I julefantasien var det kaldt og hvitt ute og lunt, rent og ryddig inne. Det fantes for eksempel ikke oppvask på kjøkkenet og sko utover hele gangen, det var ikke regninger uten dressur i posthylla og fulle avtalebøker i lomma. Det var bare tanker om alle eskene med julepynt og juleminner, alle de kreative påfunnene med granbar og julenek og julekuler hun gledet seg til å finne på, og selvsagt alle julesangene som skulle lalles med på. Fantasien hadde faktisk vært så livaktig god at hun bestemte seg for at julefølelsen var velkommen ekstra tidlig i år. Derfor hadde Flokken bakt pepperkaker på et usedvanlig tidlig tidspunkt til dem å være i et tappert forsøk på å lokke og lose Stemningen trygt inn litt før den pleide.
Men dessverre, juleduften hadde kun hjulpet midlertidig på deres ujulete neser og opptatte sinn.
Jul, jul, jul. Den urolige moren sukket dypt og hentet en kaffekopp som hun dyppet et lite og uvirksomt pepperkakehjerte i.
Det årlige postkortet fra Julen hadde forlengst kommet. Det hadde dumpet ned i postkassen og var et sikkert tegn på at Julen snart sto for alles dører, med alt det den innebar.
Julekortet fikk henne alltid oppunder taket av julefryd, kortet betydde startskuddet for ei tid som Den urolige moren hadde en stor og barnlig glede av og kortet kunne gjerne komme til Flokkens postkasse veldig tidlig, ja gjerne i august.
Men når det kom i år hadde ikke Den urolige moren interessert seg for hva som sto på det. Ikke i det hele tatt. Hun hadde bare sett på kortet, ristet på hodet og lagt det til side sammen med noe annet hun heller ikke smilte av.
Blindemann gikk forbi henne der hun satt og stirret ut på stormbøyde trær og tåkelagt horisont. Han så at hun tenkte på noe, så han lot henne få sitte i fred. Dessuten hadde han en liten tornado hengende i halen. Blindemanns nyeste strategi var å la Den Lille Nye henge der og leke, han visste jo i all sin klokskap at små og nye katter ikke eide den store fintfølelsen for hvordan ekte Herrers haler skulle behandles. Altså med den største andektighet, beundring og respekt.
Den Lille på sin side, ante ikke noe om hva fintfølelse var, det hadde den ikke lært ennå. Kattungen visste kun at den likte å ha det moro og at den spiste alt som luktet godt. Særlig det samme som de store vesnene spiste på sine store tallerker. Oioi, det luktet alltid spennende fra de tallerknene, så det gjaldt å mase på den riktige måten. Det var det andre regelen Blindemann hadde lært den når den kom hit til Flokkehuset for et par uker siden. Det første var at han, selveste Herr Blindemann alltid skulle spise først siden han hadde den fineste halen og de flotteste bartene. Et viktig punkt. Det andre var at det skal lønne seg å mase. Så det drev Den Lille og øvde veldig mye på.
Agnete Ventejente satt som vanlig på post i vinduet med vinterskjerfet surret rundt halsen. Herfra observerte hun det meste som foregikk og det syntes hun, var ikke lite. Hun måtte tenke på hvorfor alle gjorde som de gjorde og hun måtte undre seg veldig over de svarene hun fant.
I dag undret hun seg veldig over at Den urolige moren bare satt og så ut vinduet med en halvspist pepperkake i hånda når det var 1. desember og alle ting. Juleeskene på gulvet sto halvåpne, kun adventslysene var funnet fram. Rart.
Det var så mye å lure på og Agnete lurte ganske mye på leken og gleden til Den Lille, hvordan gikk det an å være så glad for den minste ting? Svinge seg i gardinene med stort engasjement bare det blåste litt i dem og etterpå fant den seg en god arm å ligge på sånn helt uten å virkelig være sikker på at det passet for armen. Trengte noe, gjorde noe med det. Forunderlig.
Agnete var vant til å vente til Riktig Tid, om den kom, og da med blikket sitt forsøke å formidle hva hun hadde av behov. Stemmeløshet krever stor kreativitet.
Men nå hun undret hun seg ekstra fra sin utkikkspost: Gikk det an å være glad og fornøyd samtidig med at alt var så tåkete og stormfyllt?
Agnete bestemte seg for at hun ville finne ut av alt sammen. Her måtte noe gjøres. Hun bestemte seg for å finne ut hva det sto på kortet de hadde fått av Julen og kanskje til og med finne ut hvor Stemningen bodde og hvorfor den ikke ville komme til Flokkehuset i år.
Det så kanskje mørkt ut akkurat nå, men Agnete var ikke av de som ga opp i første sving.
I morgen ville hun snakke med Blindemann om det hele.
