Hun tenkte på eskene ute på terrassen. I dag skulle hun kanskje få de inn? Tenk om nisser og dverger skulle få komme ut å gi Flokken det de hadde å by på?
Til helga skulle hun bake og lage julegaver. Og høre julesanger. Det var ikke mange timene til Mumlis kom hjem heller. I morgen startet juleferien hennes og da skulle hun komme hjem. Hun gledet seg til at de skulle være nesten hel Flokk. Kanskje Stemningen lettere ville innfinne seg da? Om hun ikke fikk til nisser og dverger fant veien ut av esker i dag skulle hun i hvertfall få det til da, det ville hun.
Det var mange tanker rundt at de var småflokkløse, men hun hadde funnet en slags ro på at de sikkert hadde det bra, de var tydeligvis sammen og det var et tegn hun kunne tåle.
Suset. Hun kunne ikke slå det helt vekk. Det var der hele tiden og hun forsøkte etter alle kunstens regler å tyde det. Var det suset fra hele rekken av forfedre og formødre som til nå hadde endt opp i henne selv og barna hennes? Det var like underlig å tenke på hver eneste gang det slo henne. Noen hadde gått veien opp og fram hit før henne. Slekt hadde fulgt slekters gang. Og tider skal fremdeles komme. Det var rent til å bli høytidelig av. Den urolige moren var ikke redd for høytideligheten. Den var både lavmælt og mektig når den kom med harpespill og duse kanter, men den forsvant igjen rimelig raskt. Alt som skulle gjøres, alt som skulle vært gjort hadde det med å hente sopelimen og feie høytiden uhøytidelig ut døra. Det var greit. En tid for alt.
Suset kunne også være en forventning over at det snart var jul. Hun visste at det lå noe der som hun var spent på i år. Om julen egentlig var en etterlevning av en gammel og storstilt solsnufeiring eller om det var feiring av at Jesusbarnet ble født i Betlehem, betydde ikke så mye for henne. Det var uansett fint at det kom en lysende og velduftende tid, med plass for høytid og ro, midt i mørketiden. Hva skulle menneskene gjort uten jula? Det hadde ikke vært særlig trivelig. Ingen lys i vinduene, ingen mulighet for forventning, ingen unnskyldning til å få vasket rundt for de som likte slike aktiviteter, ingen grunn til å dele gode måltider på familiesamlinger.
Det spilte kanskje ingen rolle hva grunnen til julefeiring var? Det viktigste var kanskje at det kom et avbrekk fra mørketid. Hun visste ikke hva hun skulle tenke om det. Hun visste ikke mer om suset heller. Hun visste heller ikke om hun fikk tid til å julepynte.
Men hun visste at det ville bli fint å få hjem Mumlis.
