Den urolige moren var virkelig i farta i dag. Hun og Den ekte mannen hadde fått unna litt hemmelighetsarbeid og de hadde fått handlet inn mel og sukker, marsipan og mange slike ting det ble noe godt ut av. Juledukene var hentet fra bakerst i skapet og julestrømpene var hengt opp ved peisen.
Joda, ting skjedde nå. Mel og sukker med følge var omdannet til favorittjulekakene, sjakkruter. I år ble det faktisk små firkanter, ikke helt helt sjakkbrett, så de var svært fornøyde med dagens kakeinnsats.
I raketten satt det et storøyet vesen som ikke klarte å holde seg lenger.
- Jeg så at Julenissen ga deg noe akkurat når vi hoppet inn i raketten, Blindemann. Hva var det?
Agnete Ventejente surret håret sitt rundt fingeren og så forventningsfull ut.
- Jeg vet ikke, svarte Blindemann, det var noe som var pakket inn. Julenissen sa at vi kunne åpne den om vi trengte noe ekstra. Jeg vet ikke hva det betyr. Men om vi trenger noe ekstra så åpner vi den.
Den Lille hoppet rundt dem og klappet de små labbene sammen, tok et par saltoer og rodde et par tak i vannskåla til Blindemann.
-Hvada? Hvada? Hvada? Hva er det dere snakker om? Er det noe morsomt?
De fortalte om pakken og Den Lille lurte på om de ikke trengte noe ekstra akkurat nå, egentlig? Den syntes ikke man trengte å vente så veldig lenge, det var jo kjedelig.
Agnete skulle akkurat til å holde et lite foredrag om venting, men Blindemann avbrøt og sa at de tidsnok ville få åpnet pakken, det skjedde da noe titt og ofte? Kanskje det skjedde noe ekstra før de visste ordet av det? Han tok med seg pakken og la den i kisten. Han kjente og klemte litt ekstra før han la den fra seg, hva kunne være i den?
Sånn!
Den urolige moren la lokket på den siste esken, nå lignet det endelig jul i Flokkehuset! I år hadde det sittet langt inne, men hun skyldte på at ting slett ikke var som det pleide med småflokken bortreist og dagene som gikk fortere enn før. Det siste var hun nesten helt sikker på. Egentlig hadde det vært fint å snakke litt med Agnete om slikt, hun hadde så mange tanker om tid.
Den urolige moren kjente et lite stikk i hjertet. Huff, hadde hun virkelig latt den lille dukken sin vente så lenge? Det hadde jo ikke vært meningen å la henne vente i over et år, det var bare at Den urolige moren hadde hatt så mange prosjekter og så mye hun måtte løpe til, så det ble liksom ikke til at hun prioriterte Agnete. Og stakkars, det var sikkert ikke så lett å ikke ha munn. Hvorfor ville hun ikke ha det, tro?
Det skulle hun spørre Agnete om når hun kom tilbake. Om hun kom tilbake. Den urolige moren håpet det, det var jo egentlig ganske mye hun ville si til den langbente ventejenta i vinduet.
Hun åpnet vinduet og hvisket ut i kvelden:
- Om noen har dalt ned i skjul der ute, fortell min lille dukke at jeg håper hun kommer hjem og at jeg har pyntet til jul!
Hun syntes hun hørte noen lønnlige små skritt, men var ikke sikker.
Det suste stille gjennom Den urolige moren igjen. Denne gangen satte hun seg ned for å høre nøyere etter.
