Agnete Ventejente satt på sin plass og visste om solen først av alle. Hadde hun hatt munn og stemme ville hun ha ropt ut en værmelding, ropt at det var klar himmelsikt for alle engler der oppe om de ville dale ned på jorden og ned til sine skjul.
Tenk om det. Da ville hun nok sett det. For Agnete så nesten alt.
Den urolige moren våknet av den vonde skulderen sin. Au, au. Det var da svært som den plaget henne for tiden. Noen innvendige fornuftsstemmer sa noe om trening, men det hadde hun ikke tid til. Og når det ikke var tid så visste hun ikke hva hun skulle gjøre med vondten, så da ble til at hun brukte den metoden hun kjente best.
- Å late som det ikke er så vondt kan ha sine fordeler om man ikke er av den kroppsselvhjelpende typen, sa hun til Blindemann mens hun satte over den første kaffekoppen. Den metoden har fungert så lenge at den fungerer nok litt til. Hun smilte til sin venn mens hun helte opp matskålene hans med dagens første mat og drikke. Det var så koselig å høre lydene fra en spisende og morgentrøtt katt. Ikke mye slo det. Mens hun sto der kom hun plutselig på at hun hadde glemt å henge opp den årlige julekalenderen til Den ekte mannen og seg selv! Ikke engang det har jeg hatt tid til, sukket hun mens hun ventet på at kaffen skulle bli ferdig.
Blindemann gjespet, han hadde hatt en herlig natt siden Den Lille ikke fikk lov å forstyrre han om natten. Han, eller hun, Flokken var ikke kommet til enighet om hvilket kjønn Den Lille hadde, var også våken. Veldig våken. Hunhan satt i vannskåla og rodde med de små labbene, det var ingen tvil om at den lekte båttur ved siden av sin eldre onkel Blindemann som spiste sin frokost med stoisk ro.
Den urolige moren så ut vinduet mens det suste i trakteren, hun ble faktisk litt oppstemt av at det var så fint vær der ute. Skulle hun kanskje begynne å tømme alle juleeskene med pynt i dag for så å finne gode plasser til alt sammen? Den Lille hoppet opp og ned og var klarere enn klarest.
- Kanviikkebegynnemedengang? Hurraforjulepyntingoghvaerjulforresten, ropte Den Lille mens den tok en salto sammen med et lite rusk som egentlig skulle vært i støvsugeren, men nå havnet under sofaen der det hørte hjemme.
Blindemann hadde spist ferdig og bestemte seg for å gå ut i været. Han gjorde det ofte for tiden. Han samlet ivrig på uteturer nå før snøen kom og gjorde verden hans mindre, så han gikk fra hele morgenmøtet.
På stua kjente han at Agnete ville noe. Hun så på han med snakkeblikket sitt, så han tuslet bort og satte seg på gulvet under vinduet hennes.
- Hva er det, Agnete? Har du sett noe?
Blindemann likte å høre om hva Agnete så. Han hadde ikke synet selv derfor var det alltid spennende å høre på hennes beretninger. De kunne lett forstå hverandre, helt uten snakkespråket.
- Jo, du skjønner, begynte hun, Den urolige moren har mistet kortet fra Julen og da kommer ikke Stemningen hit og Flokken er ikke glade og det er jo desember og ingen hjerter gleder seg!
- Det var alvorlig, svarte Blindemann. Det ligner ikke min Flokk i det hele tatt. Hvorfor er det slik da?
- Jeg vet ikke. Jeg tror rett og slett de har så mye å gjøre inni seg og utenpå at de helt har glemt hva som er viktig. Jeg vet at kortet fra Julen må letes fram og at de må lese det. Jeg som ser så mye ser ikke kortet her i Flokkehuset i det hele tatt. Jeg tror vi må lete andre steder.
Blindemann tenkte så det knaket mellom de hakkete ørene. Han så på de fulle eskene og bort på Den urolige moren som sto og strøk seg på den vonde skulderen mens hun fortet seg å tenke på noe annet. Den Lille vekslet mellom å øve mer på å mase og på å fly som en liten vind rundt føttene hennes.
Da kom ideen.
- Agnete. Jeg foreslår at vi låner Den urolige morens rakett og drar av sted for å finne Julekortet. At gleden er borte går ikke an. Det er jo nærmest en katastrofe. Jeg foreslår at vi reiser den femte desember, for vi må ikke gå glipp av Flokkefesten den fjerde. Vi må jo pakke litt og døpe raketten og slike ting før vi drar, er du enig?
Agnete var enig. Hun var glad for at hun hadde delt sin bekymring. Den ble liksom bare halv nå som de bar den begge to. Hun syntes forslaget om å reise med rakett for å lete etter julekortet var veldig god. Hun var nok ikke så rakettvant, men det ville hun sikkert bli. I morgen skulle hun pakke og døpe.
Hun så etter Blindemann da han gikk ut. Himmelen lyste fremdeles blått og klart. Plutselig så hun en vinkende bevegelse bak et lite tre. Hun smilte inni seg. Noen hadde likevel dalt ned i skjul.
