Den Lille hadde besøkt Sjøku og lært litt om nye begynnelser, og med seg hjem hadde han fått en vakker, lysende sjøstjerne til å henge i toppen av juletreet. Agnete og Blindemann synes det var en fin gave og de gledet seg til å vise den til Den urolige moren.
Nå var de i farta igjen. Raketten hadde fløyet en god stund og fargene hadde langsomt forsvunnet under dem. Utsikten var tonet over i hvitt og de skjønte at det slett ikke ville bli varmt der de landet neste gang.
- Jeg lurer på hvor vi kommer, de ser ikke lovende ut med tanke på deg og din manglende snøglede, Blindemann.
Agnete likte å tulle med Blindemann om slike ting, han var jo så streng med hvor håpløs vinteren var. Hun synes ikke snøen var så verst. Den var ren og ny, den var ryddig og uskyldig. Hun kunne lage ting av den om Den urolige moren ville ta henne med ut og den betydde også at det snart var jul. Det var i hvertfall en av de vanligste tegnene på at Julen var i anmarsj.
Det var ikke kommet noe snø hjemme da de dro, kanskje den fremdeles ikke hadde kommet? Da sto det nok dårligere enn dårligst til med julegleden der hjemme, hun håpet snøen var kommet. Hun likte ikke at Den urolige moren var misfornøyd.
Agnete tenkte at det hadde vært veldig kjedelig å sitte å se ut av vinduet hjemme nå, utsikten der var ikke like spennende som alt hun fikk med seg på denne turen. Dessuten var det ikke så moro å vente på at Den urolige moren skulle få lyst til å bli kjent med henne.
Nei, når hun kom hjem igjen skulle hun slutte å vente. Da skulle hun gi beskjed om at hun trengte noe mer enn en plass i vinduet. Hun ønsket mer. Hun visste ikke helt hvordan hun skulle få sagt det, men hun skulle nok finne på noe.
Den Lille lekte i kisten. Den hadde sannelig ingen problemer med å vite hva den ville, heller ingen problemer med å gjøre Verden til sin. Blindemann viste heller ingen tegn på at han syntes verden var problematisk. Det virket som begge tok livet som det kom. Blindemann småskadet seg ganske ofte. Han gikk rett på ting, han snublet og møtte fremmede katter og hunder han ikke kjente størrelsen på nesten hver dag. Han hadde til og med flyttet til et nytt sted uten å vite hvor noe var. Likevel ble han ikke redd. Han ristet litt på hodet, kjente seg ferdig på smertene, ble kjent med de nye erfaringene i seg selv og gikk videre. Som regel gikk det jo bra.
Slikt imponerte Agnete. Hun så jo at han var fornøyd om han i tillegg fikk lønn for maset sitt og om han fikk ligge på rommet til de voksne i Flokken om natten. Han hadde funnet ut hva han likte, var ikke redd for å like flere ting og siden tok han livet som det kom uten å tenke mer på det. Den Lille likeså. Den løp etter Blindemann og hermet så godt den kunne. Lekte og lærte, slo seg og erfarte. Slik var det å være ny.
Det var i grunnen ikke så dumt det Den Lille gjorde. Å finne seg et forbilde og se i andre det man egentlig hadde selv, som kanskje trengtes å se og studere litt på før man fant eget eierskap.
Agnete var en tenker. Dukker uten munn ble gjerne det.
Forbildet hennes hadde munn. Og han hadde veldig gode gnier. Og Den urolige moren ga han mange klemmer og godord. Han hadde hedersplass samme hvor han var og han fikk lov til nesten alt. Agnete ønsket hun var som han. For Blindemann var den fineste, snilleste katten hun kjente. Hun var glad i Blindemann. Det hadde hun til felles med Den urolige moren, det var godt å tenke på.
Ute var det hvite kommet adskillig nærmere. De var i ferd med å lande, og hun så med store øyne på hvor de var kommet.
- Blindemann og Lille! Nå må dere komme og se! Vi har landet og nå skal vi ut å hilse på noen!
