Agnete og Den Lille trodde det.
- Og om det ikke hjelper kan vi jo bare åpne pakken! Da blir det nok julestemning, for det er noe ekstra!
Den Lille hoppet rundt etter halen sin i ren begeistring over idéen. Pakken de hadde fått av Julenissen lå som en glødende kjempefristelse i kisten og alle ventet på den rette anledningen til å få åpnet den.
- Eller så tar jeg på en nisselue og synger en julesang, lo Blindemann. Det setter nok sving i julegleden.
- Jeg kan vise hvordan jeg svømte ned til Sjøku, ropte Den Lille.
- Det er ikke så veldig julestemningete egentlig, sa Agnete. Men du kan jo gjøre det likevel, og da kan vi fortelle alt vi har opplevd til Den urolige moren og Flokken. Hun vil nok dåne av alt sammen!
- Når hun våkner etter dånet skal jeg fortelle Flokken at Sjøku hadde et barn og at barn betyr nye begynnelser akkurat som meg, jeg er ny. Og så vil jeg fortelle at det går an å bli glad etter man har vært lei seg, det vet jeg nå. Hva vil du fortelle Blindemann?
Den Lille hoppet etter halen hans, det var en røslig hale og ekstra morsom å turne i. Blindemann latet som han ikke så det, det var jo litt gøy med den lille kattungen som hang bak han, men det ville han ikke si. Det var hans hemmelighet. Man trenger jo ikke å si ting før man har lyst. Det kunne jo hende at Den Lille da trodde at han alltid var klar for lek og det var slett ikke tilfellet. Det måtte settes av rikelig med tid for mat og hvile, også.
Blindemann trodde han ville fortelle om bildet han hadde malt hos Julenissen. Bildet som viste noe av det han så inni seg.
Plutselig kjente de at raketten Julegris satte ned farten. Skulle de lande igjen? De trodde de var på vei hjem til Den urolige moren og Flokken selv om ikke hadde funnet noe julekort. Kanskje de ville finne det her? Håpet var slett ikke ute, så det ut til.
Julegris landet forsiktig og de åpnet døra for å smugtitte litt før de gikk ut. De så ikke så mye, det var ganske mørkt utenfor. Men de hørte noe.
Et sus. Dette måtte de undersøke nærmere.
