Agnete så ut av vinduet. Vannet utenfor var veldig blått. Hun hadde alltid likt alle farger, men etter hun så jordkloden på avstand kunne hun ikke skjønne hvilken farge som kunne toppe den vakre blå. I all hemmelighet ønsket hun seg en blå kjole, men hun visste ikke hvordan man strikket, så det fikk bli med ønsket. Blått er fargen for kommunikasjon hadde hun hørt, og det trenger jeg å lære. Kanskje jeg etterhvert også ville fått en munn?
Lenger kom hun ikke i tankerekken før raketten landet. De løp mot døra alle tre, spente på hvor de hadde havnet.
Utenfor skinte sola varmt og godt.
- Dette er virkelig noe annet enn høsten og vinteren hjemme, sa Blindemann. Lurer på hvor vi er? Ser du noen hint, Agnete?
Agnete trakk pusten og lot sola skinne på sitt lille dukkeansikt. Hun satte seg rett ned og så på Den Lille som løp omkring. Agnete kunne opplyse om at dette het Strand, men Den Lille hørte ikke etter, den var i ren gledesrus over hvor mye dette lignet på kassen hjemme på badet.
- En strand? Så fint, mente Blindemann. Her kan vi godt være en stund. Ser dere et julekort forresten?
Det var da Den Lille fikk øye på havet.
- Se, enkjempebøttemedvann! Jegvilbade!
Agnete dro kisten ut av raketten og sørget for at Den Lille fikk med seg svømmebriller og svømmeføtter.
Så løp den avsted mens sanden sto som en liten sky bak. Akkurat som hjemme.
Agnete og Blindemann bestemte seg for å kose seg når de likevel var på en varm strand. I kisten fant de solbriller også, nå kunne de slappe av litt mens Den Lille tok seg et bad.
Den Lille hoppet uti. Det var deilig å få strukket på labbene og tatt noen skikkelige svømmetak. Den muligheten hadde vært svært begrenset i vaskebøtta til Den urolige moren.
Den svømte nedover og så seg omkring. Nå hadde ikke Den Lille sett så mye i livet, men den var sikker på at dette måtte være usedvanlig fint selv til Jordklode å være.
-Ja, sa en stemme, dette er virkelig det vakreste stedet på jorda. Du har nå kommet til Det store Korallrevet. Velkommen skal du være.
Den Lille snudde seg og så rett på et stort vesen og hennes lille barn. Den var litt lik en ku, så badekatten ble ikke redd. Ikke en ku som Hoppegutt likte, men likevel var det noe. Den Lille syntes det var noe mildt over vesenet.
- Er du en ku, spurte Den Lille.
- Jeg er en sjøku, så det var nesten. Men jeg er like snill, svarte det store vesenet.
Nå ville Den Lille gjerne vite om det var morsomt å være sjøku.
Da fortalte sjøkua historien om havet og menneskene. Om forurensing og om store ankere som ødelegger de vakre korallene og om menneskets lyst til å ha mer etter at det egentlig er nok. Den Lille syntes historien var trist.
- Nå vet jeg hva det vil si å være lei seg, sa kattungen. Tenk at mennesker ikke vet hva de gjør, det er så trist. Jeg er veldig trist nå.
Ja, svarte sjøkua, nå er du det, men om du har litt mer tid kan jeg fortelle deg mer som kanskje ikke er så trist. Og før du drar skal du få en liten gave til reisen deres. Jeg tror den vil hjelpe dere mot målet.
Den Lille ble glad igjen, og tid var det nok av. I hvertfall to uker.
