Det hadde blitt reneste tradisjonen og litt utpå kvelden måtte Den urolige moren le av alt sammen. Jaja, et maraton måtte vel til når man hverken hadde struktur og disiplin på dagsorden i førjula. Hun lo litt til da hun husket på hvor ofte de hadde løpt motstrøms i butikkene. Men, nå var det på tide å akseptere hvordan de var, man kunne ikke være andre enn seg selv, det hadde hun jo grundig gått igjennom i løpet av desember.
Midt i latteren hørte hun en lyd i døren, det var sikkert Flokkeungdommene som kom inn. Hun ropte Kom inn og Hallo, men det var ingen ungdomsstemmer som svarte.
Ingen svarte. Men en herre i pels og de flotteste barter kom slentrende, like flott som alltid. Han tok en runde på gulvet for å vise at her var han, så satte han seg rett ned ved kjøkkenbenken som om han ikke hadde gjort annet i hele desember.
Løpende, med en salto i halen på Blindemann hang en som Den urolige moren også dro god kjensel på. Det var Den Lille som var i farta og den lekte seg mot vannskålen, tiden var tydelig inne for en liten rotur. Joda, her kom puseparaden til stor jubel fra Flokken.
Inn på kjøkkenet steg til slutt en liten dukke med altfor lange ben. Med bestemte skritt og et stort hjerte hengende på brystet klatret hun alvorlig opp på bordet. Hun satte seg og så Den urolige moren rett i øynene.
Først ble Den urolige moren ble litt usikker, men så kjente hun hvor varmt og godt det strømmet fra Agnete, det var virkelig godt å se henne. Hun satte seg sammen med henne. Nå ville Den urolige moren høre, hvordan hadde hun hatt det siden sist? Var hun veldig lei seg for at hun måtte vente i vinduet så lenge, var det for sent å bli gode venner?
Og Agnete fortalte med hele seg. Hun fortalte at hun hadde hatt det bra på turen, at det hadde vært trist å innse at det var vondt å være ventejente, at hun hadde vært redd for å komme hjem og om hjertegaven hun hadde på brystet. Agnete trodde ikke at det var for sent med noen ting så lenge man ville noe.
Den urolige moren ble veldig rørt og glad. Var det kanskje noe hun kunne gjøre for Agnete, noe hun kunne hjelpe til med slik at forvandlingen fra ventejente til levejente gikk lettest mulig? Den urolige moren var ivrig etter å bli venner. Hun kjente et deilig sus inni seg, det var nesten som hun hadde fått et bankende hjerte selv der hun satt.
Blindemann hadde fått godbiter fra alle som kom for å hilse dem velkommen hjem. Han var en savnet kattemann og han kjente at livet slett ikke trengte særlig flere ingredienser enn Flokken sin, mat og sofa nå som vinter og snø hadde kommet. Ikke så rart han aldri traff Kong Vinter på turen når han var her og lagde julestemning i stedet.
Nå skulle han kose seg i varmen og bare nyte jula. Borte bra, men hjemme best var hans nye motto.
Den Lille turnet seg fram og tilbake fra raketten og inn i Flokkehuset med alle tingene de hadde hatt med. Til slutt kom den inn med noe lite og firkantet i munnen. Den la det fra seg på bordet og gikk for å hilse på mer av den morsomme julepynten som hang i passende høyder overalt.
Den urolige moren følte seg så glad! Nå hadde Agnete endelig kommet hjem. Hun hadde fortalt hvordan hun hadde hatt det og hun ville fremdeles bli kjent, så veldig fint det var! Nå skulle de bli enige om hva som passet for de begge slik at vennskapet gikk alle veier, det likte Den urolige moren. I tillegg kjente hun at hun gledet seg mer og mer til i morgen, for i morgen var det Jul!
Blikket hennes falt på det lille kortet Den Lille hadde ryddet inn fra raketten.
- Julekortet!
Alle kom løpende. Var Julekortet kommet til rette? Da var det ikke så rart at alle gikk og kjente på denne deilige Stemningen som hadde kommet inn sammen med småflokken. Den urolige moren snudde kortet for å lese høyt hva det sto:
KJÆRE FLOKKEN.
Glade jul, hellige jul
engler daler ned i skjul.
Hit de flyver med paradisgrønt,
hvor de ser hva for Gud er skjønt.
Lønnlig i blant oss de går,
lønnlig i blant oss de går.
Julefryd, evige fryd,
hellig sang med himmelsk lyd.
Det var engler som hyrdene så,
den gang Herren i krybben lå.
Evig er englenes sang,
evig er englenes sang.
Salig fred, himmelsk fred,
toner julenatt her ned.
Engler bringer til store og små
bud om ham som i krybben lå.
Fryd deg hver sjel han har frelst.
Fryd deg hver sjel han har frelst.
Julehilsen fra Sjøku, Julenissen og engelen
