarte Agnete. Hun hadde fått summet seg nå. Heldigvis forsto Julenissen språket hennes og hun fortsatte:
- Vi leter etter Julekortet til Den urolige moren og raketten tok oss hit. Du skjønner, hun har mistet det og dermed kommer ikke Stemningen heller.
Agnete så ned. Hun fikk en liten tåre i det store øyet sitt, alt ble så alvorlig og ordentlig når den store mannen tittet så snilt på henne.
- Så dere vil hjelpe Den urolige moren?
-Ja, sa Blindemann. Vi vil det. Det er ikke godt å gå inn i julen med kjølig hjerte og hverdag i sinnet. Vi liker best at hun er glad og pynter og baker og ler. Og slik blir hun etter hun har lest julekortet. Hvert år. I år finner vi det ikke igjen. Kanskje det er her?
Julenissen ristet sakte på hodet. Han trodde ikke det. Alle kortene var sendt ut for lenge siden og det sto i oversikten hans at kortet var kommet fram til Flokkehuset. Men det var jo rart at det var forsvunnet. Han så på Den Lille.
- Du er visst ny, du?
Den Lille nikket ivrig. Kjempeny! Jeg liker å leke, kose og mase. Det siste har Blindemann lært meg og jeg begynner å bli skikkelig god på det.
Julenissen var ikke i den minste tvil. Han så lenge på Den Lille og smilte.
- Noen ganger er det slik at vi gjør ting helt uten å vite hva det vil bli ut av det siden. Vi starter på noe nytt eller vi fortsetter noe som kommer til oss på vår vei fra andre. Men vi kan aldri helt vite hvordan det ender. Vi er en del av en lang rekke og vår oppgave er å gjøre det beste ut av den største gaven vi har.
Den Lille skjønte ikke helt hva han mente.
- Jeg er nok litt for liten til å forstå det du sier, men kanskje jeg forstår mer om jeg får lekt litt først?
Julenissen lo høyt.
- Jo, det er en tid for å forstå gaver som ikke er innpakket under et tre og en tid for lek. En tid for mat er det også. Ikke sant, Blindemann? Nå tar vi oss en matbit, her er både stek og reker. Kom alle sammen, etterpå leker de som vil.
Blindemann var svært enig. Den Lille også. Agnete gikk bakerst og følte en liten hviskende fred snike seg inn til hennes lille dukkehjerte. Her var det godt å være. Hun gledet seg til å utforske stedet. Hun gledet seg! Fine, snille Julenisse, om hun skulle tørre å si at hun ønsket seg en blå kjole og en munn til noen, så var det til han. Hun satte seg til bordet og klemte Blindemann i labben.
Han klemte hånden hennes tilbake.
