Da de kom hjem tok de seg en klementin og kikket på all snøen som var kommet. Huset var nesten helt hvitt av alle fnuggene og det lignet mer på et pepperkakehus enn det pleide. Pepperkakehus med et tykt lag glasur.
Men huset var mer enn hvitt. Det var stille, også. Ingen maste på mat, ingen tok all plassen i sofaen, ingen løp rett i peisesettet fordi de feilberegnet hvor kjøkkendøra var. Og ingen danset piruetter på stuegulvet. Til og med plassen ved vinduet var tom. Merkelig.
Den urolige moren fikk urolige tanker og bestemte seg for å lete etter masekoppene om de ikke var kommet til i dag. Det var ille nok at Mumlis var på skolen sin og at Hoppegutt hadde mange jern i ilden om ikke hennes kjære Blindemann og hans noe mindre lykkekompanjong heller ikke skulle være hjemme.
Og hva med Agente? Var hun lei av å være ventejente kanskje? Hun hadde visstnok sittet i vinduet i ganske nøyaktig et år, men tiden hadde liksom aldri kommet til å bli bedre kjent med henne. Det var litt ille å tenke på nå. Den urolige moren kjente hun fikk behov for å forsvare seg selv, kjære vene hun hadde jo vært så travel. Dessuten hadde ikke Agnete munn og ingen kunne vel forvente å snakke med en som ikke svarte? Agnete var liten, som et barn. Og alle visste at voksne ansvarlige mennesker ikke snakket med dukker som bare ventet. Ja, slik var det. Ingen forventet at Den urolige moren skulle bli kjent med en dukke som bare hadde store øyne og rar kropp. Okei, så var hun et produkt av Den urolige morens sjel, men slikt brydde ikke aktive og travle mødre seg om. Så det så.
Den urolige moren kjente hvordan skyldfølelsen slapp det verste grepet om brystet hennes.
Tankene vendte tilbake til de to andre forsvunnede. Kanskje de bare hadde tatt seg en ekstra lang tur i skogen? Eller kanskje Den Lille hadde danset seg helt av kjente steder og Blindemann måtte være med for å få den på den rette sti igjen?
Hun bestemte seg for å ta på seg støvlene og gå ut for å lete.
Hun gikk i skogen og på veiene mellom alle husene. Hun så på trammer i tilfelle Blindemann hadde valgt feil hus og hun letet på lekeplasser i tilfelle Den Lille ville ha det moro der.
Ingen var noen steder.
Det var ingen å dele nyheten om snøen med. Agente hadde sikkert sett snøen fra vinduet om hun hadde vært hjemme, og hun ville forlangt å få gå ut å bli kjent med den, det trodde Den urolige moren. Men Agnete var ikke her.
Nå kom den ekle følelsen i magen igjen. Det var akkurat som om Den urolige moren hadde glemt noe. I kveld fant hun det visst ikke ut, det var like greit å gå hjem til kubbelysene og tenne noen ekstra i tilfelle noen hadde gått seg vill i mørketiden.
