Agnete hadde tenkt på om det var noe Den urolige moren kunne gjøre, slik hun spurte om i går, og det var det faktisk. Når hun var blitt ny på innsiden, ville hun at det skulle synes på utsiden, også.
Hun ønsket klippe håret litt penere. Kunne hennes skaper hjelpe?
Det kunne Den urolige moren. Hun klippet det lange, ujevne håret til Agnete det peneste hun kunne. Og når hun var ferdig sa hun:
- Agnete, jeg vet at det ikke er julekvelden ennå, men du skal få gaven din likevel.
Den urolige moren gikk for å hente noe. Hun kom tilbake med noe hun holdt bak ryggen.
- Lukk øynene.
Hun gjorde det og kjente noe mykt og godt rundt kroppen sin. Hun åpnet øynene. En blå kjole!
- Hvordan visste du at jeg ønsket meg akkurat en slik kjole, ropte Agnete.
- Jeg vet litt av hvert, jeg, svarte Den urolige moren. Du skjønner, det suser så inderlig utenfor her av og til og da tar jeg meg en tur ut for å være i det. Da hender det at jeg innser litt av hvert. Hun smilte. Hun kjente at Agnete smilte inni seg også. Det var fint å se og lytte så inderlig at man skjønte hverandre uten pratespråket. Helt enkelt var det dog ikke alltid. Man kunne så lett tolke feil.
Julekvelden kom. Alle hadde spist og kost seg med det de likte best og tiden var inne for å gi hverandre gaver.
Den urolige moren gledet seg til å gi Den Lille et lite badekar. Det ville den like. Hun gledet seg også til å gi sin kjære Blindemann malersaker så han kunne vise fram sin indre verden. Det skulle bli spennende å få se. De hadde fortalt henne så mye fra turen sin som de hadde tatt for hennes skyld, det var artig å tenke på at kortet hadde vært med dem hele veien og at alt endte så fint.
Hun var også glad for at Agnete hadde fått kjolen sin, hun kledde sitt nye tydelige jeg veldig godt.
Plutselig sto den lille småflokken foran henne.
- Vi har noe til deg, sa Den Lille. Den rakte frem en vakker, lysende sjøstjerne. Denne skal du få av sjøku som hilste deg på Julekortet. Den står for nye begynnelser. Det går nemlig alltid an å begynne på. Skal jeg henge den i toppen av treet?
Den urolige moren ville gjerne det.
- Så har vi med en ting fra engelen med suset fra evigheten i vingene sine. Vi hører gjerne suset når vi kommer nærmere oss selv, det sa engelen til oss utenfor kirken den natten. Det føles så fint i brystet når det skjer, sa Blindemann.
- Se her, fortsatte han. Dette er en paraply med englestøv i som du kan gjemme deg litt under om du skulle trenge det. Blindemann åpnet og lukket paraplyet og så engleskyen sto rundt dem alle. De smilte til hverandre, julstemningen var kommet og det var virkelig verdt alle tanker, alt savn, alle gledene de hadde i vente. Nå var de sammen og nå skulle de begynne på en ny begynnelse.
Den urolige moren tok Agnete på armen og sammen gikk en tur ut til stjernene. De nøt synet av evigheten der ute, dette var de en del av. Sammen med alle andre.
- Du Agnete. Hvorfor ville du ikke ha munn egentlig? Den urolige moren måtte spørre.
- Jeg vet ikke, svarte Agnete med skulderne sine. Men jeg tror det var fordi jeg var redd for å bli en nikkedukke.
Den urolige moren skjønte nøyaktig hva hun mente. Kan hende vi har mye likt, foreslo hun.
Agnete trodde det. Vi kommer jo fra samme sus, sa hun. Vi og alle andre mennesker, dyr og dukker.
- Vil du ha en munn da, spurte Den urolige moren.
Agnete nikket, det hadde hun ønsket seg lenge. Det ble så mange muligheter til å ta feil om man ikke snakket rett ut. Dessuten visste hun nå at hun ikke var en nikkedukke. Hun hadde et innvendig sus.
- Da synes jeg vi går og syr en munn. En liten munn til å begynne med, du trenger kanskje ikke gape over så mye med en gang?
Agnete klukket i sin nye himmel og jordfargede kjole. Det ble jul til slutt, med ekte stemning, med munn og med Flokken samlet.
- Håper vi kan besøke en kirke sammen en dag, sa Agnete i det de gikk inn igjen til de andre. - I kirkehuset var det så fint å være. Det føltes nesten som om paraplyen sto oppslått over huset med de vakre vinduene hele tiden. Slikt liker du og jeg.
Den urolige moren var enig. Og hun ville gjerne være med. Det hørtes ut som et fint sted for hennes egne nye begynnelser.
- God jul da, Agnete.
- God jul!
