Småflokken ristet på hodet. De gikk nærmere. Inni kulen skjedde det noe bittelite.
- Løp og hent forstørrelsesglasset, Lille!
Agnete ble utover det vanlige nysgjerrig, dette ville hun se nærmere på.
Den Lille kom raskt tilbake med forstørrelsesglasset, like nysgjerrig som de andre.
- Å, det er Den urolige moren! Hun har pyntet og gjort det fint hjemme og hun venter visst på oss!
Hun fortalte alt som skjedde i kulen til Blindemann, han så det lett for seg.
- Men julestemningen har hun visst ikke funnet, sa han.
Agnete skjønte ikke dette helt. Nå som det var så fint hjemme, snøen hadde også kommet, hvorfor var ikke Den urolige moren full av jul da?
- Det er fordi hun leter utenfor seg selv. Hun har pyntet og bakt og hørt på julesanger, men det har ikke nådd hjertet hennes, svarte engelen. Julestemningen er en følelse som kommer fordi vi vil det. Man må ønske å ta i mot julen. Å lese Julekortet var Den urolige morens valg, men hun ville ikke.
De tre små hørte nøye etter, de forsøkte å forstå hva engelen mente.
- Om man er full av tanker om andre ting er det ikke plass til julestemning. En stemning er det samme som å være tilstede her og nå. Er man ikke det, er heller ikke stemningen der.
De nikket alle tre, dette forsto de. Alle så ned i krystallkulen igjen. De så at Den urolige moren forsøkte å finne på noe hele tiden. Hun så litt trist ut også.
- Det er fordi hun savner dere, sa engelen.
- Meg også, spurte Agnete forsiktig. Hun var usikker på om hun hadde hørt riktig.
- Ja, deg også, svarte engelen og flakset rolig med vingene sine. Det suste så behagelig. Agnete ble helt søvnig.
- Jeg tror jeg vil hjem nå, gjespet Agnete. Kan du ta meg med hjem igjen, Blindemann?
Han lovet det, han ville hjem selv. Til sitt kjære kjøkken, til sin sofa og til sin Flokk. Nå var det snart jul og da var det aller best å være hjemme, snø eller ei.
- Jeg lurer bare på en ting, sa han. Hvorfor vil ikke Den urolige moren ta i mot julestemningen?
- Kanskje hun ikke har lekt nok, foreslo Den Lille. Kanskje hun har glemt hva moro er? Kanskje hun har vært i så mye alvorlig at hun ikke lytter til sitt glade hjerte lenger? Jeg har hørt at julen skal være både morsom og gledelig, kanskje hun ikke husker hvordan hun gjør det? Jeg tror det er så ille at selv skulderen hennes er lei seg. Hun klaget over at den var vond, men hun gjorde ikke noe med det.
Engelen nikket. Hun rakte fram en stor paraply.
- Her er en gave jeg vil dere skal ta med til Den urolige moren. Den kan hun holde over seg om hun trenger å gjemme seg litt fra alt hun tror hun må. Når den åpnes faller det gyllent engelstøv ut, den beste medisin mot stress og uro. Kanskje det vil hjelpe henne til å finne julefred, smilte engelen.
- Den skulle vi holdt over hele jordkloden, syntes Den Lille, da hadde nok mange flere blitt glade og kanskje også tatt bedre vare på jorda.
Den Lille hadde blitt veldig opptatt av slike ting, det var de nyes jord de gamle forvaltet og Den Lille ville helst at alle skulle klare å rydde fint etter seg så han og alle andre nye kunne gå framtiden trygt i møte.
Engelen suste med vingene og den lille småflokken hoppet inn i raketten. Nå hadde de fått en julestjerne, en hemmelig gave og en paraply.
De vinket tilbake gjennom vinduet. Nå gledet de seg veldig til å komme hjem å vise fram alt sammen.
Blindemann trykte på kjør-knappen, de var på vei hjem til Den urolige moren og Flokken igjen.
