De gikk stille inn døren og det var helt tomt der inne. Ingen av dem hadde vært på et lignende sted, ingen av den hadde sett et så flott hus. De så seg nøye omkring, og det var Agnete som først brøt stillheten.
- Jeg liker meg her. Det er som om det sitter noe snilt i veggene, kjenner dere det samme?
De to andre nikket forsiktig og fulgte Agnete lengre inn i huset hvor det sto et stort bord. På bordet lå en stor bok oppslått. De så at boken var gammel og da de bladde litt i den så de bilder av et lite barn i en stall, gjetere og en engel. Og overalt i huset var det bilder og vakre ting, det virket som hele huset hadde pyntet seg til jul.
Et julehus. Med et sus. De hadde hørt det hele tiden, det var hverken påtrengende eller irriterende. Det var bare en slags indre lyd som de delte alle tre, det var ikke annen måte å forklare det på. Det var fint.
- Jeg foreslår at vi går ut, sa Agnete, jeg føler at det er viktig vi gjør det. Hun valgte å høre på seg selv, selv om det virket rart det hun følte. Og det ble hun glad av.
De gikk ut den vide døren og inn i kvelden utenfor. Det var ikke mørkt lenger. Det var lyst, men ikke fordi sola hadde stått opp. Det var fordi det sto en engel foran dem som lyste stor og gyllen. Det suste fra vingene og den hilste vennlig på den lille småflokken.
- Ikke bli redde, sa engelen. Jeg har kommet for å fortelle dere noe. Og for å gi dere en gave. Gaven vil dere alltid få brukt for, den vil aldri forlate dere og det er dere selv som bestemmer når eller om den skal benyttes.
Agnete, Blindemann og Den Lille nikket, de følte seg litt gylne selv der de sto. De hadde sett mye, de hadde lært mye, men de hadde aldri møtt en engel som ville gi bort gave. Så spennede og fint!
De små kroppene tok i mot varmen som skinte fra engelen og de ventet på å få høre mer.
