Det ble en ettertenksom morgen for Den urolige moren. Hun var full av tanker om hvorfor hun ikke kunne unne Agnete like mye som hun unnet andre hun traff på sin vei? Hun unnet for eksempel en gjest den beste plassen i sofaen, den fineste koppen og hun klarte også å angre på at hun ikke renset trakteren litt oftere. Alt dette.
Mens Agnete, som var et produkt av henne selv, unnet hun svært lite. Det vil si, hun unnet henne mye inni seg, men når hverdagen kom så ble det Agnete som først forsvant fra prioriteringslisten. Rart. Det var altså forskjell på tanker og handling. Hun skjønte med det samme at hun var edlere i tanken, om det da ikke var en gjest i sofaen, enn i handling.
Agnete var skapt av hennes egen hånd mens Den urolige morens øyne så til en annen kant. Hun så på nåla, javisst, men ikke på om det ble pent eller ei. Det var viktig at dukken kom fra hjertet. Derfor visste Den urolige moren at det var et lite rødt hjerte sydd fast på den lille, langbente kroppen.
Agnete var viktig.
Hva annet var det som var så viktig? Alt hun skulle hele tiden, hvorfor var det så om å gjøre? På veien mistet hun jo grepet om hva som betydde noe og hva som betydde mindre, var det da verdt det?
Hva bodde i livet hennes for tiden?
Hun regnet opp familien, venner, stedet hun smidde nye erfaringer på, grupper, kurser og hverdagsmas.
Ved nærmere ettertanke tok det faktisk ikke all tid. Det var Tanken om at hun hadde mye som tok plassen i henne. Det var i grunnen en oppdagelse.
Hun bestemte seg for at i dagene føre jul ville hun øve på nye tanker om hva som var viktig, hun ønsket å avsløre hva som opptok plassen henne i så stor grad at hun glemte å bli bedre kjent med Agnete, at hun glemte at det går an å ha behov selv om man ikke roper de ut og at det kan være lurt å høre innover før man hører utover. Her gjaldt det å holde tunga rett i munnen.
Og hun måtte huske at det var fint å gjøre det hun tenkte.
Dette var viktig på ordentlig, det kjente hun i hjertet.
Og hun skulle øve på å unne seg selv, og kanskje også Agnete etterhvert, en god plass og en fin kopp. Hun ville så nye frø i seg selv.
Nå håpet hun småflokken kom snart. Hun savnet de alle tre. Og hun var spent på om hun ville klare å skille spirer fra ugress. Hun håpet på det og bestemte at dette skulle bli en fin dag.
