Det var to dager igjen til jul og i det siste hadde hun tenkt veldig mye på dette med å være glad selv om det var tåkete og stormfyllt. Hun hadde stilt seg selv spørsmålet i begynnelsen av desember og nå følte hun seg litt nærmere et svar.
Hun trodde det gikk an å få det til.
Kunne det være slik at alt som var utenfor henne selv ikke trengte å være fullt så viktig? At det som var inni henne, samme hvor tullete eller brysomt det kunne se ut til for andre, var viktigere? Det tåkete og stormfulle var jo egentlig ikke inni henne, men heller utenfor. Og at inni kunne det faktisk være hyggelig, hun visste jo hva hun likte, hva hun trengte sånn innerst inne, om hun skulle være ærlig.
Det dumme var at hun ofte synes at den ytre stormen eller tåken var viktigst. Det var dumt, ja. I dårlig vær fikk hun så dårlig sikt for viktige ting.
Dette var interessant. Og bare det var jo vilt og skummelt å innrømme for seg selv. Om dette var interessant, kunne det bare bety at hun selv var interessant for seg selv.
Og var hun interessant for seg selv, måtte Agnete være interessant. Og var Agnete interessant, måtte ting hun skapte eller fant på være interessante. Og om det var interessant, måtte livet være interessant. Og var Livet interessant, da hadde hun mye å gjøre i det nye året og resten av hennes liv. Og det var interessant.
Raketten hadde kjørt over fjell og daler, gjennom storm og sol i flere uker. De satt med hver sine tanker, men i det samme vinduet og de kikket etter Flokkehuset.
Blindemann gledet seg til å sitte på et fang etter å ha fått en godbit etter å ha mast passelig lenge og Den Lille gledet seg til å leke med julepynten han hadde hørt var blitt hengt opp.
Agnete gledet seg ikke. Angsten for at Den urolige moren ikke kom til å skjønne hva hun mente var så stor at hun holdt sin egen hånd i vond fortvilelse. Lenge holdt hun det for seg selv, hun ville ikke bry Blindemann med slike upassende tanker nå som de skulle være glade.
Hun forsøkte å puste rolig, men hendene levde sitt eget liv og ingenting var rolig i hele kroppen.
Raketten satte ned farten, de nærmet seg!
- Hurra, ropte Den Lille, nå er vi framme!
Blindemann sto allerede ved døren med kisten ved siden av seg. Agnete sto ikke der. Hun satt helt stiv ved vinduet uten å klare få fram en eneste bevegelse.
- Men Agnete, hva er det? Nå må du komme, vi er hjemme!
Blindemann skjønte at Agnete ikke kom til å komme. Han ropte på Den Lille.
- Jeg tror vi trenger noe ekstra. Jeg tror Agnete har fryst fast i redsel over at hun ikke vil klare å si det som det er. Hent pakken i kisten.
Den Lille var ikke vond å be.
Raketten hadde landet i hagen. Døren åpnet seg, men ingen gikk ut. To gode venner sto sammen med sin lille venn med en pakke mellom seg.
-Åpne den du, Agnete.
Hun så opp.
- Tror dere at tiden er inne, hvisket hun, det var ikke så lett å si noe. Begge nikket.
Agnete tok pakken og kjente at den var varm. Hun løsnet papiret med forsiktige hender og brukte lang tid. Hun kjente samtidig på en liten gnist av bevegelse inni seg mens hun åpnet, hva kunne dette være?
Agnete løftet noe opp. Det skinte mykt og rødt. Et vakkert julehjerte strålte mot dem med samme ro og fred som engelen hadde hatt, dette var akkurat det ekstra Agnete hadde trengt nå. Et lite hjelpehjerte som kunne banke for henne når hennes eget ikke var like kjent for henne som det skulle være. Hun pustet dypt og så på de to som ønsket henne så vel.
- Tusen takk, kjære dere. Nå skal vi hjem.
Hun hang hjertet rundt halsen. Nå kunne hun gå ut. Nå kunne hun møte Den urolige moren.
